Bibelen er full av uttrykk som beskriver forskjellige kroppsstillinger, gester og symbolske handlinger, og de beskrivelsene som blir gitt, er fyllestgjørende nok til at en kan konstatere at man i fortiden gav uttrykk for følelser, holdninger og sinnsstemninger omtrent på samme måte som man gjør det i Midtøsten i dag. Orientalerne viser sine følelser i langt høyere grad enn det er vanlig å gjøre i Vesten, hvor man i så måte gjerne er mer tilbakeholden. Med eller uten ledsagende ord er de kroppsstillinger, gester og symbolske handlinger vi leser om i Bibelen, svært talende og uttrykksfulle.

Bønn og hyllest. Stående stilling. Blant hebreerne og mange av de andre folkeslagene som  er nevnt i Bibelen, inntok man ikke bare én bestemt stilling når man bad. Alle de stillingene man inntok, var imidlertid i høy grad respektfulle. Det var vanlig å stå oppreist. Jesus omtalte denne stillingen i forbindelse med bønn. (Mr 11: 25) Han bad tydeligvis selv stående like etter sin dåp da himmelen ble åpnet og den hellige ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse som en due og Guds egen røst lød fra himmelen. – Lu 3: 21, 22.

Å knele. Det var vanlig å knele når man bad. Jesus knelte da han bad i Getsemane hage. (Lu 22: 41) Salomo knelte da han bad på Israels vegne ved innvielsen av templet. (1Kg 8: 54) Skjønt ordet «kne» i mange tilfeller blir brukt i flertall i Bibelens grunntekst, noe som kan tyde på at man ofte knelte ned på begge knærne, forekom det trolig også at man knelte ned på ett kne, slik som orientalerne noen ganger gjør den dag i dag. – Apg 9: 40; 20: 36; 21: 5; Ef 3: 14.

Å bøye seg. Når jødene tilbad Gud, vendte de seg alltid, uansett hvor de befant seg, mot Jerusalem og templet. (1Kg 8: 42, 44; Da 6: 10) Esekiel så i et syn 25 menn som vendte ryggen til Jehovas tempel og bøyde seg med ansiktet mot øst. (Ese 8: 16) Soltilbedernes templer var bygd slik at inngangen var på vestsiden og tilbederne så mot øst når de kom inn. I Jehovas tempel derimot var inngangen på østsiden, slik at Jehovas tilbedere der vendte ryggen til det stedet hvor solen står opp.

Utstrakte armer. Når man bad stående eller mens man knelte, var hendene noen ganger utbredt mot himmelen eller løftet, og armene utstrakt. (1Kg 8: 22; 2Kr 6: 13; Ne 8: 6) Av og til var ansiktet løftet (Job 22: 26), eller en person vendte kanskje blikket mot himmelen. – Mt 14: 19; Mr 7: 34; Joh 17: 1.

Å sitte eller å kaste seg ned. Når man ville be i sittende stilling, gikk man øyensynlig ned på kne og satte seg så tilbakelent på hælene. (1Kr 17: 16) I denne stillingen kunne man bøye hodet, kanskje mot brystet. Eller man kunne bøye seg helt til jorden, med ansiktet mellom knærne, slik som Elia gjorde. (1Kg 18: 42) Bibelen bruker ofte uttrykket å ’kaste seg ned’ eller å ’falle på sitt ansikt’. Når man gjorde dette, la man seg som regel på kne og bøyde seg forover, idet man støttet seg på hendene eller, oftere, på albuene, til hodet berørte bakken. (1Mo 24: 26, 48; Ne 8: 6; 4Mo 16: 22, 45; Mt 26: 39) Hvis den som bad, var tynget av sorg eller bad svært inderlig, kunne han ligge helt utstrakt med ansiktet mot jorden. Den som var i stor trengsel, kunne være kledd i sekkelerret. (1Kr 21: 16) Avgudsdyrkere bøyde seg på lignende måte for sine guder (2Mo 20: 5; 4Mo 25: 2; 2Kg 5: 18; Da 3: 5–12), og ofte kysset de dem også. – 1Kg 19: 18.

