Det å måtte leve utenfor sitt fødeland eller hjemland, i eksil, ofte på grunn av forvisning eller deportasjon besluttet av visse myndigheter. Det hebraiske ordet for landflyktighet betyr bokstavelig «det å dra bort». Kain, som drepte sin bror Abel, ble straffet med en forbannelse og forvist fra den jorden han dyrket, og dømt til å være en omstreifer og en flyktning på jorden. Han hadde vært jordbruker, men jorden skulle deretter gi ham magert utbytte når han dyrket den. – 1Mo 4: 2, 3, 11–14.

Israelittene ble opplyst om at Jehova ville føre nasjonen i landflyktighet hvis de sviktet den pakten han hadde sluttet med dem gjennom Moses. (5Mo 28: 36, 37, 64; 29: 28) Gud var derfor i realiteten den myndighet som ved flere anledninger bestemte at hans folk skulle føres i landflyktighet, selv om han tillot at andre nasjoners hærstyrker virket som hans redskaper. Dette skjedde ved følgende anledninger: (1) Da Israel ble ført i landflyktighet av assyrerne (2Kg 15: 29; 18: 9–12); (2) da Juda ble ført i landflyktighet til Babylon (2Kg 25: 8–11, 21); (3) da jødene ble ført i landflyktighet av romerne (Lu 21: 20–24).

Israel. Tiglat-Pileser III førte innbyggere i Naftali-landet i landflyktighet til Assyria før Israels konge Pekahs regjeringstid endte ca. 759 f.v.t. Rubenitter og gaditter og folk som tilhørte den østlige halvdelen av Manasse stamme, ble også ført bort av assyrerkongen, åpenbart på samme tid. (2Kg 15: 29; 1Kr 5: 4–6, 26) Samaria ble senere beleiret av Salmanassar V, og etter tre år deporterte enten han eller hans etterfølger, Sargon II, et stort antall innbyggere. Deretter førte assyrerkongen «folk fra Babylon og Kuta og Avva og Hamat og Sefarvajim og lot dem bo i Samarias byer i stedet for Israels sønner». – 2Kg 17: 5, 6, 24.

Juda. I 617 f.v.t. ble Judas konge og hans hoff og landets fremste menn ført i landflyktighet til Babylon av Nebukadnesar. (2Kg 24: 11–16) Da Jerusalem falt for babylonerne omkring ti år senere, i 607 f.v.t., ble de fleste av de gjenværende jødene og overløperne ført til Babylon av Nebusaradan, sjefen for den babylonske livvakten. Fra denne landflyktigheten var det bare en rest som vendte tilbake, 70 år senere. – 2Kg 25: 11; Jer 39: 9; Jes 10: 21, 22; se FANGENSKAP.

Det var mange jøder som ikke vendte tilbake til sitt hjemland etter at Babylon falt, men fortsatte å være spredt omkring. I regjeringstiden til perserkongen Ahasverus (Xerxes I, som hersket fra India til Etiopia, over 127 provinser) rettet Haman en anklage mot dem og sa i den forbindelse: «Det er ett bestemt folk som er spredt omkring og atskilt blant folkene i alle ditt rikes provinser.» – Est 1: 1; 3: 8.

I det første århundre e.v.t. I det første århundre e.v.t. fantes det jødiske kolonier i Tessalonika, Aten, Korint, Efesos, Roma og Babylon og i andre byer. (Apg 17: 1, 16, 17; 18: 1, 4, 19) Det bodde mange jøder i Babylon, hvor Peter  forkynte. (1Pe 5: 13) Josefus sier at det var «et stort antall» jøder i Babylon i det første århundre f.v.t. (Jewish Antiquities, XV, 14 [ii, 2]) I år 49 eller i begynnelsen av år 50 e.v.t. forviste keiser Claudius alle jøder fra Roma. Dette berørte også jøder som var blitt kristne, blant andre Akvilas og Priskilla (Priska), som Paulus traff i Korint omkring år 50, like etter at Claudius hadde utstedt sitt dekret. (Apg 18: 2) De drog sammen med Paulus til Efesos, og da han skrev fra Korint til sine medkristne i Roma (ca. år 56), var de åpenbart kommet tilbake til Roma, for Claudius var da død, og Nero hadde overtatt makten. Mange andre jøder hadde også flyttet tilbake til Roma. – Apg 18: 18, 19; Ro 16: 3, 7, 11.

Som en oppfyllelse av Jesu profeti i Lukas 21: 24 ble Jerusalem i år 70 omringet av romerske soldater under ledelse av Titus. Byen var da full av jøder fra mange land som hadde kommet sammen for å holde de usyrede brøds høytid. Romerne beleiret byen og ødela den til slutt. Hele 1 100 000 jøder omkom, og 97 000 ble tatt til fange og spredt blant nasjonene.