Et materiale som brukes som bindemiddel mellom steinene i murverk eller som murpuss. (3Mo 14: 42, 45; 1Kr 29: 2; Jes 54: 11; Jer 43: 9) En værbestandig blanding av kalk, sand og vann (vanlig mørtel) ble brukt ved bygging av finere hus i Palestina i oldtiden. Til en annen slags mørtel, som ble brukt som murpuss, blandet man sand, aske og kalk. Noen ganger ble blandingen tilsatt olje, eller muren ble overstrøket med olje etter at den var pusset, slik at overflaten ble nesten vanntett. I Egypt har man helt fram til vår tid pusset murverk med en mørtel som består av to deler leire, én del kalk og én del halm og aske.

 De som bygde Babels tårn, brukte ikke vanlig mørtel, men asfalt, som «tjente som mørtel for dem». (1Mo 11: 3) Senere skaffet babylonerne seg sannsynligvis asfalt eller bek, som de kunne bruke som mørtel, fra de underjordiske kildene i nærheten av byen Hit, som lå ved elven Eufrat, ikke langt fra Babylon. Ifølge Herodot (I, 179) ble «varm jordbek» brukt som bindemiddel, eller mørtel, da bymuren og vollgraven rundt Babylon ble bygd.

Mens israelittene var slaver i Egypt, gjorde egypterne «livet bittert for dem med hardt slavearbeid med leirmørtel og teglstein». (2Mo 1: 14) Man blandet mørtelen til den hadde omtrent samme konsistens som sirup, og det gjorde man som regel ved å stampe den med føttene. Hakket halm ble tilsatt for å gi mørtelen bedre bindeegenskaper. Senere, da israelittene befant seg i sitt eget land, brukte de hovedsakelig leirmørtel og leirstein som byggematerialer i områder hvor det ikke fantes velegnet byggestein.

Leirstein var ikke værbestandig i lengre tid. Så for å beskytte en ny mur eller for å reparere og styrke en skadet mur pusset man i noen tilfeller med mørtel. Men hvis en slik mur bare ble behandlet med hvittekalk eller dårlig mørtel som inneholdt lite eller ingen kalk, kunne man ikke vente at den skulle tåle voldsomt uvær. – Jf. Ese 13: 11–16.