(Lạsarus) [trolig den gr. formen av det hebr. navnet Eleasar, som betyr «Gud har hjulpet»].

1. Bror til Marta og Maria. (Joh 11: 1, 2) Det at han ble oppreist fra de døde, var et av Jesu Kristi mest bemerkelsesverdige mirakler. Jesus var svært glad i denne familien, som bodde i Betania, «omkring tre kilometer» fra Jerusalem på veien mot Jeriko. (Joh 11: 5, 18) Han hadde vært gjest i deres hjem, kanskje mange ganger. – Lu 10: 38–42.

De to søstrene sendte bud til Jesus, som da befant seg på den andre siden av Jordan, om at deres bror, Lasarus, var alvorlig syk. De håpet uten tvil at Jesus ville helbrede ham. (Joh 11: 3, 21, 32) Men i stedet for å dra til Betania med det samme, eller helbrede den syke mens han var på avstand, slik han hadde gjort med tjeneren til en offiser (Mt 8: 5–13), ble han hvor han var, i ytterligere to dager. Da han nærmet seg Betania, ble han møtt av Marta og deretter av Maria. Lasarus var ikke lenger i live – han hadde vært død i fire dager. – Joh 11: 6, 17, 20, 30–32.

Da Jesus henvendte seg til Marta, benyttet han anledningen til å snakke om oppstandelsen. (Joh 11: 23–27) Han skulle snart sørge for at hans ord fikk enda større betydning. Da de kom til den graven, eller hulen, hvor Lasarus var lagt, sa Jesus at steinen som lå foran åpningen, skulle fjernes. Deretter framhevet han i en bønn til sin himmelske Far én av grunnene til at disse begivenhetene fant sted, nemlig at den folkemengden som var til stede, skulle tro at Gud hadde utsendt ham. (Joh 11: 38–42) Deretter kalte Jesus den døde Lasarus ut fra graven, og Lasarus kom ut, utvilsomt til stor forbauselse og glede for dem som var til stede. – Joh 11: 43, 44.

Dette miraklet fikk mange til å tro på Jesus, men det fikk også overprestene og fariseerne til å legge planer om å drepe ham. Overprestenes vrede tiltok da en stor mengde jøder kom for å se ikke bare Jesus, men også den oppstandne Lasarus. På grunn av Lasarus begynte mange jøder å tro på Jesus, og overprestene planla da å drepe Lasarus også. (Joh 11: 45–53; 12: 1–11) Bibelen sier imidlertid ikke noe om at disse religiøse  fiendene gjennomførte sine onde planer angående Lasarus.

Noen bibelkritikere har reist innvendinger mot Johannes’ beretning om Lasarus’ oppstandelse. De henviser til at denne begivenheten ikke er omtalt i de andre evangelieberetningene. Men hvis man undersøker de forskjellige evangelieberetningene, vil man se at heller ikke de som skrev de synoptiske evangeliene, hver for seg berettet om hver enkelt av Jesu gjerninger. For eksempel var det bare Lukas som fortalte om at Jesus oppvekket sønnen til enken i Nain. (Lu 7: 11–15) Johannes gjentok vanligvis ikke det andre hadde skrevet, men kom ofte med opplysninger som de andre evangelistene ikke hadde tatt med. Beretningen om Lasarus’ oppstandelse er et typisk eksempel på dette.

Det mirakel Jesus utførte da han oppreiste Lasarus, utgjorde en virkningsfull del av hans tjeneste, både ved at det anskueliggjorde Guds Sønns makt, og ved at det styrket troen på ham og på oppstandelsen. (Joh 11: 4, 41, 42) Det fant åpenbart sted ved begynnelsen av år 33 e.v.t. Bibelen opplyser ikke noe om når, hvor eller under hvilke omstendigheter Lasarus døde etter at han var blitt oppreist. – Se OPPSTANDELSE (Døde som ble oppreist før løsepengen ble tilveiebrakt).

Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag og heller ikke noe annet grunnlag for å forbinde den historiske Lasarus med tiggeren i Jesu illustrasjon om den rike mann og Lasarus.

2. Navnet på tiggeren i den av Jesu illustrasjoner som vanligvis blir omtalt som lignelsen om den rike mann og Lasarus. (Lu 16: 19–31) I Vulgata blir ordet for «rik» gjengitt med det latinske adjektivet dives, som av noen feilaktig er blitt brukt som den rike mannens egennavn. Det jødiske navnet Lasarus var i vanlig bruk i oldtiden, noe som framgår av innskrifter på knokkelurner.

Lasarus i lignelsen var en tigger med åpne sår. Han ble lagt foran porten til den rike mannen og ønsket å mette seg med det som falt fra den rikes overdådige bord. Med tiden døde Lasarus, og han ble ført bort av engler til plassen ved Abrahams bryst (en plass som kan sammenlignes med den som en person i oldtiden hadde når han var plassert foran en annen som lå på samme løybenk under et måltid). Abraham snakket med den rike mannen, som også hadde dødd og var blitt begravet, og som befant seg i Hades, hvor han var i pinsler. «En stor kløft» som det var umulig å passere, skilte den rike mannen fra Abraham og Lasarus. Den rike mannen bad om at Abraham måtte sende Lasarus til hans fem brødre for å «avlegge et grundig vitnesbyrd for dem» i håp om at de måtte bli spart for å oppleve det samme som han, men hans ønske ble avvist med den begrunnelse at de hadde «Moses og Profetene», og, som Abraham videre sa: «Hvis de ikke hører på Moses og Profetene, vil de heller ikke bli overbevist om noen oppstår fra de døde.» – Se ILLUSTRASJONER.

Hentet Jesus momenter fra rabbinske forestillinger om de døde til sin illustrasjon om den rike mann og Lasarus?

Enkelte lærere og forskere som befatter seg med sammenlignende religionsstudier, har gitt uttrykk for den oppfatning at Jesus Kristus i forbindelse med denne illustrasjonen hentet momenter fra den gamle rabbinske forestillingen og læren om underverdenen. Josefus gir følgende opplysninger om den rådende oppfatning blant datidens fariseere i denne henseende: «De tror at sjelene har makt til å overleve døden, og at det er belønninger og straffedommer i vente under jorden for dem som har levd henholdsvis et dydig eller et lastefullt liv. Onde sjeler havner i evig fangenskap, mens gode sjeler får uhindret adgang til et nytt liv.» (Jewish Antiquities, XVIII, 14 [i, 3]) Men Jesus forkastet klart og tydelig falsk lære, også den som skrev seg fra fariseerne. (Mt 23) Det ville derfor ha vært inkonsekvent av ham å bygge sin illustrasjon om den rike mannen og Lasarus på rabbinernes falske forestilling om underverdenen. Jesus må følgelig ha vært opptatt av anvendelsen av illustrasjonen og utformet dens detaljer og handlingsforløp i henhold til anvendelsens virkelighet og ikke i henhold til en ubibelsk lære.

Sammenhengen og ordlyden i fortellingen viser tydelig at den er en lignelse og ikke en historisk beretning. Det blir ikke sagt noe rosende om fattigdom eller noe fordømmende om rikdom. Derimot pekes det åpenbart på den atferd som kjennetegner dem som henholdsvis Lasarus og den rike mann er et bilde på, på hvilken lønn disse får, og på at deres åndelige stilling eller situasjon blir omsnudd. Det at den rike manns brødre forkastet Moses og Profetene, viser også at illustrasjonen hadde en dypere betydning og skulle tjene til noe mer enn det å sette fattigdom og rikdom opp mot hverandre.