Det hebraiske ordet for «leir» (machanẹh) er avledet av roten chanạh, som betyr «slå leir; leire seg; ligge i leir». (Dom 15: 9; Jos 10: 5; 4Mo 33: 49) Ordene blir brukt med henblikk på et nomadefolks midlertidige oppholdssteder (1Mo 32: 21; 33: 18), israelittenes midlertidige boform under vandringen i ødemarken, da de bodde i flyttbare telt (4Mo 2: 17), og militære leirer (2Kg 25: 1). Det greske ordet for «leir» er parembolẹ. – Se HÆR.

Israels leir. Da israelittene gikk ut av Egypt, var det ikke i full forvirring, men på en velordnet måte, «i stridsformasjon», slik det sømmet seg for «Jehovas hærer». (2Mo 13: 18; 12: 41; 6: 26) De gikk kanskje i formasjon som en femdelt hær bestående av en hoveddel i midten og av fortropp, baktropp og to flanker. På denne tiden gjaldt fremdeles den patriarkalske ordning blant israelittene, noe som avspeilte seg i at de forskjellige stammene og slektene ble tildelt hver sin plass i marsjordenen. Etter patriarkalsk skikk ble tjenere og andre som var tilknyttet familien, regnet som medlemmer av den enkelte husstand, så ’den store blandede flokken’ som forlot Egypt, var sannsynligvis fordelt blant de forskjellige stammene, slektene og familiene. – 2Mo 12: 38; 4Mo 11: 4; 5Mo 29: 11.

I begynnelsen av det andre året, da tabernaklet var blitt bygd, ble leiren organisert i samsvar med Guds anvisninger. Tabernaklet, eller møteteltet, som symboliserte Jehovas nærvær, og dets forgård utgjorde leirens midtpunkt hva både beliggenhet og betydning angikk. Tabernaklets inngang vendte mot øst, og på denne siden hadde Moses, Aron og prestene sin leir. (4Mo 3: 38) Resten av levittene (som talte 22 000 av mannkjønn som var en måned gamle eller eldre) lå i leir på de øvrige tre sidene: kehatittene mot sør, gersjonittene mot vest og merarittene mot nord. (4Mo 3: 23, 29, 35, 39) De to sistnevnte gruppene hadde en del oppakning hos seg og også vogner og dyr som ble brukt til transport av tabernaklet og dets utstyr. De som hadde fått i oppdrag å utføre tjeneste ved Jehovas helligdom, bodde altså nærmest tabernaklet og rundt omkring det, noe som utgjorde en sperring som forhindret ikke-levitter i å trenge inn, «så ingen harme [skulle] stige opp mot forsamlingen». – 4Mo 1: 53; 7: 3–9.

Utenfor levittene lå de tolv stammene i en firkantet leir, hvor sidene vendte mot de fire himmelretningene. Det ser ut til at folket i sin alminnelighet bodde et godt stykke borte fra tabernaklet; noen bibelkommentatorer mener at avstanden var ca. 900 m, ettersom det skulle være en avstand på «omkring to tusen alen» mellom folket og paktens ark da israelittene skulle begynne å gå over Jordan. (Jos 3: 4) De tolv stammene ble inndelt i fire store avdelinger som hver fikk navn etter den midterste stammen. De tre stammene som hadde sin leir mot øst, ble således kalt Judas leirs avdeling, og Juda stamme hadde Jissakar på den ene siden og Sebulon på den andre. (4Mo 2: 3–8) I 1512 f.v.t., da denne ordningen ble innført, omfattet de tre stammene i Judas avdeling 186 400 våpenføre menn som var 20 år eller eldre. (4Mo 1: 1–3; 2: 9) Mot sør lå Rubens stammes avdeling, med Simeon og Gad på hver sin side av Ruben. De våpenføre mennene i denne avdelingen talte 151 450. (4Mo 2: 10–16) Levittene og disse to avdelingene mot øst og sør bestod av etterkommere av Jakob ved Lea og hennes tjenestekvinne, Silpa. (1Mo 35: 23, 26) Det at både Rubens stamme og kehatittene lå i leir sør for helligdommen, forklarer for øvrig forbindelsen mellom opprørerne Datan og Abiram, som tilhørte Rubens stamme, og kehatitten Korah. (4Mo 16: 1) Mot vest lå de tre stammene i Efraims avdeling, hvor Efraim var flankert av Manasse og Benjamin. I disse stammene, som var etterkommere av Rakel, var det 108 100 våpenføre menn. (4Mo 2: 18–24) Mot  nord lå endelig de tre stammene i Dans avdeling – Dan, Asjer og Naftali. Disse stammenes våpenføre menn talte til sammen 157 600. (4Mo 2: 25–31) Dan og Naftali bestod av etterkommere av Rakels tjenestekvinne, Bilha, mens Asjer bestod av etterkommere av Leas tjenestekvinne, Silpa. – 1Mo 35: 25, 26.

