«Makt» og «kraft» er begreper som ligger nær hverandre i betydning. Ofte siktes det til styrke eller til evnen til å utrette noe, til å utføre et arbeid eller en gjerning. Ordet «makt» kan også bety myndighet eller innflytelse som følge av evner eller posisjon. Det hebraiske ordet kọach blir oversatt med både «kraft» og «makt», gevurạh med «velde» og ʽoz med «styrke». Det greske ordet dỵnamis blir oversatt med både «kraft» og «makt» og «kraftige gjerninger», alt etter sammenhengen.

Da den sjette skapelsesdag endte, begynte Gud å ’hvile fra hele sitt verk, som han hadde skapt i den hensikt å danne det’. (1Mo 2: 2, 3) Han hvilte med hensyn til disse skapergjerningene, men det betyr ikke at hans makt siden da har vært inaktiv, at han ikke har gjort bruk av den. Over 4000 år etter at det jordiske skaperverk var fullført, sa hans Sønn: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Joh 5: 17) Jehova har ikke bare vært aktiv i åndeverdenen; den bibelske beretning er full av eksempler som vitner om at han har brukt sin makt og gjort mektige gjerninger overfor menneskene. Selv om han til tider har «tidd» og har ’vist selvkontroll’, har han når hans tid har vært inne, gått til handling med sin «veldige kraft». – Jes 42: 13, 14; jf. Sl 80: 2; Jes 63: 15.

Med sin kraft opprettholder Jehova hele universet og alt levende i det. (Sl 136: 25; 148: 2–6; Mt 5: 45) Men Jehova er ikke en upersonlig kraftkilde. De gjerninger han gjør, viser at han er en personlig Gud som har en hensikt. Hans gjerninger er ikke isolerte, vilkårlige eller tilfeldige utladninger av energi, men er koordinerte og målrettede. Jehova er også en Gud som har påvirket historiens gang, idet han har grepet inn i menneskenes anliggender til bestemte tider og på bestemte steder og overfor bestemte personer eller folkeslag. Som den ’levende og sanne Gud’ (1Te 1: 9; Jos 3: 10; Jer 10: 10) har han vist at han er klar over hva som skjer i universet, idet han reagerer på det som foregår, og tar skritt for å gjennomføre sin hensikt.

I ethvert tilfelle har hans forskjellige tilkjennegivelser av makt vært i samsvar med hans rettferdighet. (Sl 98: 1, 2; 111: 2, 3, 7; Jes 5: 16) De gir hans skapninger innsikt. Samtidig viser de at det er på sin plass å frykte Gud, for han er en Gud som «krever udelt hengivenhet», og «en fortærende ild» overfor dem som praktiserer det som er ondt, noe som gjør at det er «fryktelig å falle i den levende Guds hender». (Jer 10: 6, 7; 2Mo 20: 5; He 10: 26–31; 12: 28, 29) Ham kan man ikke føre bak lyset. – 2Mo 8: 29.

På den annen side viser han sin makt på en enda mer underfull måte ved at han lønner rettferdig innstilte mennesker som oppriktig søker ham, og styrker dem til å utføre sine tildelte oppgaver og nødvendig arbeid. (Sl 84: 5–7; Jes 40: 29–31) Han hjelper dem til å holde ut under press (Sl 46: 1; Jes 25: 4), han sørger for dem og holder dem oppe (Sl 145: 14–16), og han beskytter, frelser og utfrir dem i farefulle tider og når de blir utsatt for angrep (Sl 20: 6, 7). «Hans øyne [farer] over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham.» (2Kr 16: 9) De som lærer ham å kjenne, finner at hans navn er «et sterkt tårn» hvor de kan søke tilflukt. (Ord 18: 10; Sl 91: 1–8) Deres kunnskap om hans mektige gjerninger gir dem forvissning om at han hører bønnene til sine tillitsfulle tjenere, og at han kan svare dem, om nødvendig med «fryktinngytende ting . . . i rettferdighet». (Sl 65: 2, 5) I billedlig forstand er han «nær» og kan derfor reagere hurtig. – Sl 145: 18, 19; Jud 24, 25.

Kraft kommer til uttrykk i skaperverket. Hele det fysiske skaperverk, de utallige veldige himmellegemene (jf. Job 38: 31–33) og alt på jorden, vitner om kraft. Selve jordsmonnet sies å være i besittelse av kraft (1Mo 4: 12), ettersom det frambringer føde, som gir kraft og styrke. (1Sa 28: 22) Alt levende – planter, dyr og mennesker – har kraft. I nyere tid er det også blitt kjent hvilken veldig kraft som ligger bundet i selv de minste atomer, som all materie er bygd opp av. Vitenskapsfolk omtaler noen ganger materie som organisert energi.

Gjennom hele Bibelen blir den kraft og «dynamiske energi» som Gud som himmelens og jordens Skaper er i besittelse av, gang på gang understreket. (Jes 40: 25, 26; Jer 10: 12; 32: 17) Interessant nok har det hebraiske ordet for Gud  (ʼEl ) trolig grunnbetydningen «en som er mektig», «en som er full av kraft». (Jf. bruken av ordet i 1Mo 31: 29, i uttrykket «min hånds makt [ʼel ]».)

Gud viser sin makt på spesielle måter. Det første menneske kjente Jehova Gud som sin Skaper, Far og Livgiver. Gud hadde gitt mennesket et visst mål av makt, eller kraft, ved å utruste det med intellektuelle og fysiske evner, og hadde dessuten gitt det et arbeid å utføre. (1Mo 1: 26–28; 2: 15) Det skulle bruke sin makt i overensstemmelse med Skaperens vilje og således la seg lede av andre gudgitte egenskaper, som visdom, rettferdighet og kjærlighet.

