(Manạsse) [en som forårsaker forglemmelse; en som får til å glemme].

1. Josefs førstefødte sønn og altså en sønnesønn av Jakob. Etter at Josef var blitt Egypts matvareforvalter, gav farao ham Asenat, datter til Potifera, presten i On, til hustru, og hun fødte Josef to sønner, Manasse og Efraim. Josef gav den førstefødte navnet Manasse, fordi, som han sa: «Gud har latt meg glemme alle mine vanskeligheter og hele min fars hus.» – 1Mo 41: 45, 50–52.

 Da Jakob velsignet Manasse og Efraim, la han sin høyre hånd på Efraim og sin venstre på Manasse, noe han gjorde med hensikt og ikke ville endre på, og satte derved Efraim foran Manasse. (1Mo 48: 13–20) Dette var et tegn på at Efraim skulle bli større enn Manasse.

Manasse fikk sønner med en syrisk medhustru (1Kr 7: 14), og Josef levde lenge nok til å få se sønnene til Manasses sønn Makir. – 1Mo 50: 22, 23.

2. Den av Israels stammer som utsprang fra Josefs sønn Manasse. Den bestod av sju slekter. Et års tid etter at israelittene hadde forlatt Egypt, talte de sunne og sterke mennene i Manasse stamme som var 20 år eller eldre, 32 200. (4Mo 1: 34, 35) Blant disse var utvilsomt Gaddi, som var en av de ti mennene som avla en dårlig rapport etter utspeidingen av det lovte land. (4Mo 13: 1, 2, 11, 25–33) På den tiden da den andre folketellingen fant sted, nesten 40 år senere, hadde antall registrerte menn i denne stammen økt til 52 700, noe som innebar at de var 20 200 flere enn de registrerte mennene i Efraim. (4Mo 26: 28–34, 37) Det var derfor tydeligvis med henblikk på Manasses og Efraims framtidige roller Moses talte om «Efraims titusener» og «Manasses tusener». – 5Mo 33: 17.

I ødemarken lå Manasse stamme, som stod under ledelse av høvdingen Gamaliel, Pedasurs sønn, i leir på vestsiden av tabernaklet sammen med Efraim og Benjamin. Denne avdelingen på tre stammer var den tredje i marsjordenen. – 4Mo 1: 10, 16; 2: 18–24; 7: 54; 10: 23.

Erobringer på begge sider av elven Jordan. Da israelittene hadde beseiret amorittkongene Sihon og Og, gav Moses det erobrede området til Rubens stamme, Gads stamme og halve Manasse stamme, på den betingelse at disse stammene deltok i erobringen av området vest for Jordan. (4Mo 32: 20–33; 34: 14, 15; 5Mo 29: 7, 8) Det later til at den nordlige delen av området øst for Jordan i første rekke ble erobret av manassitter, for deler av området ble inntatt av Ja’ir, Nobah og «sønnene til Makir». Derfor tildelte Moses dem dette området. – 4Mo 32: 39–42; 5Mo 3: 13–15; 1Kr 2: 21, 22.

Senere fulgte da også menn fra «halve Manasse stamme», det vil si den halvdelen som hadde fått sin arvelodd, med over Jordan og deltok i erobringen av landet på vestsiden. (Jos 1: 12–18; 4: 12) Disse var også blant dem som var samlet foran Garisim-fjellet da Josva «leste . . . høyt alle ordene i loven, velsignelsen og forbannelsen». (5Mo 27: 12; Jos 8: 33, 34) Under Josvas ledelse brøt israelittene kanaaneernes makt, idet de beseiret 31 konger i løpet av omkring seks år. (Jos 12: 7–24) Selv om det fortsatt var områder som gjenstod å erobre, inndelte nå Josva landet i arvelodder. Han ble assistert av øverstepresten Eleasar og guddommelig utnevnte representanter fra ti stammer (deriblant Hanniel, Efods sønn, av Manasse stamme). – 4Mo 34: 17, 23; Jos 13: 1–7.

Arvelodder. Halve Manasse stamme hadde som nevnt allerede fått sin arvelodd øst for Jordan. Den omfattet Basjan og en del av Gilead. (Jos 13: 29–31) Mot sør lå Gad, og grensebyen i sør var Mahanajim. (Jos 13: 24–26, 30) Denne delen av Manasses område bestod hovedsakelig av en høyslette med en gjennomsnittlig høyde over havet på ca. 610 m. Her lå blant annet Golan, en av de seks tilfluktsbyene, og Be’esjtera (Asjtarot), en annen levittby. – Jos 20: 8, 9; 21: 27; 1Kr 6: 71.

