Et uttrykk som blir brukt av apostelen Paulus i 2. Tessaloniker 2: 2, 3, hvor han advarer om det store, antikristne frafall som skulle finne sted før «Jehovas dag». Det greske ordet for «frafall» som er  brukt her, apostasịa, står for noe mer enn bare det å gli bort på grunn av likegyldighet. Det betyr frafall med vitende og vilje, et planlagt, overlagt opprør. I gamle papyrusdokumenter ble ordet brukt i forbindelse med politiske opprørere.

Et religiøst opprør. Dette er imidlertid ikke et politisk opprør. Det er et religiøst opprør, et opprør mot Jehova Gud og Jesus Kristus og derfor mot den kristne menighet.

Forutsagt. Apostlene Paulus og Peter kom med andre forutsigelser angående dette frafallet, både muntlig og skriftlig, og Herren Jesus Kristus advarte selv om at det ville komme. I sin illustrasjon om hveten og ugresset (Mt 13) sa Jesus at Djevelen ville så «ugress», falske kristne, «den ondes sønner», blant «hveten», «rikets sønner». Ugresset skulle bli stående inntil avslutningen på tingenes ordning, da det ville bli identifisert og «brent opp».

Paulus advarte de kristne tilsynsmennene i Efesos om at det etter at han var gått bort, skulle komme «undertrykkende ulver» inn blant de sanne kristne. Disse skulle ikke behandle hjorden med skånsomhet, og de ville ikke bare skaffe seg disipler, men de ville forsøke å trekke «disiplene» – Kristi disipler – bort, etter seg selv. (Apg 20: 29, 30) I 1. Timoteus 4: 1–3 skrev han: «Men den inspirerte uttalelse sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer, ved hykleriet hos mennesker som taler løgn, merket i sin samvittighet som med et brennejern [slik at de ikke føler noe samvittighetsnag når de hyklersk taler løgn], idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra visse sorter mat som Gud har skapt til å nytes med takksigelse.»

Senere skrev Paulus til Timoteus: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; og de skal vende sine ører bort fra sannheten.» – 2Ti 4: 3, 4.

Apostelen Peter trakk en parallell mellom frafallet fra kristendommen og det kjødelige Israels frafall. Han sa: «Men det framstod også falske profeter blant folket, liksom det også kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter og skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en hastig tilintetgjørelse over seg selv. Og mange skal følge deres løsaktige gjerninger, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet.» Peter sa videre at disse ville utnytte menigheten, men pekte også på at ’deres tilintetgjørelse ikke slumrer’. – 2Pe 2: 1–3.

Et kollektivt «menneske». Det «menneske» som blir omtalt i 2. Tessaloniker 2: 1–12, er følgelig ikke en enkeltperson, men et kollektivt «menneske», en gruppe, og dette «menneske» ville, som de ovenstående skriftstedene viser, fortsette å eksistere etter apostlenes død og helt fram til tiden for Herrens nærvær.

Forræderi mot Gud. Den ’lovløshet’ dette kollektive, frafalne «menneske» øver, er lovløshet mot Jehova Gud, universets suverene Overherre. Dette «menneske» gjør seg skyldig i forræderi. Det blir i likhet med Judas Iskariot, som forrådte Herren Jesus Kristus og medvirket til at han ble drept, kalt «tilintetgjørelsens sønn». «Lovløshetens menneske» vil i likhet med Judas bli tilintetgjort for bestandig. Dette «menneske» er ikke «Babylon den store», som også kjemper mot Gud, men ettersom det i religiøs henseende gjør opprør mot Gud, er det tydeligvis en del av dette hemmelighetsfulle Babylon. – Joh 17: 12; Åp 17: 3, 5.