Opprøret i Eden innebar at Guds overherredømme ble utfordret. Selv om det i første rekke var et moralsk stridsspørsmål som ble reist, har det ført til at Gud har utøvd sin makt på spesielle måter. (Se JEHOVA [Det store stridsspørsmålet er et moralsk spørsmål].) Opprøret ble satt i gang av en av Guds åndesønner, som derved ble Guds Motstander (hebr. satạn). Jehova grep inn og dømte opprørerne. Han viste sin makt ved å drive menneskene ut av Eden og sette noen lojale åndeskapninger ved inngangen til hagen. (1Mo 3: 4, 5, 19, 22–24) Det viste seg således at Jehovas ord ikke var kraftløst, svakt eller vaklende, men at det stod makt bak det, at det uvegerlig ville gå i oppfyllelse. (Jf. Jer 23: 29.) Som den suverene Gud viste Jehova seg å være både rede til og i stand til å sikre gjennomføringen av det han hadde sagt, med hele sin myndighet.

Etter at Jehova fastla sin hensikt, har han konsekvent arbeidet med tanke på gjennomføringen av den. (1Mo 3: 15; Ef 1: 8–11) Når hans tid er inne, vil han gjøre ende på alt opprør på jorden og sørge for at den første opprørske åndeskapningen blir knust sammen med sine forbundsfeller, slik man knuser hodet på en slange. (Jf. Ro 16: 20.) Jehova har tillatt sin Motstander i åndeverdenen å eksistere en tid og forsøke å bevise sin påstand, men han har ikke gitt avkall på sin suverene stilling. Han har utøvd sin rettmessige myndighet ved å lønne eller straffe på det tidspunkt og på den måte han har funnet passende, idet han har dømt mennesker etter deres gjerninger. (2Mo 34: 6, 7; Jer 32: 17–19) Dessuten har han ved hjelp av sin makt bevist at de mennesker han har utvalgt til å representere seg på jorden, virkelig har vært hans tjenere. Ved å vise sin makt har han satt ekthetens segl på de budskaper de har overbrakt.

Dette har vært et uttrykk for Guds godhet. Jehova har på den måten gitt menneskene bevis for at han og ingen annen er den sanne Gud; han har bevist at den frykt, respekt, tillit og kjærlighet fornuftutstyrte skapninger viser ham, og den pris de gir ham, er noe som med rette tilkommer ham. (Sl 31: 24; 86: 16, 17; Jes 41: 10–13) I århundrenes løp har Jehova gjentatte ganger forsikret sine tjenere om at hans kraft ikke er blitt svekket, at hans «hånd» ikke er blitt «for kort», og at hans «øre» ikke er blitt for tunghørt til å høre. (4Mo 11: 23; Jes 40: 28; 50: 2; 59: 1) Og noe som er enda viktigere, er at disse tilkjennegivelsene av makt har ført til at Jehovas eget navn er blitt herliggjort. Hans bruk av makt har ikke fornedret ham eller ført til at hans gode navn og rykte har fått en plett, men har i stedet ført til at han er blitt opphøyd, og til at han har gjort seg «et vakkert navn». – Job 36: 22, 23; 37: 23, 24; Jes 63: 12–14.

Før og under vannflommen. I tiden før vannflommen hadde menneskene rikelig med beviser for Guds makt. De visste at det ikke var mulig å komme tilbake til Eden, ettersom inngangen var sperret av mektige åndeskapninger. Gud viste at han var oppmerksom på hva som foregikk; han godkjente Abels offer og uttalte dommen over hans morderiske bror, Kain, men advarte samtidig mennesker mot å ta Kains liv. – 1Mo 3: 24; 4: 2–15.

Omkring 1400 år senere ble jorden full av ondskap og vold. (1Mo 6: 1–5, 11, 12) Gud gav uttrykk for at situasjonen vakte hans mishag. Etter at han gjennom sin tjener Noah hadde latt en advarsel lyde, viste han ved hjelp av en verdensomfattende vannflom på en kraftfull måte at han ikke ville tillate at onde mennesker ødela jorden. Han brukte ikke sin makt til å tvinge menneskene til å tilbe ham, men gjennom det arbeid Noah utførte som «en rettferdighetens forkynner», gav han dem anledning til å forandre seg. Samtidig viste han sin evne til å utfri rettferdselskende mennesker av onde forhold. (2Pe 2: 4, 5, 9) Hans dom kom plutselig over de onde, og hans tilintetgjørelse av dem ’slumret’ ikke, men de ble utslettet i løpet av 40 dager. Han vil handle på lignende måte i framtiden. – 2Pe 2: 3; 1Mo 7: 17–23; Mt 24: 37–39.

