Det grunnleggende prinsipp for lederskap er angitt i 1. Korinter 11: 3: «Enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.»

Mannens plass. Den første delen av denne veiledningen angående lederskap gjelder mannen. Det er ikke slik at han er uavhengig og ikke trenger å anerkjenne et «hode». Han er forpliktet til å følge de retningslinjer som hans «hode», Kristus, har gitt, og til å leve i samsvar med hans eksempel. (1Jo 2: 6) Dette gjelder ikke bare i forbindelse med hans religiøse virksomhet (Mt 28: 19, 20), men også i hans privatliv. Hvis han for eksempel er familiefar, bør han av respekt for sitt eget «hode», Kristus, rette seg etter  den veiledningen som pålegger ham å leve sammen med sin hustru i samsvar med kunnskap og ’vise henne ære som et svakere kar’, og han bør anstrenge seg for å oppdra sine barn på rette måte. (1Pe 3: 7; Ef 6: 4) Denne veiledningen ble tatt med i Bibelen med tanke på alle i Kristi menighet, og når en mann retter seg etter den, viser han respekt for sitt «hode». – Ef 5: 23.

Ettersom det første menneske var en mann, har mannen fått en overordnet stilling i forhold til kvinnen. (1Ti 2: 12, 13) Kvinnen ble dannet av et ribben som ble tatt fra mannen, og hun var ’ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt’. (1Mo 2: 22, 23) Hun ble skapt «for mannens skyld», ikke mannen for hennes skyld. (1Kt 11: 9) I den ordning Gud har truffet for familien, skulle derfor kvinnen alltid være underordnet mannen og ikke tilrive seg hans myndighet. (Ef 5: 22, 23; 1Pe 3: 1) I den kristne menighet er det likeledes slik at en kvinne ikke skal undervise innviede menn eller utøve myndighet over dem. – 1Ti 2: 12.

Blant hebreerne i oldtiden var det alminnelig akseptert at mannen hadde den overordnede stillingen i familien og innenfor stammeordningen. Sara underordnet seg under Abraham og kalte ham «herre», og hun blir rosende omtalt fordi hun derved anerkjente hans lederskap. (1Mo 18: 12; 1Pe 3: 5, 6) Mannens mer framskutte posisjon framgikk tydelig av lovpakten. Bare mennene var forpliktet til å komme sammen til Jehovas tre høytider på det stedet Han utvalgte, selv om kvinner også kunne være med. (5Mo 16: 16) En kvinne var seremonielt «uren» dobbelt så lenge når hun hadde født en pike som når hun hadde født en gutt. – 3Mo 12: 2, 5.

Kvinnens plass. En kvinne i fortiden tildekket under visse omstendigheter sitt hode som et tegn på underordning. (1Mo 24: 65) Da apostelen Paulus redegjorde for lederskapsordningen i den kristne menighet, forklarte han at hvis en kvinne ber eller profeterer i menigheten, og dermed utfører en oppgave som Gud har pålagt mannen, bør hun tildekke sitt hode. En kvinne som påtar seg slike oppgaver fordi det ikke er noen kristen mann til stede som kan utføre dem, bør ikke, selv om hun har langt hår, hevde at hennes lange hår utgjør et tilstrekkelig tegn på at hun underordner seg. Hun bør heller la sine gjerninger vitne om at hun underordner seg og anerkjenner mannens lederskap. En kristen kvinne gjør dette ved å bære et hodeplagg som «et myndighetstegn». Dette bør hun gjøre «for englenes skyld». Englene legger merke til kristne menneskers handlinger og er opptatt av den kristne menighet, som de er tjenere for. En kristen kvinne som bærer en hodebekledning når det er nødvendig av åndelige grunner, viser at hun anerkjenner den ordning for lederskap som Gud har fastsatt. – 1Kt 11: 5–16; He 1: 14.

Denne rette teokratiske ordningen i menigheten og i familien hindrer ikke en kvinne i å tjene Gud, og den vanskeliggjør heller ikke hennes anstrengelser for å ta seg av sitt arbeid og sitt ansvar i familien. Den lar henne ha full frihet til å tjene innenfor det område som er tildelt henne, i samsvar med Bibelens retningslinjer, samtidig med at hun behager Gud i harmoni med prinsippet: «Nå har Gud satt lemmene på legemet, hvert enkelt av dem, slik som det behaget ham.» (1Kt 12: 18) Mange kvinner i fortiden hadde interessante oppgaver samtidig med at de anerkjente mannens lederskap, og de levde et glederikt og tilfredsstillende liv. Dette gjaldt for eksempel Sara, Rebekka og Abigajil og de kristne kvinnene Priskilla og Føbe.

Ansvar og forpliktelser. Det å være bemyndiget til å utøve lederskap gir visse rettigheter, men det medfører også ansvar og forpliktelser. ’Kristus er menighetens hode’, og han har derfor rett til å treffe beslutninger som angår menigheten, og til å utøve myndighet over den. (Ef 5: 23) Men hans stilling som hode innebærer også at han har plikt til å sørge for menigheten og til å bære ansvaret for sine avgjørelser. På samme måte har en ektemann som utøver sitt lederskap, visse rettigheter når det gjelder å treffe endelige avgjørelser og føre tilsyn med familien. Men han er også forpliktet til å påta seg ansvaret for sin familie. Han har hovedansvaret for å sørge for sin husstand både materielt og åndelig sett. – 1Ti 5: 8.

En kristen mann skal utøve sitt lederskap med forstand og elske sin hustru som seg selv. (Ef 5: 33) Det var på denne måten Jesus Kristus utøvde sitt lederskap over den kristne menighet. (Ef 5: 28, 29) Som familieoverhode må en mann passe på at han ikke irriterer sine barn, men oppdrar dem «i Jehovas tukt og formaning». (Ef 6: 4) Og som hyrder for Guds hjord må «de eldste» i den kristne menighet passe på at de ikke opptrer som herrer over hjorden, men huske at de selv er underlagt Jesus Kristus og Jehova Gud. (1Pe 5: 1–4) Jesus Kristus har alltid handlet i samsvar med det ovennevnte prinsippet for lederskap og både i ord og gjerning vist at han fullt ut anerkjenner sin Fars overordnede stilling. Til og med  etter at han har hersket over jorden i tusen år, kommer han til å anerkjenne Jehovas stilling som den høyeste i universet ved å overgi Riket til Jehova og selv «underordne seg under Ham som la alt under ham, for at Gud kan være alt for alle». (1Kt 15: 24–28; Joh 5: 19, 30; 8: 28; 14: 28; Flp 2: 5–8) De kristne, de som følger i Jesu Kristi spor, anerkjenner også Jehovas lederskap, hans stilling som det høyeste overhode. De retter sine bønner til ham og anerkjenner ham som Far og som Den Allmektige Gud. – Mt 6: 9; Åp 1: 8; 11: 16, 17; se EKTEMANN; FAMILIE, SLEKT; HODE.