Det er flere hebraiske ord som kan gjengis med «leder», «fornem person» og «fyrste». De som forekommer oftest, er disse:

Ordet naghịdh, som betyr «leder», blir brukt om Saul og David i forbindelse med at de ble satt til å være konger over Israel, og om Hiskia i egenskap av Judas konge, som hadde ansvaret for å tjene som hyrde for Jehovas folk. (1Sa 9: 16; 25: 30; 2Sa 7: 8; 2Kg 20: 5) Juda stamme ble utvalgt av Jehova til å være leder for Israels tolv stammer, og fra denne stammen utgikk Davids kongelige ættelinje. – 1Kr 28: 4; 1Mo 49: 10; Dom 1: 2.

Jesus blir omtalt som «Messias, Lederen», og som «en leder og befalingsmann for folkegruppene» i henholdsvis Daniel 9: 25 og Jesaja 55: 4. Han sa til sine disipler: «Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder [kathegetẹs], Kristus.» (Mt 23: 10) Når det gjelder den kristne menighet, er Jesus Kristus den eneste som med rette bærer tittelen «leder», for sanne kristne har ikke noe ufullkomment menneske som leder. De følger Kristus. Selv om noen «tar ledelsen» i tjenesten for Gud, bærer de ikke tittelen «leder», og de blir heller ikke tiltalt som «leder». Deres eksempel skal følges bare i den utstrekning de etterligner Kristus. – 1Kt 11: 1; He 13: 7.

Ordet nadhịv, som betyr «fornem, edel, villig el. sjenerøs person», blir brukt i 4. Mosebok 21: 18 parallelt med uttrykket «fyrster» om de villige israelittene som gravde en brønn i ødemarken. Det blir også brukt om dem som villig gav bidrag til oppførelsen av tabernaklet. (2Mo 35: 5) I Job 12: 21 blir det brukt om fremtredende og mektige mennesker. – Se også Sl 83: 9–11.

Det hebraiske ordet chorịm, som betyr «fornemme personer», blir brukt om visse innflytelsesrike menn i en by i tistammeriket Israel (1Kg 21: 8, 11) og om jøder som hadde viktige stillinger da Perserriket hadde makten. (Ne 5: 7; 13: 17) Mange av de fornemme i Juda og Jerusalem, deriblant Daniel og hans venner, ble ført i landflyktighet til Babylon i 617 f.v.t. av kong Nebukadnesar. Andre ble drept av ham i 607 f.v.t. – Jer 27: 20; 39: 6; Da 1: 3, 6.

Ordet sar, som betyr «fyrste», «fører», «høvedsmann», kommer fra et verb som betyr «utøve herredømme». (Dom 9: 22, NW, fotn.) Med sar menes det ikke nødvendigvis en person av kongelig byrd. Stammeoverhodene i Israel ble kalt «fyrster». (1Kr 27: 22) Det ble også de som hadde høye stillinger under Egypts farao og under Nebukadnesar, Babylons konge. (1Mo 12: 15; Jer 38: 17, 18, 22; jf. Est 3: 12.) En hærfører kunne også bli omtalt som en sar. (Ne 2: 9) I Daniel 8: 11, 25 blir Jehova kalt «hærens Fyrste» og «fyrstenes Fyrste». Erkeengelen Mikael blir kalt «den store fyrste som står til beste for ditt [Daniels] folks sønner». (Da 12: 1) I Daniel 10: 13, 20 fortelles det om demonfyrster som hadde makt over verdensrikene Persia og Hellas. – Jf. Ef 6: 12.

Salme 45: 6, 7 blir anvendt på Kristus Jesus av apostelen Paulus. (He 1: 8, 9) Noen vers lenger ut i denne salmen står det: «I dine forfedres sted skal dine sønner vise seg å være; dem skal du sette til fyrster på hele jorden.» (Sl 45: 16) Om Abraham, Isak og Jakob, noen av mennene i den slektslinjen som førte fram til Jesus, er det skrevet: «I tro døde alle disse, enda de ikke hadde fått del i oppfyllelsen av løftene, men de så dem oppfylt langt borte og hilste dem velkommen.» (He 11: 8–10, 13) Under utøvelsen av sitt herredømme skal Kristus ikke bare ha underordnede konger og prester i himmelen (Åp 20: 6), men også ’fyrstelige’ representanter på jorden som sørger for at kongens retningslinjer blir fulgt. (Jf. He 2: 5, 8.) Jesaja 32: 1, 2 er helt tydelig en del av en messiansk profeti og viser til den velgjørende virksomheten disse ’fyrstene’ vil utføre under Rikets styre. – Se HERSKER; HODE (En ledende stilling); HØVDING; STYRESMANN.