(Lịbanon) [hvitt; det hvite (fjell)].

I Bibelen betegner dette navnet i alminnelighet den vestligste av de to fjellkjedene som utgjør Libanons fjelland. Navnet henspiller kanskje på klippenes og toppenes lyse farge (de består av kalkstein) eller på det at de øverste skråningene er dekket av snø en stor del av året. (Jer 18: 14)  Libanon-fjellkjeden, som er ca. 160 km lang, strekker seg langs Middelhavet i retningen nordnordøst-sørsørvest og løper parallelt med fjellkjeden Antilibanon over en strekning på omkring 100 km. Mellom de to kjedene ligger den langstrakte, fruktbare Bekaadalen (Coele-Syria), som er mellom 10 og 16 km bred. (Jos 11: 17; 12: 7) Gjennom denne dalen slynger elven Orontes seg i nordlig retning, mens elven Litani (dens nedre løp kalles Nahr al-Kasimiye) renner sørover og danner en bue rundt sørenden av Libanon-fjellkjeden. Elven Nahr al-Kebir (Elevtheros) passerer nordenden av Libanon-fjellkjeden.

Med unntak av noen få steder reiser de nederste delene av Libanon-fjellkjeden seg nesten rett opp fra Middelhavet, slik at kyststripen er meget smal. De fleste av toppene i fjellkjeden er mellom 1800 og 2100 m høye, og to topper når en høyde av over 3000 m. Både på østsiden og på vestsiden er fjellskråningene svært bratte.

Skråningene på østsiden er nokså ufruktbare, og det finnes ingen viktige elver her. På vestsiden er det en rik vanntilførsel, og skråningene er gjennomskåret av tallrike elver og kløfter. (Jf. Høy 4: 15.) I de terrasseformete nederste skråningene på vestsiden finnes det kornmarker, vingårder og frukthager og også morbær-, valnøtt- og olivenlunder. (Jf. Ho 14: 5–7.) Det vokser furutrær i den fruktbare jorden i sandsteinslaget. Høyere oppe finnes det noen små skogholt som består av majestetiske sedrer. I oldtiden var fjellkjeden dekket av sedrer, og sedertre ble brukt til mange forskjellige formål. (1Kg 6: 9; Høy 3: 9; Ese 27: 5; se SEDER.) Også ask, sypress og einer hører naturlig hjemme i Libanon-fjellkjeden. (1Kg 5: 6–8; 2Kg 19: 23; Jes 60: 13) Blant de dyrene som holder til i dette området, er sjakal, gasell, hyene og ulv. I oldtiden var det både mer skog og et rikere dyreliv her; området var tilholdssted for løver og leoparder. (Høy 4: 8; Jes 40: 16) Det kan ha vært duften av Libanons store skoger som var kjent som «Libanons duft». – Høy 4: 11.

Libanon-området ble ikke erobret av israelittene under Josvas ledelse, men kom til å utgjøre landets grense mot nordvest. (5Mo 1: 7; 3: 25; 11: 24; Jos 1: 4; 9: 1) De hedningfolkene som holdt til i dette området, ble imidlertid en prøve på israelittenes trofasthet mot Jehova. (Dom 3: 3, 4) Noen hundre år senere var en del av Libanon underlagt kong Salomos herredømme, og han gjennomførte noen byggeprosjekter der. (1Kg 9: 17–19; 2Kr 8: 5, 6) «Libanon-tårnet, som skuer ut mot Damaskus», kan ha vært et av byggeprosjektene hans. (Høy 7: 4; noen mener imidlertid at dette uttrykket refererer til en av fjelltoppene i Libanon-kjeden.) I den samme tidsperioden hadde Hiram, kongen i Tyrus, herredømme over en annen del av Libanon. Herfra forsynte han Salomo med seder- og einertømmer. – 1Kg 5: 7–14.

Brukt billedlig. Mange av de stedene hvor Libanon er nevnt i Bibelen, hentydes det til områdets fruktbarhet (Sl 72: 16; Jes 35: 2) og dets frodige skoger, særlig de majestetiske sedrene (Sl 29: 5). Navnet blir ofte brukt i billedlige sammenhenger. Libanon blir for eksempel omtalt som beskjemmet, idet det sørger over at Judas område er blitt herjet av assyrerne. (Jes 33: 1, 9) Den assyriske hæren skulle imidlertid selv bli rammet av ulykke og bli felt lik Libanons trær. (Jes 10: 24–26, 33, 34) De katastrofale virkningene av Jehovas dom blir sammenlignet med at Libanons blomst visner. (Na 1: 4) I en profeti om gjenopprettelse blir det imidlertid sagt at Libanons skog blir forvandlet til en frukthage, noe som illustrerer den motsatte situasjon. – Jes 29: 17, 18.

Ved Jeremia sa Jehova «om Judas konges hus: ’Du er for meg som Gilead, Libanons hode’». (Jer 22: 6) Det ’huset’ det siktes til her, er trolig palasskomplekset. (Jer 22: 1, 5) Ettersom dette komplekset lå opphøyd og praktfullt til på en høyde, kunne det sammenlignes med Libanon. Sedertre var dessuten blitt brukt i stor utstrekning i de forskjellige kongelige bygningene. (1Kg 7: 2–12) Jehojakim, den kongen som den uttalelsen som er nedskrevet i Jeremia 22: 6, ble forkynt for, hadde selv brukt panel av sedertre i sitt luksuriøse palass. (Jer 22: 13–15) Palassområdet var derfor som en flott skog av bygninger i sedertre og kunne med rette sammenlignes med Libanon og med det skogkledde Gilead. Jehova advarte Juda om at ’dette hus skulle bli et herjet sted’ hvis kong Jehojakim, hans tjenere og folket ikke øvde rett (Jer 22: 1–5), og at de som bodde i det billedlige Libanon (Jerusalem), som ’hadde sitt rede i sedrene’, kom til å bli rammet av en katastrofe. – Jer 22: 23; se også Ese 17: 2, 3.

Det ser likeledes ut til at assyrerkongen Sankeribs ønske om å «stige opp til fjellområdenes høyde, de fjerneste deler av Libanon», og «hogge ned dets høye sedrer» refererer til hans hensikter angående Jerusalem. (Jes 37: 21–24) De profetiske ordene om vold mot Libanon (Hab 2: 17) henspiller kanskje på en katastrofe som skulle ramme Jerusalem, men kan også forstås bokstavelig og dreie seg om det at mesteparten  av Libanons skoger ville bli hogd under krigens herjinger. – Jf. Jes 14: 5–8.

Sakarjas profeti (10: 10) pekte fram til den tiden da Jehova skulle føre sitt folk tilbake til Gileads og Libanons land. I dette tilfellet kan det være at det med Libanon siktes til landet vest for Jordan, ettersom Gilead betegner landet øst for Jordan.