Kunst i form av malerkunst, billedhoggerkunst og kunsthåndverk blir viet forholdsvis liten oppmerksomhet i Bibelen. Menneskenes liv startet imidlertid ikke i et goldt område, men i en hage, i et paradis med trær som ikke bare var ’gode å spise av’, men også «innbydende å se på». (1Mo 2: 9) Mennesket ble skapt med evnen til å sette pris på skjønnhet, og den uovertrufne skjønnhet, den kunstneriske dyktighet og den formfullendthet som kommer til uttrykk i skaperverket – i blomster, trær, fjell, daler, sjøer, vannfall, fugler, dyr og i mennesket selv – er virkelig til pris for Gud, Skaperen. (Sl 139: 14; For 3: 11; Høy 2: 1–3, 9, 13, 14; 4: 1–5, 12–15; 5: 11–15; Ro 1: 20) Den form for kunst som blir behandlet her, omfatter stort sett avbildninger av slike ting i naturen ved bruk av forskjellige materialer og uttrykksformer.

Bibelen viser at man allerede på Abrahams tid gav hverandre gaver i form av ting av sølv og gull, idet den forteller at Rebekka fikk «en nesering av gull», gullarmbånd og andre gjenstander av sølv og gull. (1Mo 24: 22, 53) I kongegravene i Ur, den byen Abraham en gang bodde i, er det blitt funnet mange utsøkte prydgjenstander utført med stor kunstnerisk dyktighet. Mange av de kunstgjenstandene man har funnet under arkeologiske utgravninger i Irak, Israel, Egypt og nærliggende områder, har imidlertid tilknytning til avguderiske hedenske religioner eller stolte politiske herskere, noe som viser at kunsten også tidlig ble brukt på en urett måte.

Forskjellige materialer. Det ser ut til at egypterne, og kanskje også fønikerne, framstilte glass allerede i det andre årtusen f.v.t. Glasskunsten stammer imidlertid øyensynlig fra Mesopotamia, hvor man har funnet stykker av glass av god kvalitet som man antar stammer helt fra det tredje årtusen f.v.t. Job (ca. 1600 f.v.t.) omtalte glass som noe som var svært verdifullt. (Job 28: 17) Man framstilte små dyrefigurer, parfymebeholdere  og halskjeder og andre smykker av glass, som den gang var ugjennomsiktig. Romerne var blant de første som framstilte gjennomsiktig glass. –  Jf. Åp 4: 6; se GLASS.

Oldtidens kunstnere arbeidet med et betydelig antall forskjellige materialer, deriblant leire, terrakotta, tre, bronse eller kobber, jern, gull, sølv, edelstener og halvedelstener, glass, elfenben, kalkstein og marmor. – Se SEGL, FORSEGLE.

Hebraisk kunst. Det er ikke mulig å få et klart bilde av hebraisk kunst, ettersom få gjenstander er blitt funnet, men den bibelske beretning viser tydelig at hebreerne verdsatte kunst. Da de drog ut av Egypt, hadde de med seg gjenstander av sølv og gull som de hadde fått av egypterne. (2Mo 12: 35) De gav med glede slike ting som bidrag til utsmykningen av tabernaklet i ødemarken. (2Mo 35: 21–24) Arbeidet med tabernaklet og dets utsmykning og utstyr gav dem anledning til å bruke sine kunstneriske evner ved å brodere, arbeide i tre og metall og bearbeide edelstener. Besalel og Oholiab tok ledelsen i dette arbeidet og underviste andre. Det er verdt å merke seg at æren for deres kunstneriske evner blir tilskrevet Jehova. – 2Mo 35: 30–35; 36: 1, 2.

Før tabernaklet ble oppført, brukte Aron sine kunstneriske evner på en urett måte ved å lage et støpt bilde av en kalv som israelittene kunne tilbe. (2Mo 32: 3, 4) Senere viste Moses (eller en han utpekte) også slike evner, men anvendte dem på en riktig måte, da han laget kobberslangen. (4Mo 21: 9) Moseloven forbød ikke enhver form for virkelighetsgjengivende kunst, men det at den forbød framstilling av bilder som skulle gjøres til gjenstand for tilbedelse, begrenset uten tvil utøvelsen av maler- og billedhoggerkunsten blant hebreerne. (2Mo 20: 4, 5) På grunn av den grove avgudsdyrkelse som var så utbredt i alle nasjoner, og den omfattende bruken av kunst i den forbindelse er det rimelig at malerier og utskårne figurer av mennesker eller dyr ville bli betraktet med skepsis av dem som overholdt Loven, og av dem som skulle håndheve den. (5Mo 4: 15–19; 7: 25, 26) Selv kjerubene i tabernaklet ble dekket med et klede når de skulle flyttes, slik at de var skjult for folkets øyne (4Mo 4: 5, 6, 19, 20), og kjerubene i templet, som ble bygd senere, ble bare sett av øverstepresten én dag hvert år. (1Kg 6: 23–28; He 9: 6, 7) Etter at israelittene var kommet inn i det lovte land og stort sett var opptatt med jordbruksarbeid, hadde de dessuten sjelden tid eller midler til å beskjeftige seg med kunst i større utstrekning.