Utfordringer etter vannflommen i forbindelse med falske guder. Både Bibelen og verdslige opptegnelser fra gammel tid viser at menneskene i tiden etter vannflommen vek bort fra tilbedelsen av den sanne Gud. Det finnes sterke vitnesbyrd om at Nimrod, som «viste seg som en veldig jeger i opposisjon til Jehova», spilte en viktig rolle hva dette angår, og det er mye som tyder på at det først og fremst var i Babel (Babylon) den falske tilbedelse utviklet seg. (1Mo 10: 8–12; 11: 1–4, 9; se BABEL; BABYLON nr. 1; GUDER OG GUDINNER.) Da man  gikk i gang med å bygge tårnet i Babel, forsøkte man å demonstrere menneskelig makt og dyktighet, uavhengig av Gud, og prosjektet hadde ikke hans godkjennelse. Hensikten var at tårnet skulle bringe ære til dem som bygde det, ikke til Gud. Gud visste dessuten at dette bare ville være begynnelsen. Det kunne føre til en rekke ambisiøse maktprosjekter som ville lede menneskene lenger og lenger bort fra den sanne Gud, i tross mot ham og hans hensikt med jorden og menneskene. Igjen grep Gud inn, idet han kullkastet prosjektet ved å skape språkforvirring, slik at menneskene ble spredt ut over hele jorden. – 1Mo 11: 5–9.

«Naturguder» i motsetning til den sanne Gud. Gamle dokumenter fra Babylon og de stedene menneskene utvandret til, viser at dyrkelsen av «naturguder» (for eksempel den babylonske solguden Sjamasj og den kanaaneiske fruktbarhetsguden Ba’al) tidlig fikk stor utbredelse. I menneskenes bevissthet var «naturgudene» forbundet med periodiske eller sykliske tilkjennegivelser av krefter, for eksempel det at solen hver dag sender ut sine stråler, solverv og jevndøgn (med årstidenes skifting mellom sommer og vinter, vår og høst), vind og storm, regnet og dets virkning på jordens fruktbarhet i såtiden og høsttiden og lignende vitnesbyrd om krefter som er i virksomhet. Disse kreftene er upersonlige. Menneskene måtte derfor utfylle det som manglet, ved å gi sine guder en personlighet ved hjelp av sin egen fantasi. De forestilte seg som regel at gudene var lunefulle; gudene hadde ingen bestemte mål, de var moralsk fordervet og var ikke verdig til at man tilbad og tjente dem.

De synlige himler og jorden er imidlertid et tydelig vitnesbyrd om at det finnes en stor Kraftkilde som står bak alle disse kreftene, og som har forbundet dem med hverandre og koordinert dem på en måte som uomtvistelig vitner om hensikt og intelligens. Til denne Kilden er følgende lovprisning rettet: «Du er verdig, Jehova, ja vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» (Åp 4: 11) Jehova er ikke en Gud som er styrt eller begrenset av himmelske eller jordiske kretsløp. Hans makt kommer heller ikke til uttrykk på en uberegnelig, tilfeldig eller ustadig måte. I hvert tilfelle åpenbarer den noe om hans personlighet, hans normer og hans hensikt. I verket Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Kittel, blir det under behandlingen av synet på Gud i De hebraiske skrifter sagt at «det viktige og dominerende trekket [ikke er] kraft eller makt, men den vilje som denne makt skal gjennomføre og derfor tjene. Dette er overalt det avgjørende kjennetegn». – Oversatt til engelsk og redigert av G. Bromiley, 1971, bd. II, s. 291.

Når israelittene dyrket «naturguder», var det frafall, en undertrykkelse av sannheten til fordel for en løgn. De resonnerte på en ufornuftig måte og tilbad skapningen i stedet for Ham som skapte; det er det apostelen påpeker i Romerne 1: 18–25. Jehova Gud er riktignok usynlig, men han har åpenbart sine egenskaper for menneskene. Som Paulus sier, kan disse «ses tydelig fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning».

Naturkreftene er underlagt Guds kontroll. Man kunne vente at den sanne Gud, Jehova, ville vise at naturkreftene er underlagt hans kontroll, og at han ville gjøre det på en slik måte at hans navn tydelig ble satt i forbindelse med det som skjedde. (Sl 135: 5, 6) Solen, månen, planetene og stjernene følger sine faste baner, jordens atmosfæriske forhold (som frambringer vind, regn osv.) varierer i samsvar med de lover som gjelder dem, gresshopper slår seg sammen i svermer, og fugler trekker, men disse og mange andre normale forhold i naturen er ikke tilstrekkelige til å hellige Guds navn overfor motstandere og slike som utøver falsk tilbedelse.

Jehova Gud kan imidlertid la naturen og naturkreftene vitne om at han er den sanne Gud, ved å bruke dem utover det som er deres egentlige funksjon, slik at de oppfyller hans spesielle hensikt, ofte på et tidspunkt som er angitt i forveien. Også når naturfenomenene i seg selv ikke er enestående – for eksempel tørke, et kraftig regnskyll eller andre værforhold – vil det at de inntreffer som en oppfyllelse av en profeti Jehova har uttalt, gjøre dem til noe spesielt. (Jf. 1Kg 17: 1; 18: 1, 2, 41–45.) I de fleste slike tilfeller har imidlertid naturfenomenene vært usedvanlige, enten på grunn av sitt omfang eller sin intensitet (2Mo 9: 24), eller fordi de har inntruffet på en usedvanlig eller kanskje uhørt måte eller på et usedvanlig tidspunkt. – 2Mo 34: 10; 1Sa 12: 16–18.

At et barn blir født, er på lignende måte en vanlig hendelse. Men når et barn blir født av en kvinne som har vært ufruktbar i hele sitt liv, og som dessuten er kommet over forplantningsdyktig alder (slik som i tilfellet med Sara), er det usedvanlig. (1Mo 18: 10, 11; 21: 1, 2) Det er et vitnesbyrd om Guds inngripen. Et dødsfall er også en vanlig hendelse. Men når døden inntreffer på et tidspunkt eller på en måte som er angitt i forveien – uten annen påviselig årsak – er det usedvanlig og et tegn på guddommelig inngripen.  (1Sa 2: 34; 2Kg 7: 1, 2, 20; Jer 28: 16, 17) Alle slike ting viser at Jehova er den sanne Gud, og at «naturgudene» er «verdiløse guder». – Sl 96: 5.

