Denne høytiden blir også kalt «innsamlingshøytiden», og i 3. Mosebok 23: 39 blir den omtalt som «Jehovas høytid». Forskriftene for hvordan den skulle feires, finnes i 3. Mosebok 23: 34–43, 4. Mosebok 29: 12–38 og 5. Mosebok 16: 13–15. Høytiden varte fra den 15. til den 21. etanim, etterfulgt av en høytidssamling den 22. etanim. Etanim (tisjri; september/oktober) var opprinnelig den første måneden i den jødiske kalender, men ble etter utgangen av Egypt den sjuende måneden i det hellige år, ettersom abib (nisan; mars/april), som tidligere var den sjuende måneden, da ble gjort til den første måneden. (2Mo 12: 2) Under løvhyttehøytiden feiret man innsamlingen av «landets grøde», som innbefattet korn, olje og vin. (3Mo 23: 39) Høytiden blir omtalt som «innsamlingshøytiden ved årsskiftet». Den hellige sammenkomsten på den åttende dagen avmerket en høytidelig avslutning på rekken av høytider i løpet av året. – 2Mo 34: 22; 3Mo 23: 34–38.

Ettersom løvhyttehøytiden avmerket avslutningen på den viktigste delen av det jødiske jordbruksåret, var det en høytid som var preget av glede og takknemlighet over alle de velsignelser Jehova hadde skjenket i form av den grøden som var blitt høstet inn. Siden soningsdagen var blitt feiret bare fem dager tidligere, hadde folket dessuten en følelse av fred med Jehova. Selv om det bare var mennene som var forpliktet til å delta, kom hele familier til Jerusalem. De skulle bo i løvhytter (hebr. sukkọth) de sju dagene høytiden varte. Som regel bygde hver familie sin egen løvhytte. (2Mo 34: 23; 3Mo 23: 42) Løvhyttene ble satt opp på husenes gårdsplasser, på takene, i forgårdene i templet, på torgene og langs veiene i et område som lå innenfor en sabbatsreise fra byen. Israelittene skulle bruke «frukten av prektige trær», bladene av palmetrær og grener av trær med tette grener og av popler. (3Mo 23: 40) På Esras tid laget man disse midlertidige boligene av blad fra oliven- og oljetrær, myrteblad (som er svært aromatiske), palmeblad og grener av andre trær. Det at alle, både rike og fattige, bodde i løvhytter og til og med spiste sine måltider i dem i de sju dagene, og det at alle hyttene var laget av de samme materialene, som var tatt fra fjellene og dalene i landet, understreket at alle var likestilt under høytiden. – Ne 8: 14–16.

Dagen før høytiden, den 14. etanim, var de fleste av deltakerne, om ikke alle, kommet til Jerusalem. Den 14. var forberedelsesdagen, med mindre det var en ukentlig sabbatsdag. Hvis det var tilfellet, kunne forberedelsene gjøres i forveien. Alle var travelt opptatt med å lage seg løvhytter, med å rense seg og med å ta seg av de offerdyrene de hadde hatt med seg, samtidig med at de gledet seg over fellesskapet. Byen Jerusalem og dens omgivelser må ha vært et spesielt og vakkert syn med alle disse løvhyttene overalt i byen og ved veiene og i hagene omkring den. Fruktenes og bladenes vakre farger og myrtebladenes duft bidrog uten tvil til den festlige stemningen. Alle gledet seg denne tidlige høstkvelden og så med spent forventning fram til å høre trompetsignalet oppe fra templet, det signal som meldte at løvhyttehøytiden kunne begynne.

Under denne høytiden ble det frambåret flere ofre enn under noen annen høytid i løpet av året. Det nasjonale offeret bestod av 70 okser (13 okser den første dagen og deretter én okse mindre for hver dag) foruten 119 lam, værer og geiter, i tillegg til korn- og vinofre. I løpet av uken ble det dessuten frambåret flere tusen ofre av enkeltpersoner som deltok i feiringen. (4Mo 29: 12–34, 39) På den åttende dagen, da det ikke måtte utføres noe strevsomt arbeid, ble det frambåret en okse, en vær og sju årsgamle værlam som et brennoffer, sammen med korn- og drikkofre og dessuten en geit som et syndoffer. – 4Mo 29: 35–38.