Den andre halvdelen av Manasse stamme fikk et område vest for Jordan som sin arvelodd. (Jos 17: 2, 5) Det grenset opp til Efraim i sør, Asjer i nordvest, Jissakar i nordøst og Middelhavet i vest. Grensen mellom Efraim og Manasse strakte seg fra Mikmetat til Tappuah og videre langs Kanah-elvedalen og ut til Middelhavet. (Jf. Jos 16: 5–8; 17: 7–10.) Efraimittene hadde noen enklavebyer i Manasses område, mens manassittene ble tildelt enklavebyer (Bet-Sjean, Jibleam, Dor, En-Dor, Ta’anak og Megiddo, alle med tilhørende småbyer) både i Jissakars og i Asjers område. (Jos 16: 9; 17: 11) Manassittene unnlot å drive bort kanaaneerne fra disse enklavebyene, men med tiden undertvang de dem og satte dem til å utføre tvangsarbeid. (Jos 17: 11–13; Dom 1: 27, 28; jf. 1Kr 7: 29.) To av disse enklavebyene, Ta’anak (Aner?) og Jibleam (Bileam el. Gat-Rimmon?), ble tildelt levitter av Kehats slekt. – Jos 21: 25, 26; 1Kr 6: 70.

Historie. Etter at landet var blitt fordelt, velsignet Josva innbyggerne i Ruben, Gad og «halve Manasse stamme [den østlige halvdelen]» og oppmuntret dem til å fortsette å tjene Jehova. (Jos 22: 1–8) De brøt opp fra Sjilo og drog til Jordan-elven. Her, i nærheten av elven, bygde de et alter, noe som nesten utløste borgerkrig, ettersom de øvrige stammene betraktet dette som et uttrykk for troløshet og opprør. Saken fikk imidlertid en fredelig løsning da det kom fram at alteret ikke var blitt bygd for at det skulle frambæres ofre på det, men for at det skulle tjene som et vitne om troskap mot Jehova. – Jos 22: 9–31.

På et senere tidspunkt brukte Jehova dommeren Gideon, som tilhørte Manasse, til å utfri israelittene av midjanittenes undertrykkelse. (Dom 6: 11–16, 33–35; 7: 23; 8: 22) Også dommeren  Jefta tilhørte tydeligvis Manasse. Det var under hans ledelse israelittene ble befridd for ammonittenes undertrykkelse. – Dom 11: 1, 32, 33.

En gang i Israels første konges, Sauls, regjeringstid vant rubenittene, gadittene og den østlige halvdelen av Manasse stamme en avgjørende seier over hagrittene og deres allierte. (1Kr 5: 10, 18–22) Det var også manassitter blant dem som senere forlot Saul og gikk over til David; blant disse var det noen spesielt djerve menn. (1Kr 12: 19–21) Etter at Saul og hans etterfølger, Isjbosjet, var døde, kom 18 000 manassitter fra området vest for Jordan og flere tusen fra området øst for Jordan til Hebron for å gjøre David til konge over hele Israel (1070 f.v.t.). – 1Kr 12: 31, 37, 38.

Mange år senere fikk de omfattende religiøse reformene som Juda-kongen Asa gjennomførte, et stort antall manassitter til å forlate nordriket «da de så at Jehova hans Gud var med ham». (2Kr 15: 8, 9) Under en stor sammenkomst i Asas 15. regjeringsår (963 f.v.t.) sluttet de sammen med andre en pakt om å søke Jehova. (2Kr 15: 10, 12) Noe lignende fant sted i Juda-kongen Hiskias regjeringstid (745–717). Mens mange manassitter gjorde narr av de budbringerne som kong Hiskia sendte ut for å innby folk til å komme til Jerusalem til påskefeiringen, var det noen manassitter som var villig til å ydmyke seg, og som reagerte positivt på innbydelsen. Disse var senere med på å ødelegge gjenstander som var blitt brukt i avgudsdyrkelsen. – 2Kr 30: 1, 10, 11, 18; 31: 1.

På et tidligere tidspunkt (ca. 760 f.v.t.) hadde Tiglat-Pileser (Tiglat-Pilneser) III ført dem av Manasses innbyggere som bodde øst for Jordan, i landflyktighet. (1Kr 5: 23–26) Omtrent på den samme tiden lå stammene Efraim og Manasse øyensynlig i strid med hverandre, men de stod sammen i motstanden mot Juda. – Jes 9: 20, 21.

Nesten hundre år etter at tistammeriket hadde opphørt å eksistere, fra og med 648 f.v.t., gjennomførte Judas konge Josjia en kampanje som gikk ut på å ødelegge altere, røkelsessokler, hellige pæler og gudebilder som ble brukt i falsk tilbedelse, en kampanje som ikke bare omfattet Juda, men også de øde områdene som hadde tilhørt Manasse stamme, samt andre områder utenfor Judas grenser. Denne Juda-kongen fikk også utbedret templet, et arbeid som ble finansiert av bidrag fra israelitter fra mange stammer, deriblant Manasse. – 2Kr 34: 1–11.

