[hebr. luz (1Mo 30: 37); sjaqẹdh (1Mo 43: 11; For 12: 5)].

Mandeltreet (Prunus amygdalus, også kalt Amygdalus communis) er naturlig hjemmehørende i Palestina, Libanon og deler av Mesopotamia. Treet, som tilhører steinfruktgruppen i rosefamilien, fantes i bibelsk tid både i vill tilstand og dyrket som frukttre.

Det hebraiske ordet sjaqẹdh betyr bokstavelig «det som våkner», noe som passer godt, ettersom dette er et av de trærne som blomstrer tidligst etter vinterhvilen – allerede i slutten av januar eller i begynnelsen av februar. Legg merke til ordspillet i Jeremia 1: 11, 12, hvor det hebraiske ordet for «mandeltre» (sjaqẹdh) blir etterfulgt av uttrykket «jeg våker» (sjoqẹdh). Under blomstringen er dette treet, som kan bli opