Noe (oftest penger) som blir overlatt til en annen for midlertidig bruk under den forutsetning at det senere blir levert tilbake, eller at noe annet av samme slag eller av samme verdi blir gitt som vederlag.

Blant oldtidens folk krevde man ofte meget høye renter, og de som ikke kunne tilbakebetale et lån, ble dårlig behandlet. Av gamle opptegnelser framgår det at renten for å bruke et jordstykke kunne være halvdelen av grøden, og det ble ikke betraktet som ulovlig å kreve at en kjøpmann betalte tilbake det dobbelte av lånebeløpet. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 168, 170.) Skyldnere fikk noen ganger meget hard behandling. – Livy, II, XXIII, 2–7; jf. Mt 18: 28–30.

I det gamle Israel var imidlertid situasjonen helt annerledes. Israelitter lånte vanligvis ut penger eller fødevarer til fattige landsmenn som satt hardt i det på grunn av økonomiske tilbakeslag, og ifølge Moseloven var det forbudt å kreve renter av slike personer. Hvis en israelitt hadde krevd renter av en nødstilt landsmann, ville han i virkeligheten ha tjent på den andres motgang. (2Mo 22: 25; 3Mo 25: 35–37; 5Mo 15: 7, 8; 23: 19) Av fremmede var det imidlertid tillatt å kreve renter. Men selv denne foranstaltningen i Moseloven gjaldt muligens bare forretningslån og ikke lån på grunn av at noen virkelig led nød. Fremmede oppholdt seg ofte bare midlertidig i Israel i forretningsøyemed, og det var bare rett og rimelig å forlange renter av dem, ettersom de selv lånte ut til andre mot renter. – 5Mo 23: 20.

I De hebraiske skrifter blir den som låner og ikke betaler tilbake, fordømt (Sl 37: 21), og samtidig oppfordres det til å låne ut til dem som er i nød (5Mo 15: 7–11; Sl 37: 26; 112: 5). Ordspråkene 19: 17 sier: «Den som viser den ringe velvilje, låner til Jehova, og hans handlemåte skal Han gjengjelde ham.»

Tilfellet med Hanna viser at Jehova gavmildt betaler tilbake. Etter at hun hadde «lånt bort» sin eneste sønn, Samuel, til Jehova for at han skulle tjene i helligdommen, i samsvar med det løftet hun hadde avlagt, ble hun velsignet, ikke bare med én sønn til, men med tre sønner og to døtre. – 1Sa 1: 11, 20, 26–28; 2: 20, 21.

Da Jesus Kristus var på jorden, gjenspeilte han sin Fars, Jehovas, gavmilde innstilling og lærte andre å gjøre det samme. Om det å låne ut sa han: «Hvis dere låner ut rentefritt til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å rose dere for? Selv syndere låner ut rentefritt til syndere for å få like mye igjen. Fortsett tvert imot . . . å låne ut rentefritt, uten å håpe å få noe igjen; og deres lønn skal bli stor, og dere skal bli Den Høyestes sønner, for han er god mot de utakknemlige og onde.» – Lu 6: 34, 35.

Jesu jødiske tilhørere var ifølge Moseloven forpliktet til å yte rentefrie lån til nødlidende landsmenn. Det var ikke uvanlig at selv syndere lånte ut rentefritt til personer som var i stand til å betale lånet tilbake. Dette ble kanskje til og med gjort i håp om å få noe igjen av låntakeren i framtiden. Men de som ønsket å etterligne Gud, ville gjøre mer enn en synder og ville låne ut til nødstilte mennesker som på grunn av sin økonomiske situasjon kanskje aldri ville kunne betale lånet tilbake.

Omstendighetene vil naturligvis være avgjørende for hvordan Jesu ord skal anvendes. Forpliktelsen til å dekke familiens behov må for eksempel alltid komme på førsteplassen. Det vil derfor ikke være riktig å låne ut til andre hvis det hindrer en i å gi sin egen familie det nødvendige til livets opphold. (Mr 7: 11–13; 1Ti 5: 8) Den eventuelle låntakerens holdning og omstendigheter må også tas i betraktning. Er vedkommende i nød fordi han har vært uansvarlig eller lat og uvillig til å gjøre noe selv om det finnes  arbeid som han kan klare? Hvis det er tilfellet, får følgende ord av apostelen Paulus sin anvendelse: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» – 2Te 3: 10; se GJELD, SKYLD, SKYLDNER; RENTE.