Jehova viser seg å være Gud på Abrahams tid. Abraham og hans begunstigede etterkommere Isak og Jakob lærte Gud å kjenne som Den Allmektige. (2Mo 6: 3) Som deres «skjold» beskyttet han dem og deres familier mot de mektige på jorden. (1Mo 12: 14–20; 14: 13–20; 15: 1; 20: 1–18; 26: 26–29; Sl 105: 7–15) Det at Isak ble født av aldrende foreldre, viste at ikke noe er «for usedvanlig for Jehova». (1Mo 18: 14; 21: 1–3) Gud gav sine tjenere framgang, og han hjalp dem i perioder med hungersnød. (1Mo 12: 10; 13: 1, 2; 26: 1–6, 12, 16; 31: 4–13) Som «hele jordens Dommer» fullbyrdet Jehova dommen over de beryktede byene Sodoma og Gomorra, men av hensyn til sin venn Abraham bevarte han den trofaste Lot og hans døtre i live. (1Mo 18: 25; 19: 27–29; Jak 2: 23) Disse menneskene hadde ikke bare en sterk tro på Guds eksistens. De hadde gode grunner for å tro på en Gud som også har makt til å «lønne dem som oppriktig søker ham». (He 11: 6) Da Abraham ble bedt om å ofre sin elskede sønn, hadde han et solid grunnlag for å stole på at Gud til og med kunne oppreise Isak fra de døde. – He 11: 17–19; 1Mo 17: 7, 8.

Viser seg å være Gud for Israel. Da Israels folk var i Egypt, gav Jehova dette løftet: «Jeg skal virkelig vise meg å være Gud for dere; og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud.» (2Mo 6: 6, 7) Farao stolte på at Egypts guder og gudinner hadde makt til å motvirke Jehovas gjerninger. Jehova lot med hensikt farao få fortsette å følge sin trassige kurs en tid. Det at Jehova lot det gå en viss tid, gav ham anledning til å ’vise sin makt og la sitt navn bli forkynt på hele jorden’. (2Mo 9: 13–16; 7: 3–5) Det gjorde det mulig for ham å utføre flere «tegn» og ’mirakler’ (Sl 105: 27) – i form av ti plager som tydelig viste at Skaperen har kontroll over vannet, sollyset, insektene og pattedyrene og menneskenes legemer. – 2Mo, kap. 7–12.

I forbindelse med de ti plagene framgikk det tydelig at Jehova skiller seg ut fra «naturgudene». Plagene, som omfattet mørke, uvær, hagl, gresshoppesvermer og lignende naturfenomener, var forutsagt og kom nøyaktig på det angitte tidspunkt. Det dreide seg ikke bare om sammentreff eller tilfeldigheter. Folk ble advart på forhånd, og de som tok advarslene alvorlig, unnslapp visse plager. (2Mo 9: 18–21; 12: 1–13) Gud avgjorde hvor plagene skulle ramme, og sørget for at noen områder gikk fri, slik at det var tydelig hvem som var hans godkjente tjenere. (2Mo 8: 22, 23; 9: 3–7, 26) Han kunne la plagene begynne og slutte når han ville det. (2Mo 8: 8–11; 9: 29) Selv om faraos magipraktiserende prester øyensynlig kunne kopiere de to første plagene (og kanskje til og med forsøkte å gi sine egyptiske guder æren for det), sviktet deres hemmelige kunster dem snart, og i forbindelse med den tredje plagen ble de nødt til å erkjenne at det var «Guds finger» som stod bak. (2Mo 7: 22; 8: 6, 7, 16–19) De kunne ikke avverge plagene og ble selv rammet av dem. – 2Mo 9: 11.

Jehova ’viste seg å være Gud for Israel’ og ’nær dem’ ved å kreve dem tilbake «med utrakt arm og med store straffedommer». (2Mo 6: 6, 7; 5Mo 4: 7) Etter at faraos hærstyrker var blitt tilintetgjort i Rødehavet, begynte Israels folk «å frykte Jehova og å tro på Jehova og på hans tjener Moses». – 2Mo 14: 31.

Lovpakten blir opprettet. Før lovpakten ble opprettet med Israel, utførte Jehova mirakler idet han sørget for vann og mat til de millioner som nå befant seg i Sinai-ødemarken, og gav dem seier over fiender. (2Mo 15: 22–25; 16: 11–15; 17: 5–16) På det sted som var blitt utvalgt på forhånd, Sinai-fjellet, viste Jehova på en ærefryktinngytende måte sin makt over de jordiske krefter han hadde skapt. (2Mo 19: 16–19; jf. He 12: 18–21.) Israels folk hadde all grunn til å erkjenne at pakten skrev seg fra Gud, og til å godta dens betingelser med dyp respekt. (5Mo 4: 32–36, 39) På grunn av den bemerkelsesverdige måten Gud brukte Moses på, kunne folket også være fullt overbevist om at Pentateuken – den første delen av De hellige skrifter, som var skrevet av Moses – var inspirert av Gud. (Jf. 5Mo 34: 10–12; Jos 1: 7, 8.) Da det aronittiske presteskaps bemyndigelse ble dratt i tvil, gav Jehova dessuten synlig til kjenne at det var han som hadde innsatt det. – 4Mo, kap. 16, 17.