Etter hjemkomsten fra landflyktigheten i Babylon (537 f.v.t.) bosatte noen manassitter seg i Jerusalem. – 1Kr 9: 1–3.

I Esekiels syn lå Manasses arvelodd mellom Naftalis og Efraims arvelodder. (Ese 48: 4, 5) Manasse er også nevnt blant de stammer som det åndelige Israel består av. – Åp 7: 6.

3. Et navn som forekommer i den massoretiske tekst i Dommerne 18: 30, på grunn av en endring foretatt av avskrivere. Beretningen handler om at Dans stamme falt fra den sanne tilbedelse, og Ny verden-oversettelsen sier at «Jonatan, sønn av Gersjom, Moses’ sønn, han og hans sønner var prester for danittenes stamme». (Se også NO; EN; AT; Mo; Ro; RS.) Av aktelse for Moses satte noen jødiske skriftlærde en opphøyd bokstav (nun = n) mellom de to første bokstavene i navnet Moses, slik at «Moses’» ble endret til «Manasses». Avskriverne ville på denne måten forhindre at Jonatans handling førte skam over Moses’ navn. I tillegg til i den endrede massoretiske tekst forekommer lesemåten «Manasses» i Codex Vaticanus (ms. 1209), som inneholder den greske oversettelsen Septuaginta, og i den syriske oversettelsen Peshitta. I Codex Alexandrinus, som inneholder Septuaginta, og i den latinske oversettelsen Vulgata står det imidlertid «Moses’» i Dommerne 18: 30.

4. En konge i Juda, kong Hiskias sønn og etterfølger. (2Kg 20: 21; 2Kr 32: 33) Hans mor het Hefsiba. Manasse var tolv år gammel da han besteg tronen og ble Judas 14. konge etter David, og han regjerte i 55 år (716–662 f.v.t.) i Jerusalem. (2Kg 21: 1) Han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far hadde ødelagt, reiste altere for Ba’al, tilbad «hele himlenes hær» og bygde altere til bruk i falsk tilbedelse i to forgårder til templet. Han lot sine sønner gå gjennom ilden, utøvde magi, benyttet seg av spådomskunst og fremmet spiritisme. Manasse satte dessuten et utskåret bilde, en hellig pæl som han hadde laget, i Jehovas hus. Han forledet Juda og Jerusalem «til å handle verre enn de nasjonene som Jehova hadde tilintetgjort foran Israels sønner». (2Kg 21: 2–9; 2Kr 33: 2–9) Jehova sendte profeter, men folket hørte ikke på dem. Manasse utgjøt også uskyldig blod i store mengder (2Kg 21: 10–16), noe som ifølge jødiske rabbineres skrifter innbefattet Jesajas blod; disse skriftene sier at Jesaja ble sagd i stykker etter ordre fra Manasse. – Jf. He 11: 37.

Manasse ble straffet fordi han ikke gav akt på budskapet fra Jehova, ved at kongen i Assyria førte ham i fangenskap til Babylon, en av kongebyene til den assyriske monarken. (2Kr 33: 10, 11) ’Manasse av Juda’ er nevnt i assyrerkongen Asarhaddons liste over 22 «konger i Hatti, på kysten og på øyene» som betalte tributt  til ham. Navnet hans forekommer også i en liste over konger som måtte betale tributt til Assurbanipal. – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 291, 294.

Mens Manasse var i fangenskap, viste han anger, og han ydmyket seg og bad til Jehova. Jehova Gud hørte hans «anmodning om velvilje» og lot ham få tilbake kongemakten i Jerusalem. (2Kr 33: 12, 13) Etter dette «bygde [Manasse] en ytre mur for Davidsbyen», satte førere for den militære styrken i de befestede byene i Juda og fjernet dessuten de fremmede gudene og avgudsbildet fra Jehovas hus, så vel som de altrene han hadde bygd «på fjellet med Jehovas hus og i Jerusalem». Han satte i stand Jehovas alter og begynte å frambære ofre på det og oppmuntret også andre til å tjene Jehova. Folket ofret imidlertid fremdeles på offerhaugene, men nå til Jehova. (2Kr 33: 14–17) Da Manasse døde, ble han etterfulgt som konge av sin sønn Amon. – 2Kr 33: 20.

5. En israelitt «av Pahat-Moabs sønner» som var blant dem som hadde tatt seg fremmede hustruer, men som sendte disse og sønnene deres bort på Esras tid. – Esr 10: 30, 44.

6. En israelitt «av Hasjums sønner» som var blant dem som sendte fra seg sine fremmede hustruer på grunn av Esras nidkjærhet for den rene tilbedelse. – Esr 10: 33, 44.