Et hodesmykke, enkelt eller kunstferdig utført, som ble båret av fremtredende personer – konger, dronninger, andre herskere, prester og mennesker som skulle vises en spesiell ære eller få en spesiell belønning. Etter vannflommen kom kroner til å bli brukt som symboler på myndighet, verdighet, makt, ære og belønning.

Den tidligste formen for krone var sannsynligvis et diadem (hebr. nẹzer), et enkelt bånd som antagelig først ble brukt til å holde brukerens lange hår borte fra ansiktet. Dette ble så tatt i bruk som en kongelig hodepryd, også blant folkeslag med kort hår. Slike pannebånd kan ses på skulpturer fra Egypt, Ninive og Persepolis. Senere ble det brukt diademer av forskjellige farger og fletningstyper og utforminger for å markere rangsforskjeller blant dem som skulle hedres. Noen av disse båndene var omkring 5 cm brede, og de kunne være laget av lin, silke og til og med sølv og gull. Noen ganger ble et diadem båret over en annen hodebekledning. Det fantes også diademer som var utstyrt med takker hele veien rundt, liksom en strålekrans, og noen var besatt med juveler.

Det hebraiske ordet for «diadem», nẹzer, (2Kr 23: 11), kan også betegne noe som er tatt ut, skilt ut eller innviet, for eksempel i forbindelse med at det fortelles at øverstepresten hadde «innvielsestegnet [nẹzer], hans Guds salvingsolje», på seg. (3Mo 21: 10–12; jf. 5Mo 33: 16, NW, fotn.) Siden dette er grunnbetydningen av ordet nẹzer, er det på sin plass at det i Ny verden-oversettelsen også blir gjengitt med «innvielsestegn» når det er tale om den gullplaten Israels øversteprest bar på turbanen sin. Denne gullplaten hadde innskriften: «Hellighet hører Jehova til.» – 2Mo 29: 6; 39: 30, se NW, fotn.; 3Mo 8: 9.

Også hebraiske konger, for eksempel Saul, bar diademer som tegn på sin kongeverdighet. (2Sa 1: 10) Men det hebraiske ordet som først og fremst betegner det man i alminnelighet forstår med en krone, og som vanligvis også blir gjengitt med «krone», er ʽatarạh, som kommer fra ʽatạr, som betyr «omgi». (Jf. Sl 5: 12.) Det betyr ikke nødvendigvis et diadem. Den kronen (ʽatarạh) som David tok som krigsbytte fra ammonittene i Rabba, prydet opprinnelig avguden Malkams hode. Det fortelles ikke hvilken form denne kronen hadde, men den «hadde en vekt på en talent gull [ca. 34 kg], og det var edelstener i den». Beretningen sier at «den kom på Davids hode». Det er mulig at det bare var en kort stund han hadde denne tunge kronen på hodet, kanskje for å markere sin seier over den falske guddommen. – 1Kr 20: 2; se MOLEK.

Noen kroner ble laget av lutret gull (Sl 21: 3); andre var dessuten besatt med edelstener (2Sa 12: 30). Noen kroner var sammensatt av flere bånd eller diademer, og dette gjaldt sannsynligvis det som kalles en «prektig krone». (Job 31: 36) Det uttrykket som er gjengitt med ’prektig krone’, blant annet i Sakarja 6: 14, står i flertall på hebraisk («kroner»), men er i dette skriftstedet forbundet med et verb i entall. Flertallsformen må derfor i denne forbindelse tydeligvis oppfattes som majestetsflertall eller storhetsflertall.

Med tanke på den troløse Sidkia, den siste av Judas konger, erklærte Jehova: «Ta turbanen bort, og løft kronen av.» Det kan her være tale om en kongelig turban som ble båret under en gullkrone. (Jf. Sl 21: 3; Jes 62: 3.) Begge disse symbolene på kongemakt ble fjernet, og ifølge Guds erklæring skulle det ikke lenger sitte noen på «Jehovas trone» (1Kr 29: 23) og utøve et aktivt herredømme før Guds messianske Konge trådte fram. – Ese 21: 25–27; 1Mo 49: 10.

Ifølge Ester 1: 11; 2: 17; 6: 6–10 ble en ’kongelig hodepryd’ benyttet i Perserriket. Det hebraiske ordet for «hodepryd» i denne beretningen (kẹther) kommer fra kathạr (omgi, omringe). (Jf. Dom 20: 43.) Bibelen gir ingen beskrivelse av persernes «kongelige hodepryd», men den persiske monarken bar vanligvis en hodebekledning som bestod av en stiv lue, kanskje av stoff eller filt, med et blått og hvitt bånd omkring. Dette båndet var egentlig et diadem.