Erobringen av Kanaan. Seieren over sju kanaaneiske nasjoner som var «mer folkerike og mektige» enn Israel (5Mo 7: 1, 2), var et ytterligere vitnesbyrd om Jehovas stilling som Gud. (Jos 23: 3, 8–11) Hans ry banet vei (2Mo 9: 16; Jer 32: 20, 21), og ’redsel og frykt’ for hans folk, Israel, svekket motstanderne. (5Mo 11: 25; 2Mo 15: 14–17) De som motstod israelittene, handlet derfor desto mer klanderverdig, for de hadde vitnesbyrd om at de her hadde med den sanne Guds folk å gjøre; å kjempe mot dem var det samme som å kjempe mot Gud. Noen kanaaneere erkjente klokelig at Jehova var deres guder overlegen, slik som andre hadde gjort tidligere, og søkte hans gunst. – Jos 2: 1, 9–13.

 Sol og måne står stille. Gibeonittene var kanaanere som trodde på Jehova. Da de ble beleiret, grep Jehova inn til fordel for dem. Han gjorde det mulig for israelittene å forlenge sitt angrep på beleirerne ved at han lot sol og måne stå stille, sett fra slagmarken, slik at solen først gikk ned bortimot en dag senere. (Jos 10: 1–14) Dette kan ha skjedd ved at jordens rotasjon ble stanset, men det kan også ha skjedd på andre måter, for eksempel ved en brytning av lysstrålene fra solen og månen. Uansett hvordan Jehova gjorde dette, ble det enda en gang vist at «alt Jehova hadde lyst til å gjøre, har han gjort, i himlene og på jorden, i havene og alle vanndypene». (Sl 135: 6) Som apostelen Paulus senere skrev: «Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» (He 3: 4) I likhet med en mann som bygger et hus, gjør Jehova det som behager ham, med sin egen «bygning» og bruker den slik som det passer ham. – Jf. 2Kg 20: 8–11.

I de neste tre–fire hundre årene, i dommertiden, fortsatte Jehova å støtte israelittene når de var lojale mot ham, mens han trakk sin støtte tilbake når de vendte seg til andre guder. – Dom 6: 11–22, 36–40; 4: 14–16; 5: 31; 14: 3, 4, 6, 19; 15: 14; 16: 15–21, 23–30.

Under det israelittiske kongedømme. I de 510 årene da Israel var et kongedømme, holdt Jehovas mektige «arm» og beskyttende «hånd» ofte mektige angripere i sjakk, forvirret og splittet deres styrker og sendte dem flyktende tilbake til sitt eget område. Disse nasjonene tilbad ikke bare «naturguder», men også krigsguder og -gudinner. I noen tilfeller ble landets overhode selv betraktet som en gud. Når nasjonene var oppsatt på å føre krig mot Jehovas folk, viste Jehova seg som «en stridsmann», en ’herlighetens Konge, veldig i strid’. (2Mo 15: 3; Sl 24: 7–10; Jes 59: 17–19) Han møtte dem i så å si all slags terreng, overlistet deres skrytende feltherrer ved sin strategi og vant seier over krigere fra mange nasjoner med deres spesielle krigsutrustning. (2Sa 5: 22–25; 10: 18; 1Kg 20: 23–30; 2Kr 14: 9–12) Han kunne sørge for at deres hemmelige krigsplaner ble kjent for hans folk like nøyaktig som om det var blitt plassert elektronisk lytteutstyr i deres palasser. (2Kg 6: 8–12) Noen ganger gav han sitt folk styrke til å kjempe; andre ganger vant han seirer uten at israelittene behøvde å kjempe i det hele tatt. (2Kg 7: 6, 7; 2Kr 20: 15, 17, 22, 24, 29) Gjennom alt dette brakte Jehova skam over nasjonenes krigsguder og avslørte at de var verdiløse, et bedrag. – Jes 41: 21–24; Jer 10: 10–15; 43: 10–13.

Under og etter landflyktigheten. Selv om Jehova tillot at Israels folk kom i landflyktighet da det nordlige riket ble erobret av Assyria og Juda rike ble lagt øde av Babylon, bevarte han Davids slektslinje som en oppfyllelse av sin pakt med David om et evig rike. (Sl 89: 3, 4, 35–37) Under landflyktigheten holdt han også sitt folks tro levende, idet han på en forunderlig måte brukte Daniel og andre og utførte mirakler som til og med fikk verdensherskere til ydmykt å anerkjenne hans makt. (Da 3: 19–29; 4: 34–37; 6: 16–23) Ved det mektige Babylons fall viste Jehova igjen at han er den eneste sanne Gud, idet han avslørte at de hedenske guder ikke er virkelige, og gjorde dem til skamme. Hans folk var vitne til dette. (Jes 41: 21–29; 43: 10–15; 46: 1, 2, 5–7) Til gagn for sitt folk sørget han for at de persiske kongene gjorde slutt på hans folks fangenskap og lot dem vende tilbake til sitt hjemland, slik at de kunne gjenoppbygge templet og senere byen Jerusalem. (Esr 1: 1–4; 7: 6, 27, 28; Ne 1: 11; 2: 1–8) Esra skammet seg med rette over å be den persiske kongen om militær beskyttelse til sitt reisefølge selv om verdien av det israelittene hadde med seg, etter alt å dømme oversteg 300 millioner kroner. De vendte seg i stedet til Jehova, og som svar på deres bønn beskyttet Jehova dem på reisen til Jerusalem. – Esr 8: 21–27.

