(Kyrẹne), KYRENEER.

Kyrene var i oldtiden hovedstad i landskapet Kyrenaika på Afrikas nordkyst. Byen lå nesten rett overfor øya Kreta, omkring 16 km inne i landet, på et platå 550 m over Middelhavet. Det gamle Kyrene er i dag et ubebodd ruinfelt i nærheten av Shahhat (tidligere Cirene) i Libya.

Kyrene ble tydeligvis grunnlagt av grekerne på 600-tallet f.v.t. og ble etter hvert betraktet som en av deres største kolonier. I år 96 f.v.t. ble Kyrene underlagt romersk herredømme, og i år 67 f.v.t. kom landskapet Kyrenaika og øya Kreta til å utgjøre én provins.

Bibelen nevner «en mann fra Kyrene som het Simon» (kanskje en hellenistisk jøde), som ble pålagt å hjelpe til med å bære Jesu torturpæl. (Mt 27: 32; Mr 15: 21; Lu 23: 26) Det er mulig at Simon var født i Kyrene, men senere bosatte seg i Palestina. På grunnlag av det som står i Apostlenes gjerninger 6: 9 om de «kyreneerne» som diskuterte med Stefanus, mener mange forskere at det fantes tilstrekkelig mange fastboende jøder fra Kyrene i Palestina til at de hadde opprettet sin egen synagoge i Jerusalem.

På den annen side kan Simon fra Kyrene også ha vært en av de mange utlendingene som var kommet til Jerusalem i forbindelse med påsken. På den jødiske pinsedagen, 51 dager senere, var på lignende måte et stort antall «gudfryktige menn, fra enhver nasjon», deriblant noen fra «Libyas områder, bortimot Kyrene», til stede. (Apg 2: 5, 10, 41) Noen av de sistnevnte var sannsynligvis blant de «omkring tre tusen sjeler» som ble døpt etter at den hellige ånd var blitt utgytt og Peter hadde holdt sin etterfølgende tale, og de kan deretter ha brakt det kristne budskap med seg tilbake til sitt hjemland.

Kristendommen. Noen år senere, etter at Kornelius var blitt en kristen, var noen menn fra Kyrene blant de første som forkynte «det gode budskap om Herren Jesus» i Antiokia i Syria for dem som (i de fleste greske tekster til Apg 11: 20) blir omtalt som Hellenistạs. Ettersom det samme greske ordet er blitt oversatt med «gresktalende jøder» (AT, NO, EN, NB, NV) i Apostlenes gjerninger 6: 1, har noen trukket den slutning at de som det ble forkynt for i Antiokia i Syria, også må ha vært omskårne jøder eller proselytter som snakket gresk. Det ser imidlertid ut til at det her var tale om noe nytt og usedvanlig, dels fordi det allerede var blitt forkynt for gresktalende jøder og proselytter siden pinsedagen i år 33, og dels fordi Barnabas ble sendt til Antiokia da så mange ble omvendt, etter alt å dømme for både å undersøke hva som foregikk, og for å fremme arbeidet der. (Apg 11: 22, 23) At det var tale om noe nytt i forbindelse med det å gjøre disipler, synes også å framgå av at kyreneernes og deres medarbeideres forkynnelse tydeligvis blir stilt opp som en motsetning til den forkynnelsen som ble utført av dem som ’ikke talte ordet til andre enn jøder’. (Apg 11: 19, 20) I betraktning av dette og også i betraktning av at flere pålitelige gamle greske håndskrifter bruker ordet Hẹllenas (som betyr «grekere»; se Apg 16: 3) i stedet  for Hellenistạs, betegner de fleste oversettere nå dem som lot seg omvende på grunn av den forkynnelse som ble utført av mennene fra Kyrene, som «grekere» (AS, AT, Da, Fn, JB, Mo, RS, NO, EN, NB), mens noen foretrekker «hedninger» (CK, TEV, NE), noe som vil si at de det ble forkynt for i Antiokia, ikke tilhørte den jødiske religion. Noen greskkyndige anerkjenner imidlertid den mulighet at de det siktes til, kan ha vært både jøder og hedninger som snakket gresk, og beskriver dem derfor med uttrykket «de gresktalende». (NV) I forbindelse med at Paulus omkring år 47 drog ut på sin første misjonsreise, blir en viss «Lukius fra Kyrene» omtalt blant profetene og lærerne i menigheten i Antiokia. – Apg 11: 20; 13: 1.