Rensing, raffinering, av metaller. Slagg og urenheter ble fjernet fra metaller ved gjentatt smelting i rensedigler av leire. (Sl 12: 6; Ord 17: 3; 27: 21) Rester av slagghauger er blitt funnet i området omkring fortidens Sukkot, et av de stedene hvor Salomo hadde gruvedrift og smelteverk. Noen ganger ble urenhetene brent bort. Andre ganger ble slik lut som tøyvaskerne brukte (se TØYVASKER), benyttet til å få det skumaktige slagget til å samle seg, slik at det kunne bli fjernet fra overflaten. (Jes 1: 25; Mal 3: 2) Lutreren satt foran sin ovn og blåste en sterk luftstrøm på trekullilden med en blåsebelg. – Jer 6: 29; Mal 3: 3.

Gull inneholder ofte varierende mengder sølv. Man vet ikke hvordan disse metallene ble skilt fra hverandre i bibelsk tid, men det ser ut til å framgå av Ordspråkene 17: 3 og 27: 21 at de to metallene ble behandlet på forskjellig måte: «Rensedigelen er for sølv og smelteovnen for gull.» Salpetersyre ble antagelig først kjent på 800-tallet e.v.t., og gull ble derfor tidligere renset ved andre midler. Hvis det var bly sammen med gullet, kunne for eksempel urenhetene bli skummet av som slagg, mens gullet ble tilbake sammen med blyet. Ved oppvarming ble blyet langsomt avdrevet (en prosess som kalles kupellasjon), mens rent gull ble tilbake. Denne prosessen krever stor dyktighet, for hvis temperaturen er for høy eller prosessen foregår for hurtig, blir gullet avdrevet sammen med blyet. Ovnspasseren lærer å bedømme og regulere raffineringsprosessen ut fra fargen på det smeltede metallet. (Jf. Sl 12: 6; Jer 6: 28–30; Ese 22: 18–22.) Det antydes i Bibelen at sølv ble lutret ved hjelp av lut. – Mal 3: 2, 3.

Hvis kobbermalmen var et oksid eller et karbonat, kunne man utvinne kobberet som metall ved å blande knust malm med trekull og brenne den. Men hvis kobbermalmen var et sulfid, måtte man først røste den slik at svovelen ble brent bort som svoveldioksid, samtidig med at kobbersulfidet ble omdannet til kobberoksid. Deretter kunne dette reduseres ved hjelp av trekull, slik at det frie metallet ble utvunnet.

Det var vanskeligere å utvinne jern, på grunn av den voldsomme varmen som måtte til. Jern har et smeltepunkt på 1535 °C. Men folk i fortiden bygde smelteovner med tilhørende blåsebelger som ble brukt til å blåse luft på ilden med, noe i likhet med det som skjer i vår tids masovner. (5Mo 4: 20; Jer 6: 29; Ese 22: 20–22) Man kjenner ingen detaljert beskrivelse av hebraiske jernovner, men de kan ha lignet de jernovnene som man vet fantes i fortidens India. De var laget av leire og var pæreformede. De målte omkring 1,2 m i diameter nederst og smalnet av til 30 cm øverst. De tilhørende blåsebelgene var av geiteskinn og hadde munnstykker som var forbundet med rør av leire. Gjennom disse ble det  så ført luft til bunnen av ovnen. Et lag med trekull ble lagt inn i ovnen og antent, og deretter ble malmen lagt på. Et nytt lag med trekull ble så lagt på toppen, og den intense varmen ble holdt ved like i tre eller fire timer. Når utsmeltingen var fullført, ble ovnens forside knust, slik at metallklumpen kunne fjernes.

Det viktigste blymineralet er sulfidet blyglans (galenitt), som det er enkelt å utvinne bly fra. Først blir malmen røstet under tilførsel av luft, slik at blysulfidet blir omdannet til blyoksid. Svovelen forbinder seg med oksygen, og derved oppstår gassen svoveldioksid. Blyoksidet blir så blandet med trekull og fylt i en masovn. Karbondioksidet blir da drevet ut, og flytende bly blir tilbake.

Brukt billedlig. Jehova selv blir omtalt som en som lutrer. Hans Ord er vel lutret. (2Sa 22: 31; Sl 18: 30; 119: 140; Ord 30: 5) Dette prøvde Ord er et av de midler Gud bruker til å rense sitt folk ved å fjerne alt syndig slagg, all urenhet. (Sl 17: 3; 26: 2; 105: 19; Da 12: 9, 10; Mal 3: 3) De trofaste blir også lutret gjennom ildprøver. (Jes 48: 10; Da 11: 35; Sak 13: 9; jf. 1Pe 1: 6, 7.) De onde blir derimot dømt som skumaktig slagg, som bare passer til å havne på en verdiløs slagghaug. – Sl 119: 119; Ord 25: 4, 5; Ese 22: 18–20.