I sabbatsårene ble Loven opplest for hele folket under denne høytiden. (5Mo 31: 10–13) Det er sannsynlig at den første av de 24 presteavdelingene som ble opprettet av David, begynte å tjene i templet etter løvhyttehøytiden, ettersom det templet som Salomo bygde, ble innviet ved tiden for denne høytiden i år 1026 f.v.t. – 1Kg 6: 37, 38; 1Kr 24: 1–18; 2Kr 5: 3; 7: 7–10.

Det som kjennetegnet løvhyttehøytiden, det som mer enn noe annet satte sitt preg på den, var glede og takksigelse. Jehova ønsket at hans folk skulle glede seg i samfunn med ham. «Dere skal glede dere framfor Jehova deres Gud.» (3Mo 23: 40) Det var en høytid da man gav uttrykk for sin takknemlighet for årets høst – ikke bare for kornet, men også for oljen og vinen, som i høy grad bidrog til gleden ved livet. Under denne høytiden kunne israelittene meditere i sitt hjerte over den kjensgjerning at deres velstand og den overflod de hadde av gode ting, ikke skyldtes dem  selv, men Jehovas, deres Guds, omsorg. De skulle tenke alvorlig over dette, for ellers kunne det, som Moses hadde sagt, være at ’deres hjerte kom til å opphøye seg’, slik at de ’glemte Jehova sin Gud, han som hadde ført dem ut av Egypts land, ut av slavehuset’. Moses hadde også sagt: «Du skal komme Jehova din Gud i hu, for det er han som gir deg kraft til å skaffe deg velstand, for å oppfylle sin pakt, den som han gav dine forfedre sin ed på, som på denne dag.» – 5Mo 8: 14, 18.

Jehova gav israelittene befaling om å bo en uke i løvhytter. Han sa: «Alle de innfødte i Israel skal bo i løvhyttene, for at generasjon etter generasjon kan vite at det var i løvhyttene jeg lot Israels sønner bo da jeg førte dem ut av Egypts land. Jeg er Jehova deres Gud.» (3Mo 23: 42, 43) De kunne med glede og takknemlighet tenke tilbake på hvordan Gud drog omsorg for dem i ødemarken da de ble beskyttet av ham ’som lot dem vandre gjennom den store og fryktinngytende ødemarken, med giftslanger og skorpioner og med tørstende jord hvor det ikke er vann; han som lot vann strømme fram for dem av den flintharde klippen; han som i ødemarken gav dem manna å spise, noe deres fedre ikke kjente til’. (5Mo 8: 15, 16) Dette kunne få dem til å tenke over at de hadde grunn til å glede seg over at Gud fortsatt og i stadig større grad viste dem gavmildhet og sørget for dem.

Trekk tilføyd senere. En skikk som ble tilføyd senere, og som det muligens hentydes til i De kristne greske skrifter (Joh 7: 37, 38), men ikke i De hebraiske skrifter, bestod i at man trakk opp vann fra Siloam-dammen og helte det, sammen med vin, på alteret ved tiden for morgenofferet. Ifølge de fleste forskere gjorde man dette på sju av høytidens dager, men ikke på den åttende. Presten gikk til Siloam-dammen med en gullkrukke (bortsett fra den første dagen i høytiden, en sabbat, da vannet ble tatt fra et gullkar i templet, som det var blitt båret til fra Siloam dagen i forveien). Han beregnet tiden slik at han var tilbake fra Siloam med vannet akkurat da prestene i templet var klar til å legge stykkene av offeret på alteret. Da han gikk inn i prestenes forgård gjennom tempel-vannporten, ble hans ankomst kunngjort med tre støt fra prestenes trompeter. Vannet ble så helt i et kar og ledet fra dette til foten av alteret. Samtidig ble det også helt vin i et kar. Deretter ble hallel-salmene (Salmene 113–118) sunget, til akkompagnement av tempelorkesteret, mens tilbederne svingte sine palmegrener mot alteret. Denne seremonien kan ha minnet de feststemte israelittene om Jesajas profetiske ord: «Med jubel skal dere visselig dra opp vann av frelsens kilder.» – Jes 12: 3.

