Ulyst til eller motvilje mot å anstrenge seg eller arbeide; dovenskap; giddeløshet; dorskhet. Det hebraiske verbet ʽatsạl betyr å være treg eller dorsk. (Dom 18: 9) Det tilhørende adjektivet blir oversatt med ’lat’. (Ord 6: 6) Det greske ordet oknerọs betyr «lat; treg». (Mt 25: 26; Ro 12: 11) Et annet uttrykk, nothrọs, betyr «treg». – He 5: 11; 6: 12.

Jehova og hans Sønn er arbeidsomme og avskyr latskap. Jesus sa: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Joh 5: 17) Gjennom hele Guds Ord blir de late advart og latskap fordømt.

Den lates tenkemåte. Ordspråksboken gir en karakteristikk av en lat person. For det første bygger han opp barrierer i sitt sinn for å rettferdiggjøre det at han unnlater å ta fatt på en oppgave. «Den lates vei er som en klungerhekk.» (Ord 15: 19) Han betrakter den oppgaven han har foran seg, som en nærmest uframkommelig vei full av klungerkjerr. Så kommer han med tåpelige unnskyldninger for sin arbeidsskyhet og sier: «Det er en løve der ute! Midt på torgene kommer jeg til å bli myrdet!» Han forbinder altså arbeidet med en fare som ikke eksisterer i virkeligheten. (Ord 22: 13) Latskap er ofte knyttet til  feighet, en tilbakeholdenhet som skyldes fryktsomhet. (Mt 25: 26, NW, fotn.; 2Ti 1: 7) Selv om den late blir veiledet og ansporet av andre, oppfører han seg som en som ikke klarer å stå opp, og snur seg i sengen som ’en dør som dreier seg på sin tapp’. Han er til og med for lat til å spise: «Den late har gjemt sin hånd i gjestebudsskålen; han er blitt for trett til å føre den tilbake til munnen.» (Ord 26: 14, 15; 19: 24) Men han bedrar seg selv så han i sitt eget hjerte tror at han har rett.

En som er lat, hengir seg til besnærende tanker og innbilninger. Han tenker kanskje at det å arbeide vil være skadelig for helsen hans, eller at han er for trett. Han mener kanskje at ’samfunnet har plikt til å forsørge ham’. Eller han utsetter kanskje et arbeid til «i morgen». (Ord 20: 4) Det lille han eventuelt har gjort, får ham kanskje til å føle at han har gjort sitt, liksom alle andre. Alle flittige mennesker ville kunne gi ham fornuftige svar på slike argumenter, men «den late er visere i sine egne øyne» og føler at det er de andre som er tåpelige fordi de anstrenger seg og forsøker å få ham til å gjøre det samme. – Ord 26: 13–16.

Den late er ikke en som har ’viljen til å klare seg med det han har’, eller som er tilfreds når han «har mat og klær og husly». (1Ti 6: 6–8) Tvert imot, den late er gjerne begjærlig og vil ofte ha mye mer enn mat og klær. «Den late viser seg å være begjærlig, men hans sjel får ingenting.» (Ord 13: 4) Han har ingen omtanke eller respekt for sine medmennesker, men lar gjerne andre utføre det arbeidet han selv burde ha gjort, eller skaffe ham ting han har lyst på. – Ord 20: 4.

Latskapens følger. Den late tenker kanskje at han skal ta fatt på arbeidet senere, men da kan det være for sent. Han kan plutselig komme til å høste lønnen for sin latskap, slik det er sagt: «Sove litt til, slumre litt til, ligge litt til med foldede hender – og din fattigdom skal visselig komme som en omstreifer og din armod som en væpnet mann.» – Ord 6: 9–11.

Følgende beskrivelser av den lates situasjon er treffende enten man oppfatter dem bokstavelig eller billedlig: «Jeg gikk forbi en lat manns mark og forbi vingården til et menneske som manglet hjerte. Og se, alt som vokste der, var ugress. Nesler dekket hele dens overflate, og steinmuren rundt den var revet ned.» «Ved stor latskap synker bjelkeverket sammen, og når en lar hendene henge, lekker det i huset.» – Ord 24: 30, 31; For 10: 18.

En som lar en lat person arbeide for seg eller representere seg, kommer avgjort til å høste skuffelser og ergrelser, for «som eddik for tennene og som røyk for øynene, slik er den late for dem som sender ham ut». – Ord 10: 26.

Den lates latskap vil til slutt få alvorlige følger for ham, for «det er den lates begjær som volder hans død». Han begjærer ting han ikke fortjener, eller ting det er galt å begjære. Det kan være ødeleggende for ham å forsøke å få tak i dem. Hans begjær og hans latskap får ham i alle fall til å vende seg bort fra Gud, livets Kilde. – Ord 21: 25.

En kristen som er lat, utvikler ikke åndens frukt, som virker oppglødende og aktiviserende (Apg 18: 25), men skaper faktisk vanskeligheter for seg selv. Han gir etter for kjødets begjær. Han kan snart komme til å ’vandre uordentlig’ og bli en av dem som «slett ikke arbeider, men blander seg bort i det som ikke angår dem». – 2Te 3: 11.

Hvordan latskap blir betraktet i den kristne menighet. I den kristne menighet i det første århundre ble det truffet en ordning for at trengende, og spesielt enker, skulle få materiell hjelp. Det later til at noen av de yngre enkene ønsket å bruke sin frihet som enker til å delta med iver i den kristne tjeneste. (Jf. 1Kt 7: 34.) Det var etter alt å dømme noen som fikk materiell hjelp, som ikke gjorde rett bruk av den større friheten og den ekstra tiden dette gav dem, men som ble late og ubeskjeftigede og begynte å renne omkring i husene. De gav seg av med sladder og blandet seg bort i andres saker og snakket om ting de ikke burde snakke om. Apostelen Paulus påla derfor tilsynsmannen Timoteus å unnlate å føre opp slike mennesker på listen over dem som skulle få hjelp. De burde heller gifte seg og bruke sine krefter og evner til å oppfostre barn og stå for en husholdning. – 1Ti 5: 9–16.

En bibelsk regel angående materiell hjelp i den kristne menighet lyder slik: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» (2Te 3: 10) Et familieoverhode må forsørge sin familie, og en hustru må ikke spise «latskaps brød». – Ord 31: 27; 1Ti 5: 8.

Unngå latskap i forbindelse med studium og tjeneste. Det blir advart mot latskap i forbindelse med det å studere og skaffe seg en dypere forståelse av Guds hensikter, og i forbindelse med det å delta i den kristne tjeneste. Apostelen Paulus irettesatte visse hebraiske kristne som unnlot å gjøre framskritt. Han sa: «Dere er blitt trege til å høre. For enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen at noen fra begynnelsen  av lærer dere de elementære ting i Guds hellige utsagn; og dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde.» (He 5: 11, 12) Han sa også: «Vær ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende i ånden.» – Ro 12: 11.