«Lovløshetens menneske» står Gud imot og er derfor en «satan», som betyr «motstander». Dets «nærvær» blir da også satt i forbindelse med «Satans virksomhet». (2Te 2: 9) På Paulus’ tid var det en religiøs «hemmelighet» hvem dette «lovløshetens menneske» var, og selv den dag i dag er det mange som ikke er klar over hvem det er, fordi det utøver sin onde virksomhet under et dekke av gudhengivenhet. (2Te 2: 7) Ved sin løgnaktige lære, som er i strid med Guds lov og så å si fortrenger den, opphøyer «lovløshetens menneske» seg over Jehova Gud og andre ’guder’ – mektige mennesker – foruten over Guds hellige, Jesu Kristi sanne åndelige brødre. (Jf. 2Pe 2: 10–13.) Ettersom «lovløshetens menneske» er en hykler, en falsk lærer som hevder å være kristen, «setter [det] seg i Guds tempel», det vil si i det som disse falske lærerne hevder er Guds tempel. – 2Te 2: 4.

En tilbakeholdende kraft. Paulus taler om det «som virker som en tilbakeholdende kraft». (2Te 2: 6) Det ser ut til at det var apostlene som utgjorde denne tilbakeholdende kraften. Paulus sa til tilsynsmennene i Efesos at det etter at han hadde gått bort, skulle komme symbolske ulver inn i hjorden. (Apg 20: 29) Han advarte gjentatte ganger mot slikt frafall, ikke bare her i 2. Tessaloniker, men også i sine brev til Timoteus. Og han rådde Timoteus til å overgi de ting han hadde hørt av Paulus, til trofaste mennesker som ville være kvalifisert til å undervise andre. Han omtalte den levende Guds menighet som «sannhetens søyle og støtte». Han ønsket å bygge opp  og styrke menigheten i størst mulig grad før det store frafallet for alvor satte inn. – 2Ti 2: 2; 1Ti 3: 15.

Senere advarte apostelen Johannes på Kristi befaling mot sekter, og især mot Nikolaus-sekten. Dessuten talte han om falske profeter som Bileam og kvinnen Jesabel, som kalte seg profetinne. – Åp 2: 6, 14, 15, 20.

I virksomhet på apostlenes tid. Paulus skrev: «Lovløshetens hemmelighet er allerede i virksomhet.» (2Te 2: 7) Det var noen som forsøkte å innføre falsk lære, og noen av dem hadde skapt uro i menigheten i Tessalonika, noe som var en av grunnene til at Paulus skrev sitt andre brev til den. Da Johannes skrev sine brev, fantes det antikrister, og det gjorde det uten tvil også før den tiden. Johannes nevnte at det var aposteltidens «siste time», og sa så: «Liksom dere har hørt at antikrist kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister . . . De gikk ut fra oss, men de var ikke av vårt slag; for hvis de hadde vært av vårt slag, ville de ha blitt hos oss. Men de gikk ut for at det skulle bli avslørt at ikke alle er av vårt slag.» – 1Jo 2: 18, 19; se ANTIKRIST.

Åpenbart. Etter apostlenes død trådte «lovløshetens menneske» åpent fram med sitt religiøse hykleri og sin falske lære. (2Te 2: 3, 6, 8) Ifølge det Paulus skrev, ville dette «menneske» under Satans ledelse få stor makt, noe som ville komme til uttrykk ved «enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler». Om dem som lar seg bedra av virksomheten til det kollektive «lovløshetens menneske», sies det at de «går til grunne [bokst.: «tilintetgjør seg selv»], som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærligheten til sannheten, så de kunne bli frelst». Apostelen skriver at de ’tror løgnen’, og at de alle skal «bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdigheten». (2Te 2: 9–12; se Int.) De vil altså få en ugunstig dom. – Se OPPSTANDELSE (Synd mot den hellige ånd).

Tilintetgjort. «Med sin munns ånd» vil Herren Jesus utrydde dette kollektive, hyklerske «lovløshetens menneske» og gjøre det til intet «ved tilkjennegivelsen av sitt nærvær». Tilintetgjørelsen av denne onde motstanderen av Gud vil være et synlig, konkret bevis på at Herren Jesus Kristus virker som dommer. Han vil ikke dømme etter sine egne normer; det at Jesus skal utrydde lovløshetens menneske med «sin munns ånd», betyr derfor tydeligvis at utryddelsen skal finne sted som et uttrykk for Jehovas dom over denne onde gruppen. – 2Te 2: 8; jf. Åp 19: 21, hvor det tales om «det lange sverdet . . . som gikk ut av hans munn».