(Kụta).

Både Kut og Kuta betegner det opprinnelige hjemstedet til et folk som assyrerkongen flyttet til Samarias byer etter at innbyggerne i nordriket Israel var blitt ført i landflyktighet i 740 f.v.t. (2Kg 17: 23, 24, 30) De som var blitt ført vekk fra Kuta og andre steder, ble imidlertid angrepet av løver som drepte noen av dem, og da de vendte seg til assyrerkongen for å få hjelp, sendte han dem en prest som tidligere hadde gjort tjeneste i nordriket Israel. Ettersom den tilbedelse som var blitt utøvd i Israel, lenge hadde mishaget Jehova Gud (1Kg 13: 33, 34; 16: 31–33), fikk imidlertid ikke denne presten kolonistene til å bli sanne tilbedere av Jehova, men «det var sine egne guder de tilbad». De som var fra Kuta, fortsatte således å tjene sin egen gud Nergal. Det folkeslaget som oppstod ved at ’folkene fra Kuta’ og fra andre nasjoner giftet seg med dem av israelittene som var igjen, ble vanligvis kalt «samaritaner». Ifølge Josefus ble de «på hebraisk kalt khuthaioi (kutim) og av grekerne samareitai (samaritaner)». (Jewish Antiquities, IX, 290 [xiv, 3]) Betegnelsen «kutim» ble tydeligvis brukt fordi det var forholdsvis mange fra Kuta blant de opprinnelige innvandrerne. – 2Kg 17: 24–41.

Noen tavler med kontrakter som er blitt funnet i Tell Ibrahim (Imam Ibrahim), omkring 50 km nordøst for Babylon, og som inneholder navnet Kutu (den akkadiske motsvarigheten til Kut), gjør at de fleste geografer nå setter Tell Ibrahim i forbindelse med Bibelens Kuta. Det ser ut til at Kuta en gang var en av de mer fremtredende byene i det babylonske rike, og at byen også var ganske stor, for ruinhaugen er i dag omkring 18 m høy og 3 km i omkrets. Blant ruinene er det et sted hvor man antar at det i gammel tid lå et tempel viet til Nergal, noe som stemmer med det Bibelen sier om at «mennene fra Kut» tilbad denne guden. – 2Kg 17: 29, 30.