En annen seremoni bestod i at prestene hver av høytidens sju dager gikk i prosesjon rundt alteret idet de sang: «Å, Jehova, jeg ber deg, frels! Å, Jehova, jeg ber deg, la det lykkes!» (Sl 118: 25) På den sjuende dagen gikk de sju ganger rundt alteret.

Ifølge rabbinske kilder var det på Jesu tid knyttet enda en spesiell seremoni til denne høytiden, nemlig den som begynte ved slutten av den 15. tisjri, høytidens første dag (egentlig ved begynnelsen av den 16. tisjri, høytidens andre dag), og deretter ble gjentatt hver av de følgende fem kveldene. Forberedelsene til denne seremonien ble gjort i kvinnenes forgård. Her var det stilt opp fire store lampestaker av gull, hver med fire gullskåler. Fire unge menn av presteslekt klatret ved hjelp av stiger opp med store oljekanner og fylte de 16 skålene. Vekene var laget av prestenes gamle klær. Jødiske skribenter sier at disse lampene sendte ut et kraftig lys som kunne ses på lang avstand og lyste opp gårdsplassene ved husene i Jerusalem. Noen av mennene, deriblant noen av de eldste, danset med tente fakler i hendene og sang lovsanger til musikkakkompagnement.

Det er interessant å merke seg at Jeroboam, som brøt med Salomos sønn Rehabeam og ble konge over de ti nordlige stammene, innførte en etterligning av løvhyttehøytiden (i den åttende måneden, ikke i den sjuende), øyensynlig for å holde disse stammene borte fra Jerusalem. Det ble frambåret ofre, men til de gullkalvene som han hadde satt opp i strid med Jehovas befaling. – 1Kg 12: 31–33.

Det er mulig at Jesus hentydet til den åndelige betydningen av løvhyttehøytiden og kanskje til seremonien i forbindelse med vannet fra Siloam da han «på den siste dagen, den store dagen i høytiden», stod fram og ropte: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke. Den som tror på meg, ’fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann,’ slik som Skriften har sagt.» (Joh 7: 37, 38) Det er også mulig at han hentydet til det at Jerusalem under høytiden ble opplyst av lampene og faklene på tempelområdet, da han litt senere sa til jødene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal slett ikke vandre i mørket, men skal eie livets lys.» (Joh 8: 12) Da Jesus like etter sin samtale med jødene traff en mann som var født blind, satte han muligens Siloam i forbindelse med høytiden og dens lys.  Etter at han hadde sagt til disiplene sine at han var «verdens lys», spyttet han på jorden, laget en deig av leire med spyttet, la leiren på mannens øyne og sa til ham: «Gå og vask deg i dammen Siloam.» – Joh 9: 1–7.

Det at man svingte med palmegrener under løvhyttehøytiden, kan bringe tanken hen på de folkeskarene som med palmegrener i hendene hyllet Jesus da han like før sin død drog inn i Jerusalem, skjønt dette skjedde ikke ved tiden for løvhyttehøytiden, men før påsken. (Joh 12: 12, 13) Og apostelen Johannes, som i et syn så 144 000 av Guds slaver som ble beseglet på sine panner, forteller: «Etter dette så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål, som stod foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite lange kjortler; og det var palmegrener i deres hender. Og de fortsetter å rope med høy røst og si: ’Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.’» – Åp 7: 1–10.

Løvhyttehøytiden var absolutt en passende avslutning på den viktigste delen av jordbruksåret og på rekken av høytider i løpet av året. Alt som var forbundet med den, vitnet om glede og rike velsignelser fra Jehova, om liv og ny styrke.