Religiøse gester overfor noe som er skapt, eller overfor en gjenstand. Job pekte på faren ved å la sitt hjerte bli forledet til å vise ærbødighet for noe som er skapt, for eksempel solen eller månen, eller en eller annen gjenstand og gjøre en gest som innebar tilbedelse overfor slike ting – kanskje ved å sende dem et slengkyss, slik som de hedningene som tilbad månen, eller de som tilbad avguder, gjorde. Job var klar over at dette var det samme som å fornekte den sanne Gud, og at det var en misgjerning som en ville bli krevd til regnskap for. – Job 31: 26–28.

Stillinger de kristne inntar når de ber. Både Jesus, Paulus og andre bad oppriktige bønner offentlig, og Jesus anbefalte dessuten at man bad privat. (Mt 6: 5, 6) Men han fordømte det at man hyklersk bad lange bønner for å bli lagt merke til av andre, slik som noen av de skriftlærde hadde for vane å gjøre. (Mr 12: 40; Lu 20: 47) Fra de jødiske synagoger overtok imidlertid de kristne mange skikker som ikke mishaget Gud, og stillinger og bevegelser som var alminnelige blant jødene i forbindelse med bønn, blir også nevnt i De kristne greske skrifter. Ikke noe sted blir det anbefalt et ansiktsuttrykk eller en kroppsstilling som uttrykker påtatt fromhet eller skinnhellighet. Det blir ikke lagt vekt på at den som ber, inntar en bestemt stilling, at han for eksempel folder eller samler hendene. En kan til og med be en stille bønn uten at det kommer synlig til uttrykk, for eksempel mens en utfører en arbeidsoppgave, eller når en befinner seg i en nødssituasjon. (Jf. Ne 2: 4.) De kristne blir oppfordret til å be «med enhver form for bønn og påkallelse». – Ef 6: 18.

Respekt, ydmykhet. Å knele. De stillingene og bevegelsene som blant orientalerne var et uttrykk for respekt for andre – spesielt når de framsatte en anmodning overfor en overordnet – var stort sett de samme som dem man inntok når man bad. Det finnes eksempler på at man falt på kne når man framførte en anmodning overfor en annen. Dette hadde ikke noe med tilbedelse å gjøre, men var et uttrykk for en respektfull anerkjennelse av denne personens stilling eller embete. – Mt 17: 14; Mr 1: 40; 10: 17; 2Kg 1: 13.

Å bøye seg var spesielt vanlig når man hilste på noen, når man henvendte seg til noen i et forretningsanliggende, eller når man ville gi uttrykk for stor respekt for den man stod overfor. Jakob bøyde seg sju ganger for Esau da han møtte ham. (1Mo 33: 3) Salomo viste respekt for sin mor ved  å bøye seg for henne enda han var konge. – 1Kg 2: 19.

Å bøye seg kunne også være et tegn på at man innrømmet et nederlag. (Jes 60: 14) De som var blitt beseiret, kunne tre fram for seierherren kledd i sekkelerret og med reip om hodet for å be om nåde. (1Kg 20: 31, 32) Noen mener at de omtalte reipene var lagt om halsen som tegn på at de beseirede underkastet seg under seierherren og var hans fanger.

Selv om det var vanlig at jødene bøyde seg for myndighetspersoner for å vise sin respekt, nektet Mordekai å bøye seg for Haman. Dette skyldtes at Haman som agagitt høyst sannsynlig var amalekitt, og Jehova hadde sagt at han ville utslette minnet om Amalek under himmelen, og at han ville føre krig mot Amalek fra generasjon til generasjon. (2Mo 17: 14–16) Ettersom Mordekai ved å bøye seg eller kaste seg ned for Haman ville ha gitt uttrykk for at han hadde fred med Haman, nektet han å utføre denne handlingen, som ville ha vært ensbetydende med at han hadde overtrådt Guds bud. – Est 3: 5.

Å kaste seg ned. Josva kastet seg ned for en engel, en «fyrste over Jehovas hær», ikke for å tilbe engelen, men som tegn på at han anerkjente det høye embete engelen hadde, og at han forstod at engelen tydeligvis var utsendt av Jehova med en befaling til ham. – Jos 5: 14.

