Det å følge skrifttegn med øynene for å tilegne seg et meningsinnhold; det å gjengi høyt noe som står skrevet.

Helt fra de tidligste tider av har menneskene vært interessert i å lese. Assyrerkongen Assurbanipal, som bygde opp et bibliotek med 22 000 leirtavler og andre tekster, sa: «Jeg hadde glede av å lese innskrifter i stein fra tiden før flommen.» (Light From the Ancient Past av J. Finegan, 1959, s. 216, 217) Det kan være at han siktet til overleverte beretninger som dreide seg om den verdensomfattende vannflommen. En annen mulighet er at han siktet til assyriske opptegnelser fra tiden før en lokal flom. De eneste flomberetningene som er blitt funnet i ruinene av Assurbanipals palass, er noen skrifter som inneholder den meget mytologiske babylonske  flomlegenden. Det kan ikke i dag fastslås om de hedenske assyrerne virkelig var i besittelse av autentiske opptegnelser eller skrifter fra tiden før den verdensomfattende vannflommen.

Lesekunstens opprinnelse gikk naturligvis hånd i hånd med skrivekunstens opprinnelse. De tilgjengelige vitnesbyrd om dette drøftes i artikkelen SKRIVNING.

Det er interessant å merke seg at det å lese og skrive uttrykkelig blir nevnt i Bibelens beretning om hendelser på 1500-tallet f.v.t., på Moses’ tid. (2Mo 17: 14) Israels nasjon ble oppmuntret til å lese og skrive. (5Mo 6: 6–9) Josva, som etterfulgte Moses som Israels leder, fikk befaling om å lese i Skriftene «dag og natt», det vil si regelmessig, for å kunne være framgangsrik i den gjerning som Gud hadde gitt ham. For at Josva skulle få innprentet betydningen av Guds Ord, og utvilsomt også som en hjelp for hukommelsen, skulle han lese «med dempet stemme». – Jos 1: 8.

Gud gav befaling om at kongene i Israel skulle lage seg en avskrift av Guds lov og lese daglig i den. (5Mo 17: 18, 19; se MEDITASJON.) Det at kongene unnlot å gjøre dette, bidrog til at den sanne tilbedelse ble forsømt i landet, og førte til at moralen sank blant folket, noe som til slutt ledet opp til ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t.

Jesus hadde tilgang til alle de inspirerte bøkene i De hebraiske skrifter, for de fantes i synagogene. Det fortelles at han en gang i en synagoge leste opp et stykke fra Jesajas bokrull og anvendte det han leste, på seg selv. (Lu 4: 16–21) Og da han ble prøvd tre ganger av Satan, svarte han hver gang: «Det står skrevet.» (Mt 4: 4, 7, 10) Det er tydelig at han var godt kjent i Skriftene.

Apostlene, som var sekundære grunnsteiner i et hellig tempel, nemlig den kristne menighet, regnet det for å være svært viktig for tjenesten deres at de leste i Skriftene. De siterte fra og henviste til De hebraiske skrifter flere hundre ganger i sine skrifter og var også positive til at andre leste i Skriftene. (Apg 17: 11) Beretningen sier at de jødiske styresmennene skjønte at Peter og Johannes var ulærde og alminnelige mennesker. (Apg 4: 13) Dette betyr ikke at de var ute av stand til å lese og skrive, for de brevene de skrev, viser tydelig at de kunne det. De var bare ikke utdannet ved en av de høyere jødiske skolene, ved de skriftlærdes føtter. Jødene undret seg likeledes over at Jesus hadde så mye kunnskap, ettersom han ’ikke hadde studert ved skolene,’ som de sa. (Joh 7: 15) At det var vanlig å kunne lese på den tiden, framgår blant annet av beretningen om den etiopiske evnukken, en jødisk proselytt som satt og leste fra profeten Jesaja, og som Filip av den grunn henvendte seg til og kom i snakk med. På grunn av sin interesse for Guds Ord ble evnukken rikt velsignet; han fikk det privilegium å bli en disippel av Kristus. – Apg 8: 27–38.

Den delen av Bibelen som er skrevet før det første århundre, ble skrevet på hebraisk og arameisk. På 200-tallet f.v.t. ble De hebraiske skrifter oversatt til gresk, som var blitt datidens internasjonale språk. Alle De kristne skrifter unntatt Matteus’ evangelium ble opprinnelig skrevet på gresk. De fleste av de menneskene i Romerriket som kunne lese, ville således kunne lese Bibelen, som riktignok særlig var tilgjengelig for jødene, både de i Palestina og de i diasporaen.

Den store etterspørselen etter Bibelen gjenspeiler dens verdi og det at den er så lett å lese. Bibelen har fullstendig overgått alle andre bøker hva opplag og utbredelse angår. Hele Bibelen eller deler av den foreligger pr. i dag på over 3000 språk og dialekter og er trykt i milliarder av eksemplarer. Det sies at over 90 prosent av jordens befolkning nå vil kunne lese den på sitt eget språk.

Bibelen nevner mange gode grunner til å lese den, deriblant at man vil lære ydmykhet (5Mo 17: 19, 20), oppnå lykke (Åp 1: 3) og få innblikk i hvordan dens profetier blir oppfylt (Hab 2: 2, 3). Den formaner også leseren til å velge sitt lesestoff med omhu: Det er ikke alle bøker som er oppbyggende og virker forfriskende på sinnet. – For 12: 12.

For virkelig å kunne forstå Guds Ord trenger man Guds ånds hjelp. (1Kt 2: 9–16) Skal man virkelig få en god forståelse og oppnå andre velsignelser, må man gå til Guds Ord med et åpent sinn – uten fordommer og forutfattede meninger. I motsatt fall vil ens forståelse være tilslørt, slik tilfellet var for de jødene som avviste det gode budskap som Jesus forkynte. (2Kt 3: 14–16) Det er ikke nok å lese på en overfladisk måte. Leseren må ha hjertet med seg, gå helt opp i studiet, meditere over det han leser, og gå inn for selv å høste gagn av det. – Ord 15: 28; 1Ti 4: 13–16; Mt 24: 15; se OPPLESNING.