Israels leir var meget stor. Som det framgår av de ovennevnte tallene, ble det i alt registrert 603 550 våpenføre menn. I tillegg til dette kommer kvinnene, barna, de eldre, de uføre, de 22 000 levittene og «en stor blandet flokk» av ikke-israelitter, så det samlede antallet kan ha vært over 3 000 000. (2Mo 12: 38, 44; 4Mo 3: 21–34, 39) Det er uvisst hvor stort område en leir av en slik størrelse har dekket; anslagene varierer en god del. Da israelittene lå i leir overfor Jeriko, på Moabs sletter, strakte leiren seg «fra Bet-Jesjimot til Abel-Sjittim,» sier beretningen. – 4Mo 33: 49.

Leiren skildres vanligvis som rektangulær eller kvadratisk; dette antas å ha vært den tryggeste og mest hensiktsmessige formen. Den hadde tydeligvis faste grenser, ettersom det er tale om å gå ut av og inn i den. (3Mo 13: 46; 16: 26, 28; 17: 3) Det fantes dessuten ’porter’ hvor man kunne gå inn og ut. (2Mo 32: 26, 27) Josefus nevner i sin beskrivelse at man laget gater i leiren. (Jewish Antiquities, III, 289 [xii, 5]) Alt dette krevde god planlegging og organisering hvis man så raskt og lettvint som mulig skulle kunne sette opp leiren på et nytt sted.

Det ble satt opp ’tegn for fedrehusene’ for at det skulle være lett for den enkelte å finne sin plass i leiren. (4Mo 2: 2) Ettersom det hebraiske uttrykket dẹghel, som blir gjengitt med «avdeling på tre stammer», også kan bety «banner» (Høy 2: 4), er det mulig at det fantes stammemerker i tillegg til slektsmerkene. Bibelen oppgir verken hvor mange tegn eller merker det var, eller hvordan de så ut.

Guds folks leir ble ledet på en meget hensiktsmessig måte. Under teokratisk ledelse ble det utnevnt førere for 10, for 50, for 100 og for 1000. Disse var ’dyktige menn som fryktet Gud, pålitelige menn som hatet urett vinning’. (2Mo 18: 21; 5Mo 1: 15) De sørget for tilsyn, omsorg og et rettferdig rettssystem, og gjennom dem kunne også meddelelser raskt bringes ut til hele folket. Ved hjelp av spesielle trompetstøt ble det gitt signal til at enten hele forsamlingen eller av og til bare høvdingene for tusen, som stammenes representanter, skulle møte fram ved møteteltet. – 4Mo 1: 16; 10: 2–4, 7, 8.

En detaljert lovsamling regulerte alle sider ved livet i leiren. Forskjellige sanitære forskrifter sikret at sunnheten og renheten ble bevart i leiren. Spedalske, de som hadde smittsomme sykdommer eller utflod, og de som hadde rørt ved et lik, ble sendt ut av leiren og måtte bli der til de ble erklært rene. (4Mo 5: 2, 3) De døde ble begravet utenfor leiren. (3Mo 10: 4, 5) Asken fra brennofrene og også skrottene av noen offerdyr kvittet man seg med utenfor leiren. (3Mo 4: 11, 12; 6: 11; 8: 17) Forbrytere ble henrettet utenfor leiren (3Mo 24: 14; 4Mo 15: 35, 36), og krigere som vendte hjem, og krigsfangene deres måtte oppholde seg utenfor leiren i en renselsesperiode. – 4Mo 31: 19.

