Den minste av jordens «to store lyskilder», frambrakt av Gud «til å ha herredømme over natten» og til avmerking av «fastsatte tider». (1Mo 1: 16; Sl 104: 19; Jer 31: 35; 1Kt 15: 41) Det hebraiske ordet for «måne», jarẹach, er nær beslektet med ordet jẹrach, som betyr «månemåned». Ettersom månemåneden alltid begynte ved nymåne (hebr. chọdhesj ), kom ordet for «nymåne» også til å bety «måned». (1Mo 7: 11; 2Mo 12: 2; Jes 66: 23) Det greske ordet selẹne betyr «måne», mens ordet men betegner en «måned», en «måneperiode». – Lu 1: 24; Ga 4: 10; se også Kol 2: 16, hvor neomenịa (nymåne) forekommer.

Tre ganger i den hebraiske tekst forekommer ordet levanạh, som betyr «hvit» og poetisk beskriver fullmånens hvite skjær, som er spesielt klart i de bibelske land. Dette ordet er gjengitt med ’fullmåne’. (Høy 6: 10; Jes 24: 23; 30: 26) «Fullmåne» er dessuten to ganger oversatt fra ordet kẹseʼ (el. kẹseh). – Sl 81: 3; Ord 7: 20.

Ettersom et måneomløp fra nymåne til nymåne gjennomsnittlig varer ca. 29 dager, 12 timer og 44 minutter, bestod en månemåned av enten 29 eller 30 dager. Opprinnelig har man kanskje fastsatt månedenes begynnelse rett og slett ved å iaktta den tilbakevendende nymånen, men det finnes også vitnesbyrd om at man på Davids tid beregnet dette på forhånd. (1Sa 20: 5, 18, 24–29) Det jødiske verket Misjna (Rosh Hasana 1: 3 til 2: 7), som stammer fra tiden etter landflyktigheten, viser at det jødiske Sanhedrinet kom sammen tidlig om morgenen på den 30. dagen i sju av årets måneder for å bestemme tiden for nymånen. På utsiktspunkter rundt Jerusalem var det vaktmenn som underrettet Sanhedrinet straks nymånen var synlig. Når vitnesbyrdene var tilstrekkelige, erklærte domstolen: «Den er helliget», som en offisiell markering av at en ny måned var begynt. Hvis sikten var dårlig på grunn av skyer eller tåke, erklærte man at den foregående måneden var på 30 dager, og den nye måneden begynte dagen etter at domstolen hadde vært samlet. Det fortelles også at månedens begynnelse dessuten ble kunngjort ved at man tente et signalbål på Oljeberget og deretter tente bål på andre høytliggende steder over hele landet. Senere ble denne metoden øyensynlig erstattet av at man brukte sendebud.

På 300-tallet e.v.t. ble det laget en standardisert eller fortløpende kalender, slik at de jødiske månedene fikk et fast antall dager. Dette gjaldt imidlertid ikke månedene hesjvan, kislev og adar, som basert på visse beregninger fortsatt er på vekselvis 29 og 30 dager.

Feiring av nymånedagen. Blant jødene ble hver nymåne markert ved at det ble blåst i trompet og frambåret ofre, slik det var foreskrevet i Moseloven. (4Mo 10: 10; 2Kr 2: 4; Sl 81: 3; jf. Jes 1: 13, 14.) De foreskrevne ofrene var da enda større enn de som normalt ble frambåret på de vanlige sabbatsdagene. (4Mo 28: 9–15) Det er ikke uttrykkelig nevnt at nymånedagen skulle være en hviledag, men ordene i Amos 8: 5 tyder på at man ikke arbeidet den dagen. Dette var tydeligvis en dag da man inntok et festmåltid (1Sa 20: 5) og benyttet anledningen til å komme sammen for å bli undervist i Guds lov. – Ese 46: 1–3; 2Kg 4: 22, 23; Jes 66: 23.

Den sjuende nymånedagen hvert år (som tilsvarte den første dagen i måneden etanim, eller tisjri), var en sabbat, og ifølge Moseloven skulle dette være en dag med fullstendig hvile. (3Mo 23: 24, 25; 4Mo 29: 1–6) Det var «en trompetstøtets dag», men i større forstand enn de andre nymånedagene. Den innvarslet soningsdagen, som falt på den tiende dagen i den samme måneden. – 3Mo 23: 27, 28; 4Mo 29: 1, 7–11.

Månedyrkelse. Israelittene benyttet månen som tidsmåler til fastsettelse av sine måneder og festtider, men de skulle avholde seg fra månedyrkelse, som gjorde seg sterkt gjeldende i de nasjonene de var omgitt av. Måneguden Sin var skytsgud for byen Ur, Sumers hovedstad, hvor Abraham og hans familie opprinnelig bodde. Selv om innbyggerne i Ur var polyteistiske, var det måneguden Sin som var deres øverste gud, og templet og altrene deres var først og fremst viet til tilbedelsen av ham. Abraham og hans reisefølge drog fra Ur til Karan, som var et annet større senter for månedyrkelsen. Abrahams far, Tarah, som døde i Karan, drev øyensynlig med denne formen for avgudsdyrkelse. (1Mo 11: 31, 32) Disse omstendighetene understreker betydningen av Josvas formaning til israelittene etter at de hadde dratt inn i det lovte land: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Det var på den andre siden av Elven [Eufrat] deres forfedre bodde for lenge siden, Tarah, far til Abraham og far til Nakor, og de pleide å tjene andre guder.’ Så frykt nå Jehova og tjen ham i uklanderlighet og i sannhet, og fjern de gudene som deres forfedre tjente på den andre siden av Elven og i Egypt, og tjen Jehova.» – Jos 24: 2, 14.