De eneste former for kunstverk som blir omtalt i dommertiden, har med falske religiøse skikker å gjøre. – Dom 2: 13; 6: 25; 8: 24–27; 17: 3–6; 18: 14.

Kunsten i kongetiden. Skjønt fortidens Israel ikke i dag er kjent for sine kunstverk, finnes det vitnesbyrd om at israelittene, når anledningen bød seg, kunne framstille kunstverk som var av høy kvalitet, og som vakte oppmerksomhet og ble beundret vidt omkring. Profeten Esekiel beskriver hvordan Jehova utsmykket og forskjønnet Jerusalem, og hvilke følger det fikk for byen: «’For deg begynte et navn å gå ut blant nasjonene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen på grunn av min prakt, som jeg hadde lagt på deg,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.» (Ese 16: 8–14) De etterfølgende versene (15–18, 25) viser imidlertid at denne skjønnheten ble anvendt på en urett måte, ettersom Jerusalem ’prostituerte seg’ med de omkringliggende politiske nasjonene. Og Jeremia skriver at de som betraktet Jerusalem etter at byen var blitt inntatt av babylonerne, sa: «Er dette den byen de pleide å si dette om: ’Den er fullkommen i skjønnhet, en jubel for hele jorden’?» (Kla 2: 15; jf. Sl 48: 2; 50: 2; Jes 52: 1.) Det templet som Salomo bygde, var tydeligvis et enestående vakkert kunstverk; det blir omtalt som et ’hellig og vakkert hus’. – Jes 64: 11; 60: 13.

I forbindelse med oppføringen av templet på kong Salomos tid er israelittenes formodede mangel på kunstnerisk dyktighet blitt flittig kommentert i oppslagsverker. Noen har gått så langt at de har gitt fønikerne praktisk talt hele æren. Beretningen viser imidlertid at Salomo bare bad om å få én fønikisk kunsthåndverker foruten steinhoggerne og de tømmerhoggerne som arbeidet i kong Hirams egne skoger i Libanon. (1Kg 5: 6, 18; 2Kr 2: 7–10) Denne kunsthåndverkeren, som også het Hiram, var av israelittisk-fønikisk avstamning og var dyktig til å veve, lage inngraveringer og arbeide i kostbare metaller. Men Salomos egne kyndige menn blir også nevnt i beretningen, og kong Hiram omtalte både dem og Salomos fars, Davids, kyndige menn. (2Kr 2: 13, 14) David gav Salomo byggeplanen til templet og de forskjellige trekkene ved det. «Han gav innsikt i det hele ved skrift fra Jehovas hånd . . . ja i alle byggeplanens arbeidsoppgaver.» (1Kr 28: 11–19) Som en motsetning til dette ble den troløse kong Akas så betatt av det hedenske alteret i Damaskus at han sendte presten Urija «en tegning av alteret og en modell av det» slik at han kunne lage et lignende alter. – 2Kg 16: 1–12.

Kong Salomo laget også en stor elfenbenstrone kledd med gull med en spesiell utforming og med en løveskulptur ved hvert armlene og på hver side av de seks trinnene som førte opp  til den. (1Kg 10: 18–20) Salme 45: 8 antyder at det var brukt mye elfenben i det kongelige palass. På kong Akabs tid og i tiden deretter var det tydeligvis populært med elfenbensutskjæringer på møbler, paneler og kunstgjenstander i nordriket Israel og dets hovedstad, Samaria. (1Kg 22: 39; Am 3: 12, 15; 6: 4) Arkeologiske utgravninger der hvor man mener at palasset har ligget, har avdekket store mengder elfenbensstykker og plater og paneler av elfenben. I noen stykker var det innlagt gull, lapis lazuli og glass. I Megiddo har man funnet omkring 400 elfenbensstykker, deriblant vakkert utskårne paneler, spillebrett og esker med innlagt elfenbensarbeid, som man mener stammer fra 1100-tallet f.v.t.

