Et enkelt redskap som regel bestående av to steiner (den ene plassert oppå den andre), som kjernene av forskjellige spiselige kornsorter ble malt til mel mellom. Man kunne knuse korn med en støter i en morter, gni det mot en steinplate med en øvre stein eller male det i en dreiekvern. Slike innretninger ble brukt i tidlig patriarkalsk tid, for det fortelles at Abrahams hustru Sara laget runde kaker av «fint mel». (1Mo 18: 6) I ødemarken malte israelittene den gudgitte mannaen «på håndkverner eller støtte den i en morter». – 4Mo 11: 7, 8; se MORTER.

Brød ble som regel bakt hver dag, og vanligvis hadde hver familie sin egen håndkvern. Å male korn hørte med til kvinnenes daglige arbeid. (Mt 24: 41; Job 31: 10; 2Mo 11: 5; Jes 47: 1, 2) De stod opp tidlig om morgenen for å male det melet som skulle brukes til dagens brødbaking. «Lyden av håndkvern» blir i Bibelen brukt som et symbol på normale, fredelige tilstander. Når «lyden av håndkvern» ikke mer hørtes, var det på den annen side et tegn på ødeleggelse og på at landet lå øde og forlatt. – Jer 25: 10, 11; Åp 18: 21, 22; jf. For 12: 3, 4.

En vanlig håndkvern i hebraisk tid var skubbekvernen. Den bestod av to tilhogde steiner, en lengre stein underst og en mindre stein øverst. (5Mo 24: 6; Job 41: 24) Den som malte kornet, satt på knærne foran kvernen, tok godt tak i den øverste steinen med begge hender og skubbet den fram og tilbake på den underste steinen, slik at kornet ble knust mellom steinene. Noen understeiner skrånet vekk fra den som malte kornet, noe som gjorde det mulig å legge mer kraft i skubbingen. Senere tok man i bruk mer avanserte skubbekverner og også dreiekverner. Begge disse typene kverner hadde en åpning midt i den øverste steinen som man helte kornet ned i. De nyere skubbekvernene var rektangulære eller firkantete og hadde en stor understein, og oppå den skubbet man en mindre stein fram og tilbake ved hjelp av et håndtak som var montert i et hull i den øverste steinen. Slike kverner var noen ganger plassert oppå en høy sokkel, slik at man kunne bruke dem mens man stod. Dreiekvernene bestod av to runde steiner, og en plugg midt i den underste steinen fungerte som akse for den øverste steinen. Den øverste steinen var konkav og utformet slik at den passet til og kunne rotere rundt over den konvekse understeinen. Dette gjorde at det malte kornet ble drevet ut mot kvernens ytterkant. Slike kverner er blitt brukt helt fram til vår tid. I dag er den tyngre understeinen som regel laget av basalt og er ofte omkring 46 cm i diameter og 5 til 10 cm tykk.

Det var vanligvis to kvinner som malte sammen på denne typen håndkvern. (Lu 17: 35) De satt vendt mot hverandre, begge med den ene hånden rundt håndtaket, som de dreide den øverste steinen med. Med den frie hånden drysset den ene kvinnen små mengder med umalt korn ned i hullet på den øverste steinen, mens den andre kvinnen samlet opp melet etter hvert som det kom ut fra kanten av kvernen og falt ned på det brettet eller på det tøystykket som man hadde lagt under kvernen.

Ettersom man vanligvis bakte brød hver dag og derfor stadig måtte male mel, hadde Guds lov en barmhjertig forskrift som forbød israelittene å ta en håndkvern eller dens overstein som pant. Familiens daglige brød var avhengig av håndkvernen. Å ta den eller dens overstein i pant var derfor det samme som å ta «en sjel» eller en persons «middel til livsopphold». – 5Mo 24: 6; se NW, fotn.

Større kverner er også nevnt i Bibelen. Jesus talte om «en slik kvernstein som blir dreid av et esel». (Mt 18: 6) Denne typen kvernstein kan ha lignet den som filisterne satte den blinde Samson til å dreie rundt da «han ble en som malte på kvern, i fangehuset», men noen mener at dette var en skubbekvern. – Dom 16: 21.

I Åpenbaringen blir den plutselige og endelige ødeleggelsen av Babylon den store sammenlignet med at «en stein . . . lik en stor kvernstein» blir kastet i havet. – Åp 18: 21.