Da Jesus var på jorden, kom folk og kastet seg ned for ham for å rette en anmodning til ham og vise ham ærbødighet, og han irettesatte dem ikke. (Lu 5: 12; Joh 9: 38) Grunnen til det var at han var den utnevnte Konge, den utpekte Konge. Som han selv sa i Markus 1: 15: «Guds kongelige majestet er kommet nær» (ED), eller: «Guds rike er kommet nær.» (NV) Jesus var arving til Davids trone, og derfor kunne man med rette vise ham ærbødighet som konge. – Mt 21: 9; Joh 12: 13–15.

Jesu apostler ville imidlertid ikke la andre kaste seg ned for dem. Det var fordi man i de tilfellene som er beskrevet, gjorde det som en tilbedelseshandling, som om den kraft som satte apostlene i stand til å helbrede eller utføre andre kraftige gjerninger, var deres egen. Apostlene forstod at kraften var fra Gud, at æren for det som skjedde, skulle gå til ham, og at all tilbedelse skulle rettes mot Jehova gjennom Jesus Kristus. Selv var de bare representanter for Jesus. – Apg 10: 25, 26.

I forbindelse med den ærbødighet man viste Jesus, brukes ofte det greske verbet proskynẹo, et ord som har den grunnleggende betydningen «å bøye seg ærbødig for», men som også kan oversettes med «å tilbe». (Mt 2: 11; Lu 4: 8) Jesus tok ikke imot noen tilbedelse, for det er bare Gud som skal tilbes (Mt 4: 10), men når noen bøyde seg ærbødig for ham, tillot han det, ettersom det ble gjort som en anerkjennelse av den myndighet som var gitt ham av Gud. Den engelen som Jesus Kristus sendte til Johannes for å gi ham Åpenbaringen, uttrykte det prinsipp at menneskers tilbedelse bare tilkommer Gud, og derfor ville engelen ikke ta imot noen tilbedelse fra Johannes. – Åp 19: 10; se TILBEDELSE; ÆRBØDIGHET.

Å tildekke hodet var et tegn på en kvinnes respekt for mannen. Denne skikken ble fulgt i den kristne menighet. Da apostelen Paulus redegjorde for prinsippet om kristent lederskap, sa han blant annet: «Enhver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, fører skam over sitt hode . . . Derfor bør kvinnen ha et myndighetstegn på sitt hode for englenes skyld.» – 1Kt 11: 3–10; se LEDERSKAP.

Å ta av sandalene var et tegn på respekt eller ærbødighet. Moses fikk befaling om å gjøre dette ved den brennende tornebusken og Josva den gang en engel talte til ham. (2Mo 3: 5; Jos 5: 15) Tabernaklet og templet var hellige steder, og det fortelles at prestene derfor utførte sin tjeneste der barføtt. Det å løse en annens sandalrem eller å bære sandalene for en annen ble på lignende måte betraktet som en tjeners oppgave og som et uttrykk for ydmykhet, et uttrykk for at tjeneren var klar over sin egen underordnede stilling i forhold til sin herre. I Midtøsten er det fremdeles skikk å ta av sandalene før en går inn i et hus, og noen ganger er det en tjener som gjør det for en. – Mt 3: 11; Joh 1: 27; se SANDAL.

Å helle vann over en annens hender. Elisja blir omtalt som «han som helte vann over Elias hender», et uttrykk som betydde at han var Elias tjener. Dette var noe man især gjorde etter et måltid. I Midtøsten brukte man i gammel tid ikke kniv og gaffel når man spiste, men fingrene, og etter et måltid helte tjeneren vann over sin herres hender, slik at han kunne vaske dem. (2Kg 3: 11) Den skikk å vaske en persons føtter ble på lignende måte utført som et tegn på gjestfrihet og respekt og, under visse forhold, på ydmykhet. – Joh 13: 5; 1Mo 24: 32; 43: 24; 1Ti 5: 10.