Da Øvre og Nedre Egypt ble slått sammen under én monark, ble en dobbeltkrone tatt i bruk som egypternes kongelige hodepryd. Nedre Egypts krone (en flat, rød lue med en høy spiss bak og en utløper som endte i en spiral foran) ble plassert utenpå Øvre Egypts krone (en rund, høy, hvit lue som smalnet av og endte i en rund knopp). Uraeusslangen (egypternes hellige slange) var vanligvis avbildet foran på kronen. Assyrerkongens hodepryd, som blir omtalt som en høy mitra, var ofte dekorert med for eksempel blomster og var laget av bånd av silke eller lin. Den var en nærmest konisk hatt som kan minne om våre dagers fess, bortsett fra at den var høyere. Greske og romerske kroner var enklere. Noen av dem var diademer med takker, og noen var formet som kranser.

Ifølge et utsagn av Jehova satte visse menn armbånd på Oholas og Oholibas hender og «vakre kroner» på deres hoder. (Ese 23: 36, 42) I de senere århundrer har fornemme og rike arabiske kvinner båret kroner i form av juvelbesatte gulldiademer  (over sine halvkuleformede luer). Noen kvinner i oldtiden kan ha båret en lignende hodebekledning.

Det greske ordet for «krone» er stẹfanos. Romerske soldater flettet en krone av torner som de satte på Jesu hode for å håne hans kongelige stilling og sannsynligvis også for å øke hans lidelser. (Mt 27: 29; Mr 15: 17; Joh 19: 2) Det er forskjellige meninger om hvilken plante de benyttet, men evangelieskribentene sier ikke noe om det.

I forbindelse med idrettsleker ble det benyttet kroner i form av blomster- eller løvkranser. (2Ti 2: 5) Vinnerne i greske konkurranser fikk kroner, eller kranser, som vanligvis var laget av løv. Vinnerne under de pytiske leker fikk for eksempel laurbærkranser, vinnerne under de olympiske leker fikk kranser av ville olivenblad, og vinnerne under de istmiske leker (som ble holdt ved Korint) fikk kranser av pinjekvister eller tørket selleri.

Brukt billedlig. En dyktig hustru blir betraktet som «en krone for sin eier» fordi hennes gode livsførsel bringer ære til hennes mann og øker hans anseelse. (Ord 12: 4) Den symbolske kvinnen Sion skulle bli «en vakker krone i Jehovas hånd», noe som kanskje betegner at hun var et produkt av hans dyktighet som på en måte ble holdt opp og vist fram slik at andre kunne beundre henne. – Jes 62: 1–3.

Den tjenesten som ble utført av Paulus og dem som reiste sammen med ham, resulterte i at det ble dannet en kristen menighet i Tessalonika. Paulus kalte den «vår jubels krone», fordi den var til overmåte stor glede for ham. – 1Te 2: 19, 20; jf. Flp 4: 1.

Grått hår er som en strålende «vakker krone når det finnes på rettferdighetens vei», siden livet til en som frykter Jehova, er vakkert i hans øyne og utgjør et godt eksempel som fortjener respekt fra alle mennesker. (Ord 16: 31; se 3Mo 19: 32.) Visdommen opphøyer et menneske og bringer det ære og forbindes derfor med en krone. (Ord 4: 7–9) Jesus Kristus, som var blitt gjort «litt lavere enn engler», ble «kronet med herlighet og ære [som en himmelsk åndeskapning som ble opphøyd til en stilling hvor han står høyt over englene] fordi han led døden». (He 2: 5–9; Flp 2: 5–11) I himmelen får Jesu salvede etterfølgere «herlighetens uvisnelige krone», en «uforgjengelig» krone, som lønn. (1Pe 5: 4; 1Kt 9: 24–27; 2Ti 4: 7, 8; Åp 2: 10) Men hvis noen blir troløse og svikter Rikets interesser på jorden, mister de også sin himmelske krone. Den herliggjorte Jesus Kristus gav derfor denne formaningen: «Fortsett å holde fast ved det du har, for at ingen skal ta din krone.» – Åp 3: 11.

Det greske ordet diạdema, som forekommer i De kristne greske skrifter, blir gjengitt med «diadem» i flere nyere oversettelser. Det blir alltid brukt som symbol på kongelig verdighet, enten den er virkelig eller bare påstått. Den ’store, ildfargede drage’ (Satan Djevelen) har et diadem på hvert av sine sju hoder. (Åp 12: 3, 9) Et diadem pryder også hvert av de ti hornene til det symbolske sjuhodete «villdyr» som stiger opp av «havet». (Åp 13: 1) Han som kalles Trofast og Sann, Jesus Kristus, har på sitt hode «mange diademer», og han har fått dem av Jehova, den rettmessige Kilde til myndighet og makt. (Åp 19: 11–13; 12: 5, 10) I Åpenbaringen 6: 2 og 14: 14 blir Jesus Kristus på lignende måte beskrevet som en som har en krone (stẹfanos) på hodet.