Rappfotete tjenere for en høytstående person som løp foran hans vogn; kurerer. Ordet «løper» er oversatt fra partisippformen av det hebraiske ordet ruts, «å løpe». I noen oversettelser er det oversatt med «livvakt» og «drabant». Uttrykkene «fotfolk» og «mann til fots» er oversatt fra raghlị, eller, mer fullstendig, ʼisj raghlị.

Løpere kunne være lettbente menn i sin alminnelighet som tjente som budbringere, slike som Joabs bror Asael og Akima’as, Sadoks sønn. (2Sa 2: 18; 18: 19, 23, 27) Elia løp en gang minst 30 km, fra Karmel til Jisre’el, og nådde fram før kong Akabs vogn. Dette var mulig fordi «Jehovas hånd viste seg å være over Elia». – 1Kg 18: 46.

I offisiell forstand var løpere rappfotete menn som var utvalgt til å løpe foran kongens vogn. Da Absalom la planer om å tilrive seg kongemakten, fikk han 50 løpere til å løpe foran sin vogn for å skaffe seg prestisje og verdighet, og senere gjorde Adonja det samme under sitt forsøk på å bemektige seg tronen. (2Sa 15: 1; 1Kg 1: 5) Løperne tjente som kongens personlige garde og hadde noenlunde den samme funksjon som livvakter har i våre dager. (1Sa 22: 17; 2Kg 10: 25) De stod vakt ved inngangen til kongens hus og fulgte kongen fra hans hus til templet. (1Kg 14: 27, 28; 2Kg 11: 6–8, 11; 2Kr 12: 10) Dessuten overbrakte de budskaper for kongen. (2Kr 30: 6) På perserkongen Ahasverus’ tid var løperne tydeligvis blitt erstattet med ilbud som red på raske posthester. – Est 3: 13, 15; 8: 10, 14.

Brukt billedlig. I De kristne greske skrifter blir ordet «løpe» noen få steder brukt i konkret betydning. (Mt 28: 8; Mr 9: 15;10: 17; Joh 20: 2) Apostelen Paulus brukte imidlertid ordet i billedlig sammenheng. Han skrev til menigheten i Korint: «Vet dere ikke at løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen? Løp på en slik måte at dere kan vinne den. Og enhver som deltar i en konkurranse, viser selvkontroll i alt. De gjør det jo naturligvis for å få en forgjengelig krone, men vi en uforgjengelig. Jeg løper derfor ikke på en usikker måte; jeg retter mine slag på en slik måte at jeg ikke slår i luften; men jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave, for at jeg, etter at jeg har forkynt for andre, ikke selv på en eller annen måte skal bli forkastet.» – 1Kt 9: 24–27.

Deltakerne i de greske løpene gjennomgikk en hard trening og var underkastet streng disiplin; deres kost og deres atferd ble nøye overvåket. Dommerne håndhevet løpets regler meget strengt. Hvis en løper kom først i mål, men hadde overtrådt reglene, hadde han løpt forgjeves. Som apostelen sier: «Videre, også hvis noen kjemper i idrettslekene, blir han ikke kronet med mindre han har kjempet etter reglene.» (2Ti 2: 5) Løperne holdt blikket rettet mot seiersprisen, som var anbrakt ved mållinjen. Paulus ’løp’ på en slik helhjertet måte; hans udelte oppmerksomhet var rettet mot målet. (Ga 2: 2; Flp 2: 16; 3: 14) Da han nærmet seg slutten av sitt liv, kunne han si: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen. Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg.» – 2Ti 4: 7, 8.

Da Paulus gjorde rede for hvordan Gud utvalgte medlemmene av det åndelige Israel, påpekte han at de kjødelige israelittene la vekt på sitt slektskapsforhold til Abraham. (Ro 9: 6, 7, 30–32) De mente at de var de utvalgte, og de ’løp’, eller jaget, etter rettferdighet, men på en gal måte. De forsøkte å oppnå rettferdighet ved egne gjerninger og underordnet seg ikke under Guds rettferdighet. (Ro 10: 1–3) Paulus viser at Gud var rettferdig da han forkastet det kjødelige Israel som nasjon og dannet et åndelig Israel. I denne forbindelse sier han at ’det ikke avhenger av den som vil, og heller ikke av den som løper, men av Gud, som har barmhjertighet’. – Ro 9: 15, 16.