Overenskomst, fellesskap. Å gi noen hånden eller å gi håndslag var en bekreftelse på at man hadde inngått en overenskomst, opprettet en kontrakt eller gjort en handel. (Esr 10: 19) Bibelen advarer mot at man stiller sikkerhet for en annen person i forbindelse med et lån og i den forbindelse gir håndslag. (Ord 6: 1–3; 17: 18; 22: 26) Det at man gav hverandre hånden, var  også et uttrykk for at man var sammen om noe, eller et tegn på fellesskap. – 2Kg 10: 15; Ga 2: 9.

Velsignelse. Å legge hendene på en annens hode; å løfte hendene. Ettersom det hebraiske ordet barạkh blir brukt både om å knele og om å velsigne, er det mulig at den som tok imot en velsignelse, knelte og bøyde seg mot den som uttalte den. Den som velsignet, la hendene på hodet til den som ble velsignet. (1Mo 48: 13, 14; Mr 10: 16) Når noen velsignet en gruppe mennesker, var det vanlig å løfte hendene mot dem idet velsignelsen ble uttalt. – 3Mo 9: 22; Lu 24: 50.

Edsavleggelse. Å løfte hånden; å legge hånden under en annens lår. Når man avla ed, var det vanlig å løfte høyre hånd. Gud sier om seg selv at han gjør dette – i symbolsk forstand. (5Mo 32: 40; Jes 62: 8) Engelen i Daniels syn løftet både sin høyre og sin venstre hånd mot himmelen for å sverge. (Da 12: 7) Man kunne også bekrefte en ed som man avla overfor en annen, ved å legge hånden under den andres lår (eller hofte), slik som Abrahams tjener gjorde da han sverget at han skulle hente en hustru til Isak hos Abrahams slektninger (1Mo 24: 2, 9), og slik som Josef gjorde da han sverget at han ikke skulle begrave Jakob i Egypt. (1Mo 47: 29–31) Ordet «lår» blir brukt om partiet mellom hofte og kne, den delen av benet hvor lårbenet sitter. Ifølge den jødiske rabbineren Rashbam ble denne framgangsmåten brukt når en overordnet tok en underordnet i ed, som når en herre tok sin tjener i ed eller en far sin sønn; i begge tilfellene hadde den overordnede krav på den andres lydighet. Og ifølge en annen jødisk kommentator, Abraham Ibn Ezra, var det den gang vanlig at en tjener avla ed ved å legge hånden under sin herres lår, slik at hans herre satt på hans hånd. Det betydde at tjeneren var underlagt sin herres myndighet. – The Soncino Chumash, redigert av A. Cohen, London 1956, s. 122.

Sorg, skam. Å kaste støv på hodet; å sønderrive sine klær; å kle seg i sekkelerret. Som regel gav man uttrykk for sorg ved å gråte (1Mo 50: 1–3; Joh 11: 35), ofte ved bedrøvet å bøye hodet (Jes 58: 5), ved å kaste støv på hodet (Jos 7: 6) eller ved å sitte på jorden (Job 2: 13; Jes 3: 26). Ofte viste man sin sorg ved å sønderrive sine klær (1Sa 4: 12; Job 2: 12; se SØNDERRIVING AV KLÆR) og noen ganger ved å strø aske på hodet. (2Sa 13: 19) Da jødene ble dømt til utslettelse for sine fienders hånd etter ordre fra kong Ahasverus, ble «sekkelerret og aske bredt ut som en seng» for mange. (Est 4: 3) Jehova oppfordret Jerusalem til å binde sekkelerret om seg og velte seg i asken med tanke på den trengsel som ville komme over byen. (Jer 6: 26) Mika sa at innbyggerne i filisterbyen Afra skulle ’velte seg i støvet’. – Mi 1: 10.

Å klippe av håret eller rive hår av hodet; å slå seg for brystet. Å klippe av håret (Job 1: 20), å rive hår av hodet og skjegget (Esr 9: 3), å tildekke hodet (2Sa 15: 30; Est 6: 12), å dekke til barten (Ese 24: 17; Mi 3: 7) og å holde hendene på hodet var tegn på stor, noen ganger nærmest lammende sorg eller skam. (2Sa 13: 19; Jer 2: 37) Noen mener at det å holde hendene på hodet symboliserte at Guds tunge hånd hvilte på den som sørget. Jesaja gikk omkring naken og barføtt som et tegn på den skam som skulle komme over Egypt og Etiopia. (Jes 20: 2–5) Når man følte seg sønderknust av sorg eller anger, kunne man slå seg for brystet (Mt 11: 17; Lu 23: 27), eller man kunne slå seg på låret som et uttrykk for sorg, anger, skam og følelsen av å være ydmyket. – Jer 31: 19; Ese 21: 12.

