Det hebraiske ordet som i Bibelen (NV) er oversatt med «lyskilde» (maʼọr), blir brukt både om lamper og om himmellegemer som jorden får lys fra.

I skapelsesberetningen står det at Gud på den fjerde skapelsesdagen sørget for at det ble «lyskilder i himlenes utstrakte rom». (1Mo 1: 14, 19) Dette vil ikke si at selve lyset (hebr. ʼor) ble til da, for det framgår av beretningen at det allerede eksisterte. (1Mo 1: 3) Det vil heller ikke si at solen, månen og stjernene ble skapt på dette tidspunkt. I det første verset i Bibelen heter det: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» (1Mo 1: 1) Himmelen og himmellegemene, deriblant solen, var altså til i en periode av ukjent varighet forut for de prosesser og begivenheter som fant sted i løpet av de seks skapelsesperiodene som det fortelles om i de etterfølgende versene i første kapittel i 1. Mosebok.

Det er verdt å merke seg at det i 1. Mosebok 1: 1 står at Gud i begynnelsen «skapte» (hebr. barạʼ) himlene og jorden, mens det i versene 16 og 17 står at han i løpet av den fjerde skapelsesdag «gikk i gang med å danne [hebr.: en form av ʽasạh] de to store lyskilder, den største lyskilden til å ha herredømme over dagen og  den minste lyskilden til å ha herredømme over natten, og likeså stjernene. Slik satte Gud dem i himlenes utstrakte rom til å lyse på jorden». Det hebraiske ordet ʽasạh, som ofte blir oversatt med «danne», «gjøre» og «lage», kan også oversettes med uttrykk som «sørge for» (5Mo 15: 1) og «gjøre i stand» (2Mo 12: 39).

Det beretningen her viser, er hva solen, månen og stjernene, som allerede eksisterte, nå ble i forhold til planeten jorden. Det som skjedde på den første «dag», var tydeligvis at lyset (hebr. ʼor) gradvis trengte gjennom de skylagene som fremdeles omgav jorden, slik at det ville blitt mulig for en iakttaker på jorden å se det, hvis det hadde vært en iakttaker der. (1Mo 1: 3) På den fjerde «dag» skjedde det en forandring. Når det står at Gud på den dagen satte lyskildene «i himlenes utstrakte rom», er det et uttrykk for at Gud sørget for at disse kildene til lys (hebr. maʼọr), nemlig solen, månen og stjernene, ville kunne skjelnes i det utstrakte rom. Hensikten med dem var at de skulle «danne et skille mellom dagen og natten» og «tjene som tegn og til å avmerke tidsperioder og til å avmerke dager og år». I tillegg til at disse lyskildene er et tegn på Guds eksistens og majestet, setter de også ved sine bevegelser menneskene i stand til å holde nøyaktig regning med årstider, dager og år. – 1Mo 1: 14–18; Sl 74: 16; 148: 3.

Det samme hebraiske ordet (maʼọr) blir brukt om belysningsutstyret i tabernaklet, der lyset kom fra oljelamper. (2Mo 25: 6; 27: 20; 35: 8, 14, 28; 3Mo 24: 2; 4Mo 4: 9) I Ordspråkene 15: 30 blir ordet brukt på en billedlig måte i uttrykket «øynenes glans». Egypt ble i en profeti varslet om at alt lys skulle bli fjernet fordi Jehova aktet å formørke og tildekke alle «de lysende [ʼọr] lyskilder [form av maʼọr] i himlene». – Ese 32: 2, 7, 8.