I tiden mellom fullførelsen av Bibelens hebraiske skrifter og Guds Sønns fødsel på jorden, må Guds kraft ha medvirket til å bevare Israels nasjon, hovedstaden Jerusalem, nabobyen Betlehem, templet med dets presteskap og andre trekk ved den jødiske ordning. Alt dette måtte jo være der for at profetiene i forbindelse med Kristus Jesus og hans virksomhet skulle kunne gå i oppfyllelse. Historien forteller om forsøk på fullstendig å erstatte den jødiske tingenes ordning ved en helleniseringsprosess, det vil si ved å omvende jødene til den greske gudsdyrkelse. Men disse forsøkene slo til sist feil. – Se HELLAS, GREKERE (Helleniseringens virkning på jødene).

«Kristus, Guds kraft.» Fra Jesu mirakuløse fødsel av kom Guds kraft til uttrykk som aldri før – overfor og ved Jesus. I likhet med salmisten ble han ’som et mirakel for mange’. (Sl 71: 7) Jesus og hans disipler var, i likhet med Jesaja og hans barn, «som tegn og som mirakler i Israel fra hærstyrkenes Jehova», idet de åpenbarte Guds hensikt og hva som ville skje i framtiden. (Jes 8: 18; He 2: 13; jf. Lu 2: 10–14.) I Jesus ble det som Gud med sin kraft hadde arbeidet henimot gjennom tusener av år, oppfylt eller virkeliggjort. Apostelen kunne med rette omtale Jesus som «Guds kraft og Guds visdom». – 1Kt 1: 24.

 Jesus viste seg å være den lenge ventede Messias, Jehovas Salvede, som Jehovas «veldes ånd» skulle hvile over. (Jes 11: 1–5) Man kunne vente at dette ville bli bekreftet ved mektige vitnesbyrd. (Mi 5: 2–5; jf. Joh 7: 31.) Allerede da en jødisk jomfru fikk vite at hun skulle føde Guds Sønn, begynte Gud å avlegge vitnesbyrd om sin Sønn. (Lu 1: 35–37) Denne fødselen var ikke bare et enestående vitnesbyrd om Guds makt, men tjente også flere, ganske bestemte formål. For det første ble det tilveiebrakt et fullkomment menneske, ’den annen Adam’, en som kunne hellige sin Fars navn og fjerne den vanære som den første menneskesønnen hadde ført over dette navnet, og derved bevise at Satans påstand var falsk. For det andre ville den fullkomne Jesus skaffe til veie det juridiske grunnlag for en gjenløsning, slik at lydige mennesker kunne bli utfridd av syndens og dødens herredømme. (1Kt 15: 45–47; He 2: 14, 15; Ro 5: 18–21; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Og for det tredje ville denne fullkomne etterkommeren av David bli arving til et evig rike. – Lu 1: 31–33.

Da Jesus ble salvet med Guds ånd, kom Guds kraft til uttrykk. (Apg 10: 38) Moses var «mektig i sine ord og gjerninger». Som den profet som var større enn Moses, kunne Jesus vise til tilsvarende større vitnesbyrd. (5Mo 34: 10–12; Apg 7: 22; Lu 24: 19; Joh 6: 14) Han underviste med rette «som en som hadde myndighet». (Mt 7: 28, 29) Akkurat som Gud hadde tilveiebrakt et grunnlag for tro på Moses, Josva og andre, tilveiebrakte han nå et solid grunnlag for tro på sin Sønn. (Mt 11: 2–6; Joh 6: 29) Jesus tok ikke selv æren for det han gjorde, men anerkjente alltid Gud som den som stod bak de kraftige gjerninger han utførte. (Joh 5: 19, 26; 7: 28, 29; 9: 3, 4; 14: 10) De som var oppriktige, erkjente at det var «Guds veldige makt» som kom til uttrykk gjennom ham. – Lu 9: 43; 19: 37; Joh 3: 2; 9: 28–33; jf. Lu 1: 68; 7: 16.

Hva var Jesu mirakler et vitnesbyrd om?

Det Jesus gjorde, var et bevis for at Gud er interessert i menneskene, og et vitnesbyrd om hva Gud i sin tid vil gjøre for alle som elsker rettferdighet. Jesu kraftige gjerninger var i de fleste tilfeller knyttet til de problemer og vanskeligheter menneskene må kjempe med, i første rekke dem som skyldes synden og alle dens ødeleggende virkninger. Sykdom og død er en direkte følge av synden, og Jesu evne til å helbrede alle slags sykdommer (Mt 8: 14, 15; Lu 6: 19; 17: 11–14; 8: 43–48) og til og med oppreise døde (Mt 9: 23–25; Lu 7: 14, 15; Joh 11: 39–44) var et vitnesbyrd om at han var den som Gud hadde utvalgt til å befri menneskene fra synden og dens straff. (Jf. Mr 2: 5–12.) Som «det sanne brød fra himmelen», «livets brød», var Jesus noe langt mer enn den mannaen som Israel spiste i ødemarken. (Joh 6: 31–35, 48–51) Og han fikk ikke bokstavelig vann til å strømme ut fra en klippe, men tilveiebrakte «levende vann», «livets vann». – Joh 7: 37, 38; Åp 22: 17; jf. Joh 4: 13, 14.