Job bodde også blant mennesker som dyrket månen, men han var trofast mot den sanne Gud og tok avstand fra den skikk å kaste slengkyss til  månen. (Job 31: 26–28) Nabofolket midjanittene brukte måneformede smykker og hengte dem til og med om halsen på kamelene sine. (Dom 8: 21, 26) I Egypt, hvor både Abraham og senere israelittene bodde en tid, var månedyrkelsen til ære for måneguden Thot, som også var målenes gud, svært utbredt. Ved hver fullmåne ofret egypterne et svin til ham. Senere ble han tilbedt i Hellas under betegnelsen Hermes Trismegistos (den trefold store Hermes). Månedyrkelsen ble også utbredt på den vestlige halvkule. I Mexico og Mellom-Amerika har man funnet gamle ziggurater som har vært viet til månen. Det norske navnet på den første dagen i uken, mandag, er et vitnesbyrd om tidligere tiders månedyrkelse, ettersom det egentlig betyr «månedag».

De som dyrket månen, tilla den fruktbarhetsgivende krefter og trodde at den gav vekst til avlingene og dyrene deres. I Kanaan, hvor israelittene til slutt bosatte seg, inngikk umoralske riter og seremonier i de kanaaneiske stammenes månedyrkelse. Der ble månen i noen tilfeller dyrket i skikkelse av gudinnen Asjtoret (Astarte). Hun ble betraktet som Ba’als hustru, og dyrkelsen av disse to gudene ble ofte en snare for israelittene i dommertiden. (Dom 2: 13; 10: 6) Kong Salomos utenlandske hustruer innførte den fordervende månedyrkelsen i Juda. Prester for fremmede guder fikk folket i Juda og Jerusalem til å frambære offerrøyk for solen, månen og stjernene – en skikk som fortsatte fram til kong Josjias tid. (1Kg 11: 3–5, 33; 2Kg 23: 5, 13, 14) Og da Jesabel, datteren til sidonernes hedenske konge Etba’al, giftet seg med Israels konge Akab, innførte hun dyrkelsen av Ba’al og øyensynlig også av månegudinnen Asjtoret. (1Kg 16: 31) Israelittene kom igjen i kontakt med månedyrkere under landflyktigheten i Babylon, hvor astrologene betraktet tiden ved nymåne som gunstig for forutsigelser om framtiden. – Jes 47: 12, 13.

Israelittene ville ikke ha latt seg forlede til månedyrkelse hvis de hadde holdt seg til Guds Ord, som viser at månen rett og slett er en lyskilde som er nyttig i forbindelse med tidsmåling, og at den ikke er en person. (1Mo 1: 14–18) Da israelittene nærmet seg Kanaan, advarte Jehova dem uttrykkelig mot å tilbe himmellegemene som om de var avbilder av ham eller representerte ham. Enhver som drev avgudsdyrkelse, skulle steines i hjel. (5Mo 4: 15–19; 17: 2–5) Gjennom sin profet Jeremia erklærte Gud senere at benene til Jerusalems avdøde avgudsdyrkere – deriblant konger, prester og profeter – skulle fjernes fra gravene deres og bli «som gjødsel på jordens overflate». – Jer 8: 1, 2.

Noen har forsøkt å finne vitnesbyrd om hedensk påvirkning eller en overtroisk holdning til månen i ordene i 5. Mosebok 33: 14. I King James Version og Martin Luthers oversettelse tales det her om «de dyrebare ting månen driver fram» eller «frambringer». Men som det framgår av andre oversettelser, betyr det hebraiske ordet som her er gjengitt med ’måne’ (jerachịm), i virkeligheten «måneder» eller «månemåneder» og henspiller på månedene da frukten modnes.

Noen har også ment at Salme 121: 6 antyder en tro på at månelyset kunne være sykdomsframkallende. Men når en leser hele salmen, er det tydelig at den ikke gir grunnlag for en slik antagelse, ettersom den snarere er et poetisk uttrykk for tillit til Guds beskyttelse mot ulykke under alle forhold og til enhver tid – det være seg om dagen, når solen skinner, eller om natten, når månen skinner.

Andre har hatt innvendinger mot uttrykket «månesyk», som forekommer blant annet i de fleste norske oversettelser i Matteus 4: 24 og Matteus 17: 15. Det er en gjengivelse av det greske ordet seleniạzomai, som bokstavelig betyr «være under månens innflytelse». I andre oversettelser er det gjengitt med ordet «epileptiker». Det at Matteus brukte dette vanlige greske uttrykket for epileptiker i disse to tilfellene, er ikke ensbetydende med at han mente at sykdommen er forårsaket av månen, eller at Bibelen lærer dette. Han brukte rett og slett det ordet som datidens gresktalende åpenbart pleide å bruke om epileptikere. På samme måte kan norsktalende kristne i dag fortsatt bruke navnet mandag om den første dagen i uken selv om de ikke betrakter den som en dag som er helliget månen.

I den kristne æra. På Jesu og apostlenes tid dyrket det jødiske folk ikke månen. Men de feiret naturligvis nymåne i samsvar med Moseloven. Ortodokse jøder feirer fortsatt nymånedagen som en mindre soningsdag for synder som er blitt begått i den forløpne måneden.

Den 14. nisan, som falt på eller nær en dag da det var fullmåne, var dagen for påskefeiringen og også den dagen da Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død, også kalt Herrens aftensmåltid. – Mt 26: 2, 20, 26–30; 1Kt 11: 20–26.

Til tross for at lovpakten var opphevet, var noen av de jødekristne og også andre tilbøyelige til å fortsette å feire nymånedagen og å holde sabbaten, og de hadde derfor behov for Paulus’ veiledning i Kolosserne 2: 16, 17 og Galaterne 4: 9–11.