En rekke velluktende planteprodukter ble brukt som krydderier i bibelsk tid, deriblant aloe, balsam, galbanum, kanel, kalmus, kassia, ladanum, myrra, stakte og virak. Bibelen nevner krydderier som ble brukt i matlagingen, som spisskarve, mynte og dill, og dessuten salt, men ordene for «krydderier», «krydder» og «krydderplanter» på Bibelens grunnspråk blir ikke anvendt om krydderier som ble brukt til mat.

Forskjellige krydderier inngikk i den hellige salvingsoljen og i den røkelsen som utelukkende ble brukt i helligdommen. (2Mo 30: 23–25, 34–37) Det ble også brukt slike stoffer når man gjorde i stand en som var død, til begravelsen. Myrra og aloe blir nevnt spesielt i Jesu tilfelle. (Joh 19: 39, 40; se også Mr 16: 1; Lu 23: 56; 24: 1.) Da Juda-kongen Asa ble begravet, ble det holdt «en usedvanlig stor begravelsesbrenning for ham». (2Kr 16: 14) Her var det ikke tale om kremasjon, men om brenning av krydderier. Krydderurter ble også brukt som tilsetning til vin. – Høy 8: 2.

I Høysangen (5: 1, 13; 6: 2) nevnes krydder, eller krydderplanter, som vokste i hager. Dette kan sikte til velluktende krydderurter i sin alminnelighet, eller, som noen bibelkommentatorer har foreslått, det balsamgivende treet Commiphora opobalsamum. Det ’indiske krydder’ som er nevnt i Åpenbaringen 18: 13, bokstavelig «amomum», er en duftende busk i ingefærfamilien.