En arbeider som, i motsetning til en slave, fikk lønn for sitt arbeid.

Ifølge Moseloven skulle en leiekar få betaling når arbeidsdagen var slutt. (3Mo 19: 13; 5Mo 24: 14, 15) Det ser ut til at det i hvert fall i det første århundre var blitt slik at man avtalte lønnen med arbeiderne før de begynte på arbeidet, og at arbeidsdagen var på tolv timer, fra omkring kl. 6 til kl. 18, og at vanlig daglønn for en vingårdsarbeider var en denar (5,20 kr). (Mt 20: 1–13) Bruken av uttrykket «en leiekars år» i Bibelen kan tyde på at man også fastsatte hvor lenge arbeidsforholdet, eller arbeidskontrakten, skulle vare. – Jes 16: 14; 21: 16.

Mange av leiekarene i Israel var tydeligvis uomskåret. Moseloven forbød nemlig leiekarer å spise av påskeofferet, mens omskårne slaver kunne spise av det, siden en slave ble betraktet som medlem av en israelittisk husstand. Leiekarer hos en prest kunne likeledes ikke spise av det som var hellig, mens det ikke gjaldt noe slikt forbud for omskårne slaver, ettersom disse tilhørte prestens husstand. – 2Mo 12: 43–45; 3Mo 22: 10, 11.

 En israelitt som fikk økonomiske problemer og derfor måtte selge seg som slave til en annen israelitt eller til en fastboende utlending, en innvandrer eller et medlem av en fastboende utlendings slekt, skulle behandles hensynsfullt, som en leiekar, og ikke tyrannisk. Hvis det ikke ble mulig for ham å benytte seg av gjenkjøpsretten, skulle han frigis enten i det sjuende året av sin slavetjeneste eller i jubelåret, alt etter hva som kom først. – 2Mo 21: 2; 3Mo 25: 39, 40, 47–49, 53; 5Mo 15: 12; se SLAVE.

Noen ganger ble leiekarer utnyttet av sine arbeidsgivere. Ved sin profet Malaki advarte Jehova om at han skulle bli «et hastig vitne mot» dem som handlet bedragersk når det gjaldt en lønnsarbeiders lønn. – Mal 3: 5; se også Jak 5: 4; LØNN, LEIE.

En leiekar så normalt fram til arbeidsdagens slutt og til å få utbetalt sin lønn. (Job 7: 1, 2) Ofte var det slik at en leiekar ikke av hele sitt hjerte var opptatt av å fremme sin arbeidsgivers interesser, noe som framgår av Jesu Kristi uttalelse om at en leiekar ville flykte når faren truet, i motsetning til den gode hyrde, Jesus selv, som skulle overgi sin sjel for sauene. – Joh 10: 11–15; se også Jer 46: 21.