Et enkelt ly med et slags tak laget av grener og blad, noen ganger med hevet tregulv. Det hebraiske ordet er sukkạh (sokh i Kla 2: 6) og det greske skenẹ (Apg 15: 16). Under den årlige løvhyttehøytiden i Jerusalem bygde man løvhytter på hustak, på gårdsplasser, på torg og til og med på tempelområdet og ved veiene i nærheten av byen. Som materialer brukte man grener av popler, oliventrær og oljetrær og blad av palmer og velluktende myrter. Hensikten med denne høytiden var at israelittene skulle bli minnet om at Jehova lot dem bo i løvhytter da han førte dem ut av Egypt. – 3Mo 23: 34, 40–43; Ne 8: 15; se LØVHYTTEHØYTIDEN.

Løvhytter ble også brukt til en rekke praktiske formål. Jakob laget løvhytter som skulle gi hjorden hans ly, og det stedet hvor han gjorde det, gav han navnet Sukkot, som betyr «(løv)hytter». (1Mo 33: 17) Når hærer var ute i krig, brukte soldatene, især offiserene, løvhytter. – 1Kg 20: 12, 16.

Ofte satte man opp løvhytter i vingårdene eller ute på markene slik at de som holdt vakt for å hindre tyver eller dyr i å trenge seg inn, kunne finne ly for den sterke solen. (Jes 1: 8) Her, i skyggen, inntok også høstfolkene sitt middagsmåltid og sparte på den måten den tiden det ville ha tatt å gå hjem fra marken. Når det regnet, kunne det tykke løvtaket beskytte dem som oppholdt seg under det. (Jes 4: 6) Jona laget seg en slik løvhytte for at den skulle beskytte ham mot solen mens han ventet på å få se hva som ville skje med Ninive, som han hadde profetert mot. – Jon 4: 5.

Brukt billedlig. Jesaja beskriver hvor øde Jerusalem var i Jehovas øyne, ved å sammenligne byen med en løvhytte i en vingård i motsetning til en folkerik by. (Jes 1: 8) Jehova sier om seg selv at han bor i en hytte av skyer når han midlertidig stiger ned fra himmelen til jorden. Der er hans majestetiske allmakt skjult, og derfra lyder voldsomme tordenbrak. (Sl 18: 9, 11; 2Sa 22: 10, 12; Job 36: 29) David omtaler det skjulested hvor de som stoler på Jehova, søker tilflukt, som Jehovas «hytte». – Sl 31: 20.

Amos taler om gjenoppbyggingen av «Davids hytte, som er falt». (Am 9: 11) Jehova hadde lovt David at Davids kongedømme skulle stå fast til uavgrenset tid. Angående det at Juda rike ble omstyrtet og den siste kongen, Sidkia, som tilhørte Davids slektslinje, ble fjernet fra tronen, ble Esekiel inspirert til å profetere: «En ruin, en ruin, en ruin skal jeg gjøre det til. Og når det gjelder dette, så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten, og jeg skal gi ham det.» (Ese 21: 27) Fra da av satt det ikke lenger noen konge av Davids slektslinje på «Jehovas trone» i Jerusalem. (1Kr 29: 23) Men på pinsedagen i år 33 påpekte Peter at Jesus Kristus var av Davids slekt, og at det i virkeligheten var ham Gud hadde hatt i tankene da han talte om den kongen som skulle herske for evig. Peter opplyste de jødene som var samlet i  Jerusalem, om at Jehova på den tiden hadde oppreist Jesus og gjort ham til både Herre og Kristus. (Apg 2: 29–36) Senere viste disippelen Jakob at Amos’ profeti ble oppfylt på innsamlingen av Kristi disipler (Rikets arvinger), som ble tatt ut blant både jøder og hedninger. – Apg 15: 14–18; Ro 8: 17.