Hans kraftige gjerninger pekte også fram til andre velsignelser, som hans kongedømme skal bringe. Mens Elisja hadde bespist 100 mann med bare 20 brød og litt korn, bespiste Jesus flere tusen med langt mindre. (2Kg 4: 42–44; Mt 14: 19–21; 15: 32–38) Moses og Elisja hadde gjort bittert og helsefarlig vann godt og sunt. Jesus forvandlet vanlig vann til god vin for å bidra til den avslappede og hyggelige stemningen ved en bryllupsfest. (2Mo 15: 22–25; 2Kg 2: 21, 22; Joh 2: 1–11) Dette gav løfte om at hans styre vil bety frihet fra sult for alle dets undersåtter, ja at det under det vil bli gjort i stand ’et gjestebud for alle folk’. (Jes 25: 6) Hans evne til å gjøre menneskers arbeid overmåte produktivt, en evne som for eksempel kom til uttrykk i forbindelse med disiplenes fiske, utgjorde en forsikring om at menneskene under Rikets styre vil bli rikt velsignet og ikke bare leve på eksistensminimum. – Lu 5: 4–9; jf. Joh 21: 3–7.

Noe som er enda viktigere, er at alt dette hadde med åndelige ting å gjøre. Liksom Jesus sørget for at de som var åndelig blinde, stumme og syke, i åndelig forstand fikk syn, talegaver og sunnhet, tilveiebrakte han også åndelig mat og drikke i overflod og forsikret sine disipler om at deres tjeneste ville bære mye frukt. (Jf. Lu 5: 10, 11; Joh 6: 35, 36.) Når han ved visse anledninger på mirakuløst vis dekket folks fysiske behov, var det i første rekke for å styrke deres tro. De materielle ting han tilveiebrakte, var ikke målet i seg selv. (Jf. Joh 6: 25–27.) Guds rike og Guds rettferdighet var det man skulle søke først, ikke mat og drikke. (Mt 6: 31–33) Jesus var et eksempel hva dette angår, ved å nekte å gjøre steiner om til brød for å stille sin sult. – Mt 4: 1–3.

Åndelig utfrielse. Israels folk hadde hatt mange veldige krigere, men Guds makt, som kom til uttrykk gjennom Sønnen, var rettet mot større fiender enn mennesker. Jesus var den store Befrier (Lu 1: 69–74), som sørget for en utfrielse fra de største undertrykkerne, nemlig Satan og hans demoner. (He 2: 14, 15) Dette  gjorde han ikke bare ved å drive ut demoner (Lu 4: 33–36), men ved hjelp av sannhetens kraftfulle ord åpnet han også dørene til friheten på vidt gap for dem som ønsket å bli befridd for den falske religions undertrykkende byrder og trelldom. (Mt 23: 4; Lu 4: 18; Joh 8: 31, 32) Ved sin egen trofaste, ulastelige ferd seiret han ikke bare over en by eller et rike, men over hele «verden». – Joh 14: 30; 16: 33.

Kraftige gjerningers relative betydning. Selv om Jesus la størst vekt på de sannheter han forkynte, viste han også at de kraftige gjerninger han gjorde, hadde sin relative betydning, idet han gjentatte ganger henledet oppmerksomheten på dem for å bekrefte hvem han hadde fått sitt oppdrag og sitt budskap fra. Deres betydning lå i første rekke i at de utgjorde en oppfyllelse av profetiene. (Joh 5: 36–39, 46, 47; 10: 24–27, 31–38; 14: 11; 20: 27–29) De som så disse gjerningene, fikk et spesielt ansvar. (Mt 11: 20–24; Joh 15: 24) Da Peter senere, på pinsedagen, talte til folkeskarene, omtalte han således Jesus som «en mann som offentlig ble vist dere av Gud ved kraftige gjerninger og varsler og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, slik som dere selv vet». (Apg 2: 22) Disse vitnesbyrdene om Guds makt viste at Guds rike var «kommet overraskende» på dem. – Mt 12: 28, 31, 32.

Ved at Gud gjorde bruk av sin Sønn på denne spesielle måten, ble ’mange hjerters resonnementer avslørt’. (Lu 2: 34, 35) De så «Jehovas arm» åpenbart, men mange, det store flertall, foretrakk å legge en annen mening i det de var vitne til, eller å la selviske interesser avholde dem fra å handle i samsvar med de «tegn» de så. (Joh 12: 37–43; 11: 45–48) Mange ønsket å oppnå personlige fordeler ved hjelp av Guds makt, men hungret ikke oppriktig etter sannhet og rettferdighet. Deres hjerte ble ikke rørt av den medfølelse og godhet som lå bak så mange av Jesu kraftige gjerninger (sml. Lu 1: 78; Mt 9: 35, 36; 15: 32–37; 20: 34; Mr 1: 40, 41; Lu 7: 11–15 med Lu 14: 1–6; Mr 3: 1–6), en medfølelse som gjenspeilte den medfølelse Jesus hadde sett hos sin Far. – Mr 5: 18, 19.

Ansvarsbevisst bruk av makt. Når Jesus gjorde bruk av sin makt, gjorde han det alltid på en ansvarsbevisst måte, aldri for bare å stille sin makt til skue. Da han forbannet det ufruktbare fikentreet, hadde det tydeligvis symbolsk betydning. (Mr 11: 12–14; jf. Mt 7: 19, 20; 21: 42, 43; Lu 13: 6–9.) Jesus nektet å bruke sin makt når det ikke tjente en nyttig hensikt å gjøre det, for eksempel da han tilbakeviste Satans forslag. Da han gikk på vannet, gjorde han det fordi han skulle til et bestemt sted og det på dette sene tidspunkt ikke var noen annen måte å ta seg fram på. Dette var noe helt annet enn å kaste seg ned fra templets murkrans som en som ville begå selvmord. (Mt 4: 5–7; Mr 6: 45–50) Herodes, som hadde et galt motiv, fikk ikke sin nysgjerrighet tilfredsstilt da han ville at Jesus skulle gjøre et tegn for ham. (Lu 23: 8) Ved en tidligere anledning, da fariseerne og saddukeerne hadde bedt ham om å vise dem «et tegn fra himmelen», hadde han nektet å gjøre det, tydeligvis fordi de ikke søkte etter et tegn for å styrke sin tro på oppfyllelsen av Guds Ord, men for å slippe å vise en slik tro. Deres motiv var urett. – Mt 16: 1–4; jf. 15: 1–6; 22: 23, 29.

