Legemsfeil eller moralsk brist, ufullkommenhet; usunnhet; ’noe som er dårlig’. – 5Mo 17: 1.

Det hebraiske ordet mum, som oversettes med «lyte», «feil» og «skade», kan brukes om både et legemlig og et moralsk lyte. (3Mo 21: 17; 24: 19; Job 31: 7) Det greske ordet mọmos kan bety «lyte» eller «skamplett», mens det beslektede ordet ạmomos betyr «uten lyte». (2Pe 2: 13; Ef 1: 4) Begge ordene er beslektet med verbet momạomai, som betyr «finne feil ved; laste; klandre». – 2Kt 6: 3; 8: 20.

Jehovas ’verk er fullkomment [«uten lyte», Sy]’, men om Israel ble det sagt: «De har selv handlet fordervelig; de er ikke hans barn, feilen er deres egen.» – 5Mo 32: 4, 5.

En levittisk prest som stod framfor den fullkomne Gud og utførte tjeneste, måtte derfor være fri for legemlige lyter som blindhet, uførhet,  spaltet nese, en unormalt lang hånd, pukkelrygg, sykelig magerhet, øyesykdom eller hudsykdom, brudd i hånden eller brudd i foten eller knuste testikler. (3Mo 21: 18–20) Når Israels øversteprest var uten slike lyter, var han et passende bilde på den store Øversteprest, Jesus Kristus, som er «uskyldig, ubesmittet». – He 7: 26.

Under Moseloven var det også et krav at offerdyrene var lytefrie. (2Mo 12: 5; 3Mo 4: 3, 28; 5Mo 15: 21) Det samme gjaldt også ofrene i forbindelse med det billedlige templet som Esekiel fikk se i et syn. (Ese 43: 22, 23) Kristus, «et lyteløst og plettfritt lam», frambar likeledes seg selv «som et offer uten lyte for Gud». – 1Pe 1: 19; He 9: 14.

Noen som utseendemessig ble omtalt som mennesker uten lyte, var Absalom, den sjulamittiske piken og noen unge israelitter i Babylon. (2Sa 14: 25; Høy 4: 7; Da 1: 4) Alle som var under Moseloven, ble pålagt å ta hensyn til hverandre og beskytte hverandre for å unngå skader. «Dersom en mann tilføyer sin omgangsfelle en skade, da skal det gjøres med ham slik som han selv har gjort. Brudd for brudd, øye for øye, tann for tann: Den samme slags skade han måtte tilføye et menneske, den skal bli tilføyd ham.» (3Mo 24: 19, 20) Apostelen Paulus var opptatt av at den kristne menighet måtte bli bevart uten lyte i åndelig forstand. – Ef 1: 4; 5: 27; Kol 1: 22; se også Jud 24.