Hvor godt organisert denne kolossale leiren var, viste seg også når den flyttet fra sted til sted (i 4. Mosebok 33 nevner Moses ca. 40 forskjellige leirsteder). Så lenge skyen befant seg over tabernaklet, ble israelittene liggende i leir. Når skyen begynte å bevege seg, brøt leiren opp. «På Jehovas befaling slo de leir, og på Jehovas befaling brøt de opp.» (4Mo 9: 15–23) Ved hjelp av to sølvtrompeter i hamret arbeid ble disse befalingene fra Jehova meddelt alle i leiren. (4Mo 10: 2, 5, 6) Spesielle vekslende støt signaliserte at leiren skulle bryte opp. Dette signalet lød første gang «i det andre året [1512 f.v.t.], i den andre måneden, på den tjuende dagen». Paktens ark ble båret forrest. Så fulgte den første avdelingen på tre stammer, Judas avdeling, hvor Juda gikk forrest, fulgt av Jissakar og Sebulon. Denne avdelingen ble fulgt av gersjonittene og merarittene, som hadde som oppgave å bære deler av tabernaklet og en del av dets utstyr. Så fulgte Rubens avdeling på tre stammer, hvor Ruben ble fulgt av Simeon og Gad. Etter den fulgte kehatittene, som bar selve helligdommen, og så Efraims avdeling, hvor Efraim gikk forrest, fulgt av Manasse og Benjamin. Bakerst gikk Dans avdeling, hvor Dan gikk forrest, fulgt av Asjer og Naftali. Det var således de to mest tallrike avdelingene som utgjorde fortroppen og baktroppen. – 4Mo 10: 11–28.

«Så drog de av sted fra Jehovas fjell på en tre dager lang reise . . . Og Jehovas sky var over dem.» (4Mo 10: 33, 34) Det blir ikke oppgitt hvor lang marsjkolonnen var, og heller ikke hvor raskt man beveget seg, eller hvor lang en dagsmarsj var. Ettersom de hadde små barn og også husdyr med seg, gikk de trolig langsomt. Under denne tredagers marsjen slo de neppe leir etter den formelle ordningen når de skulle overnatte, og de satte trolig ikke opp tabernaklet. Det er  mer sannsynlig at de bare gjorde det som var nødvendig for å kunne spise og sove.

Militære leirer. I forbindelse med krigføring blir ordet «leir» brukt i forskjellige betydninger. Det blir brukt om det hovedkvarteret, eller den basen, som styrkene gjorde utfall fra; som eksempler kan nevnes Gilgal og Sjilo. (Jos 4: 19; 5: 10; 9: 6; 10: 6, 15, 43; 18: 9; Dom 21: 12) Noen ganger blir ordet brukt i betydningen selve hæren snarere enn det stedet hvor hæren slo leir for natten. (Jos 10: 5; 11: 4, 5) Å «leire seg mot» en by ville si å føre krig mot byen, mens uttrykket ’slå leir’ også overbrakte tanken om å treffe forberedelser til krigføringen. – Dom 9: 50; 1Sa 11: 1; 28: 4; 2Kg 25: 1.

Flere faktorer ble vurdert når man skulle velge leirsted til en hær. En høyde med begrenset tilgjengelighet gav naturlig beskyttelse og krevde mindre bevoktning enn steder som lå åpent til og var sårbare. (1Sa 26: 3) Leiren måtte ha tilgang til vann. (2Kg 3: 9) Josva beseiret et forbund av konger som hadde slått leir ved Meroms vann. (Jos 11: 5) Gideons styrker slo leir ved Harod-kilden (Dom 7: 1), og en tredjedel av Davids hær slo leir ved Besor-elvedalen og ventet der til de øvrige krigerne vendte seierrike tilbake. – 1Sa 30: 9, 10.

Beskyttende leirringer, for eksempel den leirringen som var omkring Sauls leir, kan ha bestått av oppakning, vogner og dyr. (1Sa 26: 5, 7) En hær som hadde stridsvogner, stilte kanskje vognene i en ring rundt leiren. Noen ganger beskyttet man mer permanente leirplasser ved å grave grøfter og lage jordvoller omkring dem. Normalt ble ikke et slag utkjempet på en leirplass, bortsett fra når det ble gjennomført et overraskelsesangrep. (Jos 11: 7) Derfor bygde man vanligvis ikke omfattende forskansninger eller sterke murer omkring en leir.

Den verdslige historie gir noen glimt av hvordan livet var i militærleirene blant hedenske folkeslag i bibelsk tid. Egypterkongen Ramses IIs leir var omgitt av skjold. Assyrernes befestede leirer var vanligvis runde og forsterket med murer og tårn. I persiske leirer vendte åpningen på alle teltene mot øst, og leirplassene var beskyttet av grøfter og voller. Også greske militærleirer var runde, og hærførerens telt lå midt i leiren. Når romerhæren slo leir et nytt sted, gravde man en temmelig bred og dyp grøft rundt hele leirplassen.