På grunn av den mangel på tro som Jesus møtte i Nasaret, unnlot han å gjøre mange kraftige gjerninger der, ikke fordi kilden til hans kraft var utilstrekkelig, men fordi omstendighetene ikke gjorde det berettiget eller tillot det. Guds kraft skulle ikke brukes til ingen nytte overfor mennesker som tvilte og var uimottagelige. (Mr 6: 1–6; jf. Mt 10: 14; Lu 16: 29–31.) At andres tro ikke var en absolutt nødvendighet for at Jesus skulle utføre mirakler, framgår av at han helbredet øversteprestens slave, som fikk øret kuttet av da den folkemengden han var iblant, kom for å arrestere Jesus. – Lu 22: 50, 51.

Jesu Kristi oppstandelse fra de døde til liv som en ånd var den største tilkjennegivelse av Guds makt. Uten den ville den kristne tro være «forgjeves», og de kristne ville være «de mest ynkverdige av alle mennesker». (1Kt 15: 12–19) Det er den handling Jesu disipler mest konsekvent fortalte om, og den største enkelthandling som tjener til å styrke troen. Avstander hadde ikke hindret Jesus i å utøve makt på jorden (Mt 8: 5–13; Joh 4: 46–53), og fra sin plass i himmelen salvet Jesus på pinsedagen sine etterfølgere med Guds ånd og satte dem i stand til å utføre kraftige gjerninger i hans fravær. Han bekreftet dermed det vitnesbyrd de avla om hans oppstandelse (Apg 4: 33; He 2: 3, 4), og beviste samtidig at de var Guds godkjente folk, hans menighet. – Apg 2: 1–4, 14–36, 43; 3: 11–18.

Jesu død som menneske hadde ikke gjort Jehovas arm for kort, noe som framgår av alle de mirakler, tegn og varsler som apostlene og andre gjorde. (Apg 4: 29, 30; 6: 8; 14: 3; 19: 11, 12) De kraftige gjerninger de utførte, var lik dem deres Herre utførte. De helbredet uføre (Apg 3: 1–9; 14: 8–10) og syke (Apg 5: 12–16; 28: 7–9), oppreiste døde (Apg 9: 36–41; 20: 9–11) og drev ut demoner (Apg 8: 6, 7; 16: 16–18), alt sammen uten å søke personlige fordeler eller ære (Apg 3: 12; 8: 9–24; 13: 15–17). Gjennom dem uttalte  Gud sine dommer over dem som handlet ondt, slik som han tidligere hadde gjort gjennom profetene, og skapte på den måten den rette respekt for seg selv og sine representanter. (Apg 5: 1–11; 13: 8–12) De fikk evner som de ikke før hadde hatt, for eksempel evnen til å tale fremmede språk og tolke dem. Også dette tjente «en gagnlig hensikt», for om ikke lenge skulle de i tillegg til det de allerede gjorde, forkynne utenfor Israels grenser og fortelle om Jehovas underfulle gjerninger blant nasjonene. – 1Kt 12: 4–11; Sl 96: 3, 7.

Jehova utførte dessuten andre kraftige gjerninger. Han åpnet for eksempel ’dører’ for de kristne ved at han gav dem mulighet til å forkynne i bestemte områder, han beskyttet dem mot motstandere som forsøkte å sette en stopper for deres forkynnervirksomhet, og han ledet dem i deres tjeneste. Stort sett gjorde han dette på måter som offentligheten ikke kunne iaktta. – Apg 5: 17–20; 8: 26–29, 39, 40; 9: 1–8; 10: 19–22, 44–48; 12: 6–11; 13: 2; 16: 6–10, 25–33; 18: 9, 10; 1Kt 16: 8, 9.

Det var blitt forutsagt at de mirakuløse evner som apostlene fikk ved ånden, og som de gav videre til andre, bare skulle finnes blant de kristne i menighetens barndom og deretter opphøre. (1Kt 13: 8–11; se GAVER FRA GUD [Åndens gaver].) M’Clintock og Strongs Cyclopædia (bd. VI, s. 320) sier at det er «en ubestridt kjensgjerning at vi i løpet av de første hundre år etter apostlenes død hører lite eller ingenting om at de første kristne utførte mirakler». Jesus og hans apostler advarte imidlertid om at fiender av Gud – frafalne personer og et symbolsk villdyr – i framtiden ville gjøre kraftige gjerninger som ville føre til at mange ble bedratt. – Mt 7: 21–23; 24: 23–25; 2Te 2: 9, 10; Åp 13: 11–13; se DYR, SYMBOLSKE.

De måter Gud tilkjennegir sin makt på, bygger seg opp til et klimaks i forbindelse med opprettelsen av Guds rike med Kristus Jesus som konge og de domshandlinger som finner sted som følge av denne begivenheten.

Se FYLLE NOENS HÅND MED MAKT.