(Mạgog).

1. En sønn av Jafet, altså en sønnesønn av Noah. Han er nevnt blant de familieoverhodene som ble stamfedre til de folkegruppene som ble spredt omkring på jorden etter vannflommen. – 1Mo 10: 1, 2, 5; 1Kr 1: 5.

2. Et navn som forekommer i Esekiels profeti om det uværslignende angrepet som Jehovas gjeninnsamlede folk skal bli utsatt for. Profetien sier at det er «Gog av Magogs land» som får i stand angrepet. Med uttrykket «Magogs land» hentyder profeten tydeligvis til et land eller et område i «de fjerneste områder i nord», som Gogs horder kommer fra, «ridende på hester, en stor forsamling, ja en tallrik militær styrke», med sverd og buer. – Ese 38: 2–4, 8, 9, 13–16; 39: 1–3, 6.

Siden den jødiske historieskriveren Josefus’ tid har man antatt at «Magogs land» var knyttet til de skytiske stammene i det nordøstlige Europa og det sentrale Asia. (Jewish Antiquities, I, 123 [vi, 1]) Klassiske forfattere i gresk og romersk tid beskrev skyterne som rovgriske og krigerske barbarer fra nord som hadde store mengder krigshester, var tungt bevæpnet og var dyktige bueskyttere. Betegnelsen «skyter» kan riktignok opprinnelig være avledet av «Asjkenas», som var navnet på en annen av Jafets etterkommere (1Mo 10: 2, 3), men 1959-utgaven av Encyclopædia Britannica (bd. 20, s. 235) sier: «I hele den klassiske litteratur refererte navnet Skytia i alminnelighet til alle regioner nord og nordøst for Svartehavet, og en skyter (skuthes) var en hvilken som helst barbar fra disse områdene.» Også andre oppslagsverk viser at betegnelsen «skyter» ble brukt nokså generelt om nomadestammene nord for Kaukasus (området mellom Svartehavet og Kaspihavet), omtrent slik uttrykket «tatar» («tartar») blir brukt i vår tid. The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge sier: «Benevnelsen ’skytere’ var et tøyelig begrep blant oldtidens folkeslag, og det var også den hebraiske benevnelsen ’Magog’.» – Redigert av S. Jackson, 1956, bd. V, s. 14.

Brukt symbolsk. Ettersom Bibelen (og den verdslige historie) ikke sier noe sikkert og konkret om hvor «Magogs land» lå, og ettersom profeten taler om «årenes siste del» (Ese 38: 8) og man dessuten ikke kjenner til at en slik invasjon som profetien beskriver, noen gang har funnet sted i Israel i bokstavelig forstand, er det grunn til å se det slik at profetien om Magog gjelder begivenheter i framtiden, i den perioden Bibelen omtaler som «endens tid». Derfor oppfatter mange bibelkommentatorer dette som en profeti om verdensmaktenes endelige angrep på Guds rike, og de ser det slik at Magogs land står for «verden sett som fiendtlig overfor Guds folk og Guds rike». – Funk and Wagnalls New Standard Bible Dictionary, 1936, s. 307.

Det er altså tydelig at Magogs land har symbolsk betydning. Det at betegnelsen «skyter», som navnet Magog vanligvis blir satt i forbindelse med, etter hvert kom til å bli brukt som synonym til det som er brutalt, grådig og krigersk, tyder på at navnet viser til en tilstand preget av sterk motstand mot Guds folk. Verdens nasjoner kommer til å befinne seg i en slik tilstand når Satan Djevelen, Guds fremste motstander, tilskynder dem til å sette i gang et siste angrep på jorden mot den sanne tilbedelse av Gud. – Se GOG nr. 2.

3. Et uttrykk som blir brukt i Åpenbaringen 20: 8 i forbindelse med hendelser som skal inntreffe ved slutten av Jesu Kristi tusenårige styre, etter at Satan er blitt sluppet løs fra avgrunnen. Uttrykket «Gog og Magog» i dette verset henspiller ikke på et bestemt land eller sted, men blir brukt om dem på jorden som gir etter for den påvirkning Motstanderen øver etter at han er blitt sluppet løs, og som gjør opprør mot Guds herredømme representert ved ’de hellige og den elskede by’. – Åp 20: 3, 7–10.