[hebr. ʽeghlạh; gr. dạmalis].

En ung ku som ikke har hatt kalv.

Blant de dyrene som Abraham skulle ofre da Gud sluttet en pakt med ham, var en kvige. Han  skar dyrene i to og fikk deretter se «en rykende ovn og en brennende fakkel som passerte mellom disse stykkene». – 1Mo 15: 9–18.

I Israel var det slik at hvis noen rørte ved et lik, ved et ben fra et dødt menneske eller ved en grav, ble vedkommende uren. Han måtte gjennomgå en spesiell renselsesprosess for ikke å bli «avskåret fra menighetens midte». I forbindelse med denne prosessen brukte man asken av en feilfri rød ku som det ikke hadde vært noe åk på. Man hadde vann på noe av asken og stenket så blandingen på den urene personen. Paulus nevner denne renselsesprosessen og viser at den bare kunne hellige «så langt som til kjødets renhet», men at den var et bilde på den virkelige renselse av samvittigheten ved Jesu Kristi offer. – 4Mo 19: 1–22; He 9: 13, 14.

En ung ku, eller en kvige, ble også brukt når det hvilte blodskyld på en by som følge av et drap og man ikke visste hvem drapsmannen var. De eldste i den byen som lå nærmest det stedet hvor den drepte var blitt funnet, skulle sammen med noen av de levittiske prestene ta en ung ku som ikke var blitt brukt til arbeid, og bryte nakken på den i en uoppdyrket elvedal med rennende vann. Så skulle de eldste i den byen vaske sine hender over den unge kua og be Gud om ikke å kreve byen til regnskap for det blod som var blitt utgytt. Gud ville da høre bønnen og frita byen for den blodskyld som hvilte over den på grunn av det uskyldige blod som var blitt utgytt. Det at man brøt nakken på kvigen i stedet for å slakte den som et syndoffer, var tydeligvis et symbol på at dyret led den straff som den ukjente drapsmannen ville ha blitt idømt. Det ville imidlertid ikke si at handlingen på noen måte kom til å gagne drapsmannen ved å utgjøre en soning for den forbrytelse han hadde begått. Det ble overlatt til Jehova Gud, som ser alt, å felle dommen over drapsmannen. Hvis man senere fant ut hvem drapsmannen var, måtte han naturligvis lide døden, slik som Moseloven krevde. Den seremonielle handlingen som ble foretatt med kvigen, ville gjøre saken offentlig kjent og kunne kanskje føre til at man fikk kjennskap til hvem drapsmannen var. – 5Mo 21: 1–9; 4Mo 35: 30–33.

Ordet «kvige» blir også brukt billedlig. Samson omtalte sin brud som sin kvige som de 30 brudesvennene hadde pløyd med for å komme fram til løsningen på hans gåte. (Dom 14: 11, 12, 18) Profeten Jeremia omtalte billedlig det velnærte og framgangsrike Egypt som «en meget vakker kvige», men forutsa samtidig at det gikk sin undergang i møte. (Jer 46: 20, 21) Den samme profeten sammenlignet også babylonerne med en kvige som stampet i det spede gresset, et bilde som henspilte på deres fryd over å ha erobret Israel. (Jer 50: 11) Hosea sa at tistammeriket, Efraim, en gang hadde vært som «en temmet kvige»; det ble opplært og velsignet av Gud, hadde overflod og fikk, i likhet med et dyr som tresker, lov til å spise av frukten av sitt forholdsvis lette arbeid. – Ho 10: 11; 5Mo 25: 4.