Vrede, spott, fornærmelse, nedkallelse av ondt. Å riste på hodet; å slå noen i ansiktet med åpen hånd. Forskjellige gester og geberder, vanligvis ledsaget av ord, var tydelige uttrykk for vrede, fiendskap, spott, hån, forakt og lignende. Blant slike gester og geberder var det å riste på hodet, å åpne munnen på vidt gap og å vifte med hånden (2Kg 19: 21; Sl 22: 7; 44: 14; 109: 25; Sef 2: 15), slag i ansiktet med åpen hånd (Job 16: 10; Mt 5: 39; Joh 18: 22) og det å rive av hår fra en annens skjegg (Jes 50: 6). Jesus ble utsatt for den mest ydmykende behandling da han var stilt for den høyeste jødiske domstol og ble spyttet på og slått i ansiktet med åpen hånd og fikk hele ansiktet tildekket, for så å bli slått med knyttnevene og hånt med ordene: «Profetér for oss, du Kristus. Hvem var det som slo deg?» (Mt 26: 67, 68; Mr 14: 65) Etterpå fikk han en lignende behandling av soldatene. – Mt 27: 30; Mr 15: 19; Joh 19: 3.

Å kaste støv var en annen måte man gav uttrykk for sin forakt på. Sjime’i gjorde dette overfor David samtidig med at han forbannet ham og kastet stein på ham. (2Sa 16: 13) Da Paulus framførte sitt forsvar overfor folkemengden i Jerusalem, gav den sitt raseri til kjenne ved å heve røsten og rope og slenge ytterkledningene sine omkring og kaste støv opp i luften. – Apg 22: 22, 23.

Ved å klappe i hendene eller slå hendene sammen kunne man påkalle en annens oppmerksomhet, slik som man finner et eksempel på i Josva 15: 18. Det var imidlertid oftere et tegn på vrede (4Mo 24: 10), hån eller forakt (Job 27: 23; Kla 2: 15), sorg (Ese 6: 11) eller fiendskap, idet  man gledet seg over det onde som var kommet over en rival, en hatet fiende eller en undertrykker; noen ganger trampet man samtidig med føttene. – Ese 25: 6; Na 3: 19.

Utnevnelse. Salving. Det å utnevne noen til et embete eller å overdra myndighet til noen var forbundet med visse symbolske handlinger. Da prestene ble innsatt i sitt embete, ble Aron salvet med den hellige salvingsoljen. (3Mo 8: 12) Konger ble også salvet. (1Sa 16: 13; 1Kg 1: 39) Perserkongen Kyros ble ikke salvet med bokstavelig salvingsolje av en representant for Gud, men han blir billedlig omtalt som Jehovas salvede fordi han fikk i oppdrag å erobre Babylon og utfri Guds folk. (Jes 45: 1) Elisja ble ’salvet’ i den forstand at han ble utnevnt, men han ble aldri salvet i bokstavelig forstand med olje. (1Kg 19: 16, 19) Jesus ble salvet av sin Far, Jehova, ikke med olje, men med hellig ånd. (Jes 61: 1; Lu 4: 18, 21) Hans åndsavlede brødre, som utgjør den kristne menighet, blir salvet ved ham. (2Kt 1: 21; Apg 2: 33) Denne salvingen utnevner og bemyndiger dem og gjør dem kvalifisert til å være Guds tjenere. – 1Jo 2: 20; 2Kt 3: 5, 6; se SALVET, SALVING.

