I gammel tid var det vanlig å avgjøre stridsspørsmål ved loddkasting. Det man gjorde, var å kaste småstein, små trebiter eller lignende «i fanget» (hvor man laget en slags pose med kledningen) eller i en krukke og så riste dem. Den som eide det loddet som falt ut eller ble trukket, var den som var blitt utvalgt. Loddkasting var i likhet med edsavleggelse forbundet med en bønn, som enten ble uttalt høyt eller lå i selve handlingen; man bad om og ventet at Jehova skulle lede det hele. Ordet «lodd» (hebr. gorạl ) blir brukt bokstavelig og billedlig i betydningen «del» eller «andel» og kan blant annet betegne en arvelodd. – Jos 15: 1; Dom 1: 3; Sl 16: 5; 125: 3; Jes 57: 6; Jer 13: 25.

Bruksmåter. Ordspråkene 16: 33 sier: «I fanget kastes loddet, men enhver avgjørelse ved det er fra Jehova.» Riktig bruk av loddet i Israel gjorde ende på et stridsspørsmål: «Loddet bringer stridigheter til ro, og det skiller endog de mektige fra hverandre.» (Ord 18: 18) Det ble ikke brukt for sportens eller fornøyelsens skyld eller i forbindelse med spill om penger eller andre verdier. Det var ikke forbundet med veddemål eller innsatser, tap eller gevinster. Loddkasting ble heller ikke brukt for å berike templet eller prestene eller for å skaffe midler til veldedige formål. De romerske soldatene som kastet lodd om Jesu klær, slik som det var forutsagt i Salme 22: 18, var derimot opptatt av å oppnå selvisk vinning. – Mt 27: 35.

Loddtrekning blir første gang nevnt i Bibelen i forbindelse med utvelgelsen av bukken for Jehova og bukken for Asasel på soningsdagen. (3Mo 16: 7–10) På Jesu tid foregikk dette i Herodes’ tempel ved at øverstepresten fra en beholder trakk to lodd som han la på bukkenes hoder. Loddene skal ha vært laget enten av buksbomved eller av gull, og de var merket henholdsvis «For Jehova» og «For Asasel».

Man kastet lodd for å avgjøre når hver enkelt av presteskapets 24 avdelinger skulle tjene ved templet. (1Kr 24: 5–18) Levittenes sekretær skrev opp navnene på fedrehusenes overhoder, og så ble de øyensynlig tatt ut én etter én. På samme måte ble levittene tatt ut til tempeltjeneste som sangere og portvakter og til å ha ansvaret for skattene, og så videre. (1Kr 24: 31; kap. 25, 26; Lu 1: 8, 9) Etter at folket hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, kastet man lodd om leveringen av ved til tempeltjenesten og om hvem som skulle flytte til Jerusalem. – Ne 10: 34; 11: 1.

I forbindelse med Urim og Tummim, som Moses la i øversteprestens bryststykke, blir det ikke sagt direkte at dette var lodd (3Mo 8: 7–9), og man vet ikke nøyaktig hva Urim og Tummim var, men man brukte dem på samme måte som to lodd for å få avgjort en sak. Det ser ut til at den loddkastingen som er nevnt i 1. Samuelsbok 14: 41, 42, hadde med Urim og Tummim å gjøre. Noen bibelkommentatorer omtaler Urim og Tummim som hellige lodd. Når det oppstod et spørsmål av nasjonal betydning og man ikke kunne avgjøre saken, trådte øverstepresten fram for Jehova og fikk et svar fra ham ved hjelp av disse hellige loddene.

Jehova gav befaling om at det lovte land skulle fordeles mellom de tolv stammene ved loddkasting. (4Mo 26: 55, 56) Dette blir inngående beskrevet i Josvas bok, og ordet «lodd» forekommer i sine forskjellige former over 20 ganger i kapitlene 14 til 21. Loddkastingen foregikk framfor Jehova ved møteteltet i Sjilo under Josvas og øverstepresten Eleasars overoppsyn. (Jos 17: 4; 18: 6, 8) Levittenes byer ble også utvalgt ved loddkasting. (Jos 21: 8) Jehova sørget tydeligvis for at loddkastingen fikk et utfall som var i overensstemmelse med den profetien han tidligere hadde framsatt om hvor de forskjellige stammene skulle bo. – 1Mo 49.

Lovovertredere ble noen ganger utpekt ved loddkasting. I Jonas tilfelle kastet skipsfolkene lodd for å finne ut hvem som var skyld i at de var blitt rammet av stormen. (Jon 1: 7, 8) Og det var ved loddkasting Jonatan ble utpekt som den som hadde brutt Sauls tåpelige ed. – 1Sa 14: 41, 42.

Israels fiender delte krigsbytte og fanger ved loddkasting. (Joe 3: 3; Ob 11) Haman fikk kastet «’pur’, eller ’lodd’», som en slags spådomskunst for å bestemme hvilken dag man skulle iverksette utryddelsen av jødene i Perserriket. (Est 3: 7)  Flertallsformen av pur er purịm, og av den har purimhøytiden fått sitt navn. – Est 9: 24–26.

På apostlenes tid. Jesu disipler avgjorde ved loddkasting og bønn hvem som skulle fylle Judas Iskariots plass som en av de tolv som hadde vært vitne til Jesu gjerninger og oppstandelse, og Mattias ble valgt. (Apg 1: 21–26) Det greske ordet som er brukt her, er klẹros, som er beslektet med ordet kleronomịa, arv. Klẹros blir brukt i Kolosserne 1: 12 og 1. Peter 5: 3 om den arv Gud har gitt de kristne.

Bibelen sier imidlertid ikke noe om at man etter pinsedagen i år 33 brukte loddkasting når man skulle velge tilsynsmenn eller deres medhjelpere eller avgjøre viktige spørsmål. Utvelgelsen av tilsynsmenn og deres medhjelpere skulle være basert på vitnesbyrd om at de frambrakte den hellige ånds frukter i sitt liv (1Ti 3; Tit 1), mens andre avgjørelser var basert på oppfyllelsen av profetier, englenes ledelse, prinsippene i Guds Ord og Jesu lære og den hellige ånds virksomhet. (Apg 5: 19–21; 13: 2, 3; 14: 23; 15: 15–19, 28) Apostelen Paulus sier: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig . . . til å bringe ting i rette skikk.» – 2Ti 3: 16.