Hemmelige kunster og mystiske krefter forbundet med spiritistiske, okkulte makter; bruk av slike kunster og krefter til å utrette (tilsynelatende) overnaturlige ting.

«Svart» magi sies å være det å skade fiender ved hjelp av trylleformularer, spesielle forbannelser og «det onde øye». De som utøver «hvit» magi, hevder på den annen side at slik magi utretter noe godt ved å oppheve trylleformularene og bryte forbannelsene. Blant noen oldtidsfolk var «svart» magi forbudt, og det var dødsstraff for å drive med dette. Men Bibelen går et skritt lenger og forbyr alle former for spiritistisk magi. (3Mo 19: 26; 5Mo 18: 9–14) En som utøver magi, prøver ved hjelp av magiske formularer, som hevdes å være skaffet til veie ved overnaturlig kunnskap og visdom, å påvirke mennesker og å endre framtidige hendelser. Her skiller magien seg fra spådomskunsten, som bare søker å avdekke framtidige hendelser, ikke å påvirke eller endre disse. – Se SPÅDOMSKUNST.

Mange av forestillingene knyttet til magi og trolldom bygger på troen på at man kan få onde ånder til enten å forlate eller gå inn i mennesker, at det er mulig å lure og bedra slike ånder, og at det lar seg gjøre å fange dem og holde dem fanget i et trestykke eller en leirfigur. Det hevdes for eksempel at en magiker kan lede demoner dit han vil, ved å lage magiske stier av honning eller noe annet som er tiltalende.

Som en naturlig følge av slike forestillinger framstod det en klasse av listige magipraktiserende prester som øvde stor makt over folks liv, og som fravristet folk store summer under foregivende av at de hadde en overnaturlig makt som var større enn demonenes makt. Folk trodde at disse profesjonelle trollmennene kunne tvinge demonene til å adlyde, men at demonene ikke hadde noen makt over trollmennene.

Disse spiritistiske skikkene og metodene, som hadde status som vitenskaper, ble utviklet og brukt i Babylonia, av oldtidens kaldeere. Jesaja, som levde på 700-tallet f.v.t., opplyser at Babylon på hans tid var fylt med alle slags trolldomskunster. (Jes 47: 12–15) Over hundre år senere, på Daniels tid, var det fremdeles magipraktiserende prester ved det babylonske hoff. (Da 1: 20; 2: 2, 10, 27; 4: 7; 5: 11) Uttrykket «magipraktiserende prest» er for øvrig en bokstavelig oversettelse av det hebraiske uttrykket.

Babylonerne nærte stor frykt for personer med fysiske misdannelser. De trodde at disse drev med «svart» magi, og kalte dem trollmenn  og hekser. Prestene ble på den annen side holdt for å være mestere innen «hvit» magi. Babylonerne trodde at en besvergelse som kunne gjøre en syk mann frisk hvis den ble uttalt av en prest, ville drepe ham hvis den ble uttalt av en trollmann eller en heks.

Da menneskene ble spredt ut over jorden som følge av språkforvirringen ved Babel, kan de ha tatt med seg visse forestillinger knyttet til magiske kunster. (1Mo 11: 8, 9) I dag er det mange millioner mennesker som praktiserer magi ved hjelp av mantraer, det vil si mystiske, magiske formler, salmer eller bønner som er forbundet med den alminnelig utbredte form for hinduisme. Og mange steder verden over finnes det magipraktiserende prester, heksedoktorer, medisinmenn og alle slags trollmenn – noe som også var tilfellet i Egypt på 1700-tallet f.v.t., på Josefs tid. (1Mo 41: 8, 24) Over to hundre år etter at Josef var blitt solgt som slave, greide Egypts magipraktiserende prester øyensynlig til en viss grad å kopiere de tre første miraklene som Moses utførte. (2Mo 7: 11, 22; 8: 7) Men når det gjaldt det å frambringe mygg, stod de maktesløse, og de måtte innrømme at dette var «Guds finger». De kunne heller ikke forhindre at de selv ble rammet av bylleplagen. – 2Mo 8: 18, 19; 9: 11.