Håndspåleggelse ble også brukt for å tilkjennegi at en person ble utnevnt til et embete eller en bestemt oppgave. Apostlene la for eksempel hendene på de sju mennene som ble utnevnt til å ta seg av utdelingen av mat i menigheten i Jerusalem. (Apg 6: 6) Timoteus ble utnevnt ved håndspåleggelse til en bestemt tjeneste av menighetens eldsteråd. (1Ti 4: 14) Senere gav apostelen Paulus ham i oppdrag å utnevne andre på samme måte, noe han først skulle gjøre etter nøye overveielse. – 1Ti 5: 22.

Håndspåleggelse kunne også ha andre betydninger. Det kunne for eksempel stå for en anerkjennelse av noe, slik som i 2. Mosebok 29: 10, 15, hvor det framgår at Aron og hans sønner viste sin anerkjennelse av de ofrene som ble frambåret for dem, ved å legge hendene på dem. Et annet eksempel på den samme betydningen er det som er nevnt i 3. Mosebok 4: 15.

Håndspåleggelse kunne også være et tegn på at visse personer skulle få del i velsignelser eller få en spesiell kraft, slik som da Jesus helbredet noen ved å legge hendene på dem (Lu 4: 40), og da den hellige ånd kom over dem som Paulus la hendene på (Apg 19: 6). Dette betyr ikke at ånden passerte gjennom hendene til Paulus, men at han på Kristi vegne og i samsvar med de foreskrevne krav var bemyndiget til å utpeke hvem som skulle motta åndens gaver. (Se også Apg 8: 14–19.) At det ikke var nødvendig med håndspåleggelse for å formidle åndens gaver, framgår av tilfellet med Kornelius og hans husstand, for da de fikk den hellige ånd og gaven å tale i tunger, var apostelen Peter bare til stede. – Apg 10: 44–46.

Gunst, velvilje. Å stå framfor en overordnet. Ettersom man måtte ha spesiell tillatelse for å kunne tre fram for en konge, var det et tegn på velvilje og anerkjennelse å stå framfor en myndighetsperson. (Ord 22: 29; Lu 1: 19; 21: 36) I Åpenbaringen 7: 9, 15 blir det gitt en beskrivelse av en stor skare som står foran tronen, noe som er et tegn på at de som tilhører den, har oppnådd Guds anerkjennelse og befinner seg i en begunstiget stilling.

Å snakke om å løfte opp en annen persons hode var noen ganger et symbolsk uttrykk for å opphøye ham til eller gjeninnsette ham i en begunstiget stilling. – 1Mo 40: 13, 21; Jer 52: 31.

Å fylle noens hender med makt. Å fylle prestenes hender med makt er et uttrykk som ble brukt i forbindelse med at prestene ble innsatt i sitt embete. Moses utførte denne symbolske handlingen da han som mellommann la de forskjellige delene av ofrene på Arons og hans sønners hender og begynte å svinge det hele fram og tilbake framfor Jehova. Svingingen symboliserte at ofrene stadig ble frambåret for Jehova. – 3Mo 8: 25–27.

Vennskap. Å kysse en annen; å vaske en annens føtter; å salve en annens hode. Et kyss var et tegn på vennskap. (1Mo 27: 26; 2Sa 19: 39) Dypere følelser kunne uttrykkes ved at man falt hverandre om halsen og omfavnet hverandre og kysset hverandre og gråt. (1Mo 33: 4; 45: 14, 15; 46: 29; Lu 15: 20; Apg 20: 37) Det var tre handlinger som ble betraktet som nødvendige tegn på gjestfrihet: å hilse en gjest velkommen med et kyss, å vaske føttene hans og å salve hodet hans. – Lu 7: 44–46.

Når man lå til bords, slik skikken var på Jesu tid, var det tegn på særlig nært vennskap og fortrolighet å lene seg tilbake mot en annens bryst, og det ble betraktet som en gunstbevisning å få denne plassen, som var kjent som «plassen ved noens bryst». (Joh 13: 23, 25) Dette er bakgrunnen for den måten uttrykket er brukt på i illustrasjonene i Lukas 16: 22, 23 og Johannes 1: 18.

