Det motsatte av sannhet. Det å lyve innebærer i alminnelighet å si noe usant til en som har rett til å få vite sannheten, og å gjøre det i den hensikt å bedra eller skade vedkommende eller en annen. En løgn behøver ikke nødvendigvis å bli uttrykt med ord. Den kan også bli uttrykt i handling, ved en falsk eller villedende  opptreden. Det hebraiske verbet som betyr «å lyve; å si noe som er usant», er kazạv. (Ord 14: 5) Et annet hebraisk verb, sjaqạr, betyr «å handle falskt», og det tilhørende substantivet blir gjengitt med «løgn; bedrag; falskhet». (3Mo 19: 11; Sl 44: 17; 3Mo 19: 12; Sl 33: 17; Jes 57: 4) Det hebraiske ordet shawʼ, som noen ganger blir gjengitt med «usannhet; (noe) falskt», sikter i bunn og grunn til noe som er uten verdi, forgjeves, verdiløst. (Sl 12: 2; 5Mo 5: 20; Sl 60: 11; 89: 47; Sak 10: 2) Det hebraiske verbet kachạsj (bedra) har sannsynligvis grunnbetydningen «vise seg å være en skuffelse». (3Mo 19: 11; Ho 9: 2) Det greske uttrykket pseudos og beslektede ord har å gjøre med løgn og falskhet.

Løgnens far eller opphav er Satan Djevelen. (Joh 8: 44) Den løgn han gjennom en slange meddelte den første kvinnen, Eva, førte til slutt til døden for henne og hennes mann, Adam. (1Mo 3: 1–5, 16–19) Denne første løgnen hadde sin rot i selviskhet og et urett begjær. Den ble uttenkt for å få det første menneskepar til å elske og adlyde løgneren, som hadde utgitt seg for å være en lysets engel, en velgjører. (Jf. 2Kt 11: 14.) Alle andre ondsinnete løgner som siden er blitt ytret, har likeledes vært et uttrykk for selviskhet og urett begjær. Folk har løyet for å unngå fortjent straff, for å skaffe seg goder på andres bekostning og for å oppnå eller beholde visse fordeler, materiell vinning eller andre menneskers anerkjennelse.

Religiøse løgner har vært særlig alvorlige, for de har medført at det framtidige liv til mennesker som er blitt villedet av dem, er blitt satt i fare. Jesus Kristus sa: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! for dere farer over hav og tørt land for å gjøre en eneste proselytt, og når han blir det, gjør dere ham til en som er hjemfallen til Gehenna i dobbelt så høy grad som dere selv.» (Mt 23: 15) De som bytter Guds sannhet bort mot «løgnen», mot avgudsdyrkelsens falskhet, kan bli påvirket til å praktisere noe som er vanærende og usømmelig. – Ro 1: 24–32.

Den måten jødedommens religiøse ledere opptrådte på i forbindelse med Jesu tjeneste på jorden, viser hva som kan skje når noen forlater sannheten. De la opp råd mot Jesus for å få tatt livet av ham. Da han så var blitt oppreist fra de døde, bestakk de de soldatene som hadde voktet graven, slik at de kunne holde sannheten skjult og sette ut en løgn om hvordan Jesu legeme var blitt borte. – Mt 12: 14; 27: 1, 2, 62–65; 28: 11–15; Mr 14: 1; Lu 20: 19.

Jehova Gud kan ikke lyve (4Mo 23: 19; He 6: 13–18), og han hater «en falsk tunge». (Ord 6: 16–19) Ifølge den loven han hadde gitt israelittene, skulle det ytes erstatning for tap som var en følge av bedrag eller ondsinnet løgn. (3Mo 6: 2–7; 19: 11, 12) Og en som avla falskt vitnesbyrd, skulle få den straff som han hadde aktet å påføre en annen ved å lyve. (5Mo 19: 15–21) Guds syn på ondsinnet løgn, som framgår av Moseloven, har ikke endret seg. De som ønsker å oppnå hans godkjennelse, kan ikke være løgnaktige. (Sl 5: 6; Ord 20: 19; Kol 3: 9, 10; 1Ti 3: 11; Åp 21: 8, 27; 22: 15) De kan ikke leve som løgnere ved å hevde at de elsker Gud, mens de hater sin bror. (1Jo 4: 20, 21) Da Ananias og hans kone drev falskt spill overfor den hellige ånd ved å lyve, mistet de livet. – Apg 5: 1–11.

Det er likevel ikke slik at en som kommer med en løgn i et øyeblikks svakhet, automatisk gjør seg skyldig i en utilgivelig synd. Det som skjedde med Peter, som fornektet Jesus tre ganger, viser at Gud er villig til å tilgi en som angrer oppriktig. – Mt 26: 69–75.

Selv om ondsinnet løgn kategorisk blir fordømt i Bibelen, betyr ikke dette at et menneske er forpliktet til å gi sanne opplysninger videre til folk som ikke har rett til å få kjennskap til dem. Jesus Kristus sa: «Gi ikke det som er hellig, til hunder, og kast heller ikke deres perler for svin, for at de ikke skal tråkke dem ned med føttene og snu seg om og rive dere opp.» (Mt 7: 6) Derfor avstod Jesus ved enkelte anledninger fra å gi fullstendige opplysninger eller å svare direkte på visse spørsmål hvis det ville ha ført til unødvendig skade å gjøre det. (Mt 15: 1–6; 21: 23–27; Joh 7: 3–10) I samme lys må man åpenbart se på det at Abraham, Isak, Rahab og Elisja villedet mennesker som ikke tilbad Jehova, eller holdt tilbake visse opplysninger fra dem. – 1Mo 12: 10–19; kap. 20; 26: 1–10; Jos 2: 1–6; Jak 2: 25; 2Kg 6: 11–23.

Jehova Gud tillater at «en villfarelsens virksomhet» kommer over folk som foretrekker usannhet, «så de kan tro løgnen» i stedet for det gode budskap om Jesus Kristus. (2Te 2: 9–12) Dette prinsippet blir anskueliggjort ved det som skjedde flere hundre år tidligere med Akab, Israels konge. Noen bedragerske profeter forsikret Akab om at han skulle vinne krigen mot Ramot-Gilead, mens Jehovas profet Mikaja forutsa at den ville ende med en ulykke. I et syn Mikaja fikk, ble det åpenbart at Jehova tillot at en åndeskapning ble «en bedragersk ånd» i Akabs profeters  munn. Det vil si at denne åndeskapningen brukte sin makt over dem på en slik måte at de ikke sa det som var sant, men det som de selv ønsket å si, og som Akab ønsket å høre fra dem. Selv om Akab ble advart på forhånd, foretrakk han å la seg bedra av deres løgner, noe som kostet ham livet. – 1Kg 22: 1–38; 2Kr 18.