Fordømt i Bibelen. Bibelen skiller seg meget tydelig ut fra øvrige skrifter fra forskjellige oldtidsfolk ved at den alltid fordømmer mystiske makter og magiske kunster når den omtaler slikt. Den anbefaler aldri «hvit» magi som middel til å oppheve forbannelser påført ved «svart» magi. I stedet anbefaler den at man beskytter seg mot usynlige ’onde åndemakter’ og alle deres gjerninger – deriblant den innflytelse de øver gjennom magi – ved hjelp av tro, bønn og tillit til Jehova. (Ef 6: 11–18) I Salmene ber den rettferdige om å bli utfridd fra det onde, og Jesus lærte disiplene sine å be om å bli fridd «fra den onde». (Mt 6: 13) Talmud og Koranen inneholder på den annen side mange uttalelser som er egnet til å skape frykt og overtro. Den apokryfiske boken Tobit inneholder absurde passasjer som handler om magi og trolldomskunster. – Tobit 6: 5, 8, 9, 18; 8: 2, 3; 11: 8–15; 12: 3; se APOKRYFER (Tobit [Tobias’ bok]).

Israels nasjon var altså annerledes enn samtidige nasjoner på dette punktet, og for at den fortsatt skulle kunne være det, gav Jehova sitt folk noen meget klare lover angående personer som hadde nær kontakt med okkulte makter. «Du skal ikke la en trollkvinne leve.» (2Mo 22: 18) «Dere skal ikke utøve magi.» «Når det gjelder en mann eller kvinne som viser seg å ha en mediumsånd eller en spådomsånd, så skal de ubetinget lide døden.» (3Mo 19: 26; 20: 27) «Det skal ikke finnes hos deg . . . noen som utøver magi, eller noen som ser etter varsler, eller en trollmann eller noen som binder andre med et trylleformular, eller noen som rådspør et åndemedium.» – 5Mo 18: 10–14.

Jehovas profet erklærte dessuten at Gud kom til å utrydde alle som drev med trolldomskunster. (Mi 5: 12) Personer som Saul, Jesabel og Manasse, som forlot eller forkastet tilbedelsen av Jehova og begynte å beskjeftige seg med forskjellige slags trolldomskunster, var dårlige eksempler som ikke skal etterlignes. – 1Sa 28: 7; 2Kg 9: 22; 2Kr 33: 1, 2, 6.

Det framgår av De kristne greske skrifter at trolldomskunst var svært utbredt også på Jesu og apostlenes tid, i hele Romerrikets område. På Kypros var det en trollmann som het Bar-Jesus, som Paulus fordømte og omtalte som «full av all slags svik og all slags kjeltringaktighet, . . . Djevelens sønn». (Apg 13: 6–11) Det var imidlertid noen som sluttet å utøve magi og ble kristne. Dette gjaldt for eksempel Simon fra Samaria. (Apg 8: 5, 9–13) I Efesos var det ved en anledning «nokså mange av dem som hadde drevet med magiske kunster, [som] samlet sammen bøkene sine og brente dem opp framfor alle. Og de regnet sammen verdien av dem og fant at de var verd femti tusen sølvstykker [260 000 kr, hvis det dreide seg om denarer]». (Apg 19: 18, 19) Da apostelen Paulus skrev til de kristne i Galatia, nevnte han utøvelse av spiritisme blant «kjødets gjerninger» og kom med advarselen: «De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» (Ga 5: 19–21) Alle de som holder fast ved slike babylonske skikker, havner utenfor dette herlige Riket. (Åp 21: 8; 22: 15) De kommer til å bli tilintetgjort sammen med Babylon den store, som er beryktet for å ha villedet nasjonene ved sine trolldomskunster. – Åp 18: 23; se MAKT, KRAFT, KRAFTIGE GJERNINGER (Ansvarsbevisst bruk av makt).