Å spise brød sammen med en annen var et symbol på vennskap og fred. (1Mo 31: 54; 2Mo 2: 20; 18: 12) Hvis noen deretter vendte seg mot en som han hadde spist sammen med, og skadet ham, ble det betraktet som den mest skjendige form for forræderi. Det var dette Judas gjorde seg skyldig i. – Sl 41: 9; Joh 13: 18.

 Uskyld og fraskrivelse av ansvar. Å vaske sine hender. At man erklærte seg ikke skyldig eller fraskrev seg ansvar i en sak, viste man på en symbolsk måte ved at man vasket sine hender. (5Mo 21: 6) Salmisten erklærte sin uskyld på denne måten i Salme 73: 13; se også Salme 26: 6. Pilatus forsøkte å fraskrive seg sitt ansvar i forbindelse med Jesu død ved å vaske sine hender foran folkemengden og si: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» – Mt 27: 24.

Å riste ut sine klær. Paulus viste at han fraskrev seg ytterligere ansvar for de jødene som han hadde forkynt for i Korint, ved at han ’ristet ut’ (’ristet støvet av’, NO, EN) sine klær og så sa til dem: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er ren. Fra nå av vil jeg gå til folk av nasjonene.» (Apg 18: 6) Da Nehemja ristet ut sin brystfold, skulle det symbolisere det å bli fullstendig forkastet av Gud. – Ne 5: 13.

Å riste støvet av sine føtter. Det å riste støvet av sine føtter var likeledes et tegn på at man fraskrev seg ansvar. Jesus sa at disiplene skulle gjøre dette overfor et hus eller en by som ikke ville ta imot dem eller høre på dem. – Mt 10: 14; Lu 10: 10, 11; Apg 13: 51.

Glede. Man gav uttrykk for glede ved å klappe i hendene (2Kg 11: 12; Sl 47: 1) og ved å danse, ofte ledsaget av musikk (Dom 11: 34; 2Sa 6: 14). Sang og jubelrop under arbeidet, spesielt under vinhøsten, var uttrykk for glede og takknemlighet. – Jes 16: 10; Jer 48: 33.

Fiendskap. Å svinge hånden (truende) mot noen eller noe var et tegn på fiendskap. – Jes 10: 32; 19: 16.

Å løfte hodet var et symbolsk uttrykk for at man gikk til handling, som regel for å motstå, bekjempe eller undertrykke noen. – Dom 8: 28; Sl 83: 2.

Å løfte hånden mot en myndighetsperson var ensbetydende med å gjøre opprør mot ham. – 2Sa 18: 28; 20: 21.

Å slikke støv var et symbol på nederlag og tilintetgjørelse. – Sl 72: 9; Jes 49: 23.

Å sette hånden eller foten på sine fienders nakke var et billedlig uttrykk for at fienden hadde lidd nederlag, at han var blitt slått på flukt, forfulgt, innhentet og tatt til fange. – 1Mo 49: 8; Jos 10: 24; 2Sa 22: 41; Sl 18: 40.

Å begynne å utøve myndighet, å gå til handling. Å stå fram eller å reise seg betydde at man begynte å utøve makt og myndighet, eller at man gikk til handling. Uttrykket ’å stå fram’ ble brukt om kongene når de begynte å utøve sin kongemakt, eller når de utøvde den på en bemerkelsesverdig måte. (Da 8: 22, 23; 11: 2, 3, 7, 21; 12: 1) Om Jehova sies det at han ’reiser seg’ for å holde dom over nasjonene. (Sl 76: 9; 82: 8) Om Satan sies det at han ’stod opp’ mot Israel da han egget David til å telle folket. – 1Kr 21: 1.

Å binde noe om hoftene stod for det å gjøre seg klar til handling. Uttrykket skriver seg fra den skikk å binde opp sin flagrende kjortel med et belte eller lignende, slik at den ikke var i veien når man for eksempel skulle arbeide, gå eller løpe. – Job 40: 7; Jer 1: 17; Lu 12: 37; 1Pe 1: 13, NW, fotn.

Annet. Å legge seg ved en manns føtter. Da Rut ville minne Boas om at han var hennes gjenkjøper, kom hun om natten og løftet dekket til side ved føttene hans og la seg der. Da han våknet, sa hun: «Jeg er Rut, din slavekvinne, og du skal bre din kappeflik ut over din slavekvinne, for du er gjenkjøper.» Rut viste på denne måten at hun var villig til å la Boas inngå svogerekteskap med henne. – Rut 3: 6–9.