Esekiel så i et syn utskårne bilder av krypdyr, andre dyr og avguder som var risset inn på en vegg på tempelområdet i det frafalne Jerusalem (Ese 8: 10), og om Oholiba (et bilde på det troløse Jerusalem) sies det at hun så bilder av kaldeere risset inn på en vegg og malt med sinober, et høyrødt fargestoff. – Ese 23: 14; jf. Jer 22: 14.

Kunst og kristendommen. I Aten kunne Paulus betrakte den kunstneriske prakt som utfoldet seg omkring dyrkelsen av de greske gudene og gudinnene. I sin tale på Areopagos viste han hvor ulogisk mennesker tenker når de forestiller seg at «Det Guddommelige Vesen», den sanne Gud, som har gitt dem livet, «er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskelig kunst og oppfinnsomhet». (Apg 17: 29) Han påpekte således at kunstnerisk skjønnhet, hvor imponerende eller fascinerende den enn måtte være, ikke i seg selv vitner om at en religion er sann. – Jf. Joh 4: 23, 24.

Det finnes ingen beretninger eller vitnesbyrd om at de kristne i det første århundre laget kunstgjenstander. De tidligste vitnesbyrdene – i form av noen malerier og skulpturer i katakombene som blir tilskrevet navnkristne – stammer fra det andre og det tredje århundre. Etter foreningen av kirke og stat i det fjerde århundre begynte kunsten imidlertid å innta en mer fremtredende plass og kom med tiden på høyde med den plass den inntok i de hedenske religioner. Og kirkelig kunst hadde ofte forbindelse med eller var en direkte etterligning av disse religionenes kunst, både hva form og symbolikk angår. Louis Réau, tidligere professor i kunsthistorie ved Sorbonne universitet i Frankrike, viser i sitt verk Iconographie de l’art chrétien (Paris 1955, bd. I, s. 10) at denne tilknytningen til hedendommen lenge har vært kjent av kunsthistorikere, og at den ikke bare skyldtes kunstnerne, men også den politikk kirken selv fulgte. Han påpeker (på s. 50) at kirken, i stedet for å få hedningene til å forlate gamle skikker og tilbedelsesformer, valgte å respektere «forfedrenes skikker og videreføre dem under et annet navn».

Det er derfor ikke overraskende at Dyrekretsens tegn, som hadde en så fremtredende plass i det gamle Babylon, kan ses på kirker og katedraler, for eksempel Notre-Dame-katedralen i Paris, hvor de er å finne over den venstre inngangsportalen og omkring Maria i det store, sentralt plasserte rosevinduet. (Jf. Jes 47: 12–15.) I en reisehåndbok sies det likeledes om katedralen i Auxerre (også i Frankrike) at skulptøren i den midtre portalen blant annet har avbildet «visse hedenske heroer: en naken, sovende Eros [gresk kjærlighetsgud] . . . en Herkules og en satyr [en av grekernes halvguder]! Billedrekken nederst til høyre skildrer lignelsen om den fortapte sønn».

Ved inngangen til Peterskirken i Roma finner man ikke bare Kristus og «Jomfru Maria», men også Ganymedes, «som blir ført bort av en ørn» for å bli munnskjenk for Zevs, gudenes konge, og «Leda [mor til Kastor og Polydevkes (Castor og Pollux)], som ble befruktet av svanen», Zevs. Réau kommenterer denne hedenske påvirkningen og spør: «Men hva skal en så si om Dommedag i Det sixtinske kapell, Vatikanets viktigste kapell, hvor en ser Michelangelos nakne Kristus slynge ut et lyn som en tordnende Jupiter [ifølge romersk oppfatning gudenes far] og de fortapte krysse Styks [den elven som grekerne trodde at de døde ble satt over] på Kharons ferge?» Som han sier: «Et eksempel som kom så høyt ovenfra [dvs. var godkjent av paven selv], måtte nødvendigvis bli fulgt.»

Som det framgår av det foregående, inntok kunsten ikke noen fremtredende plass blant israelittene, og det finnes ingen skriftlige vitnesbyrd fra det første århundre om dens betydning for de første kristne. På det litterære område, derimot, overgikk jødene og de første kristne alle andre, ettersom Gud brukte dem til å frambringe et verk av uovertruffen skjønnhet, ikke bare i form, men også, og i særlig grad, hva innhold angår, nemlig Bibelen. De inspirerte skrifter er som «epler av gull på graverte arbeider av sølv». De inneholder sannheter av en slik klarhet og glans at de vakreste edelstener ikke kan måle seg med dem, og ordbilder som overbringer syner og scener av en slik storhet og skjønnhet at ingen jordiske kunstnere makter å skildre dem. – Ord 25: 11; 3: 13–15; 4: 7–9; 8: 9, 10.