Utseendet når man fastet. Uttrykket ’å plage sin sjel’ refererer høyst sannsynlig til det å faste, noe man gjorde som tegn på sorg eller på at man erkjente sine synder, angret og følte seg sønderknust. (3Mo 16: 29, 31; 2Sa 1: 12; Sl 35: 13; Joe 1: 13, 14) Da Jesus var på jorden, satte hyklerske mennesker opp et sørgmodig ansikt og gjorde sitt ansikt stygt for å stille sin «hellighet» til skue ved å vise at de fastet. Men Jesus sa til sine disipler at de skulle gni inn hodet med olje og vaske ansiktet når de fastet, slik at de så normale ut, ettersom de visste at deres Far ville se på hjertet. (Mt 6: 16–18) De kristne fastet noen ganger for helt å kunne konsentrere seg om åndelige spørsmål. – Apg 13: 2, 3; se FASTE.

Å legge hånden på en avdøds øyne. Da Jehova sa til Jakob: «Josef skal legge sin hånd på dine øyne» (1Mo 46: 4), betydde det at Josef var den som skulle lukke Jakobs øyne når han var død, en plikt som normalt påhvilte den førstefødte sønnen. Dermed tilkjennegav Jehova tydeligvis overfor Jakob at førstefødselsretten skulle gå over til Josef. – 1Kr 5: 2.

Å plystre. Å plystre av noe var et uttrykk for forbauselse eller undring. Slik ville reaksjonen være hos dem som så Juda, og senere Babylon, bli lagt øde, ødeleggelser som ville inngyte frykt og forferdelse. – Jer 25: 9; 50: 13; 51: 37.

Å støtte seg til noens hånd, eller arm. Det var vanlig at konger og andre myndighetspersoner støttet seg til en tjeners eller en lavere rangspersons hånd, eller arm, slik som Israels konge Jehoram gjorde. (2Kg 7: 2, 17) Kong Ben-Hadad II støttet seg til sin tjener Na’amans hånd når han bøyde seg i sin gud Rimmons hus. – 2Kg 5: 18.

 Symbolikk. Å vaske en annens føtter. Da Jesus vasket disiplenes føtter, brukte han en av de orientalske skikkene for å gi sine disipler en leksjon i ydmykhet og i det å tjene hverandre. Peter bad ham spontant om ikke bare å vaske hans føtter, men også hendene og hodet. Men Jesus svarte: «Den som har badet, trenger ikke å få vasket mer enn føttene, men er helt ren.» (Joh 13: 3–10) Her siktet Jesus til at den som hadde badet og deretter vendte hjem til huset sitt, bare trengte å vaske veistøvet av føttene, som var blitt skitne i de åpne sandalene. Han brukte denne legemlige renhet som et bilde på åndelig renhet.

Å vandre. Dette uttrykket blir brukt billedlig om det å følge en bestemt handlemåte. Det sies for eksempel at «Noah vandret med den sanne Gud». (1Mo 6: 9; 5: 22) De som vandret med Gud, fulgte den kurs i livet som Gud hadde staket ut, og oppnådde hans gunst. I De kristne greske skrifter, hvor den samme uttrykksmåten er brukt, blir to vidt forskjellige måter å leve på beskrevet, nemlig slik man levde før man begynte å tjene Gud, og slik man begynte å leve etter dette tidspunktet. (Ef 2: 2, 10; 4: 17; 5: 2) Uttrykket «å løpe» blir brukt på lignende måte. (1Pe 4: 4) Gud sa at profetene i Juda «løp» enda han ikke hadde sendt dem, noe som betydde at de hadde påtatt seg profetgjerningen uten å være bemyndiget av ham. (Jer 23: 21) Paulus omtaler en kristens måte å leve på som et «løp». Han sammenligner det med et kappløp hvor man må løpe i samsvar med reglene for å vinne seiersprisen. – 1Kt 9: 24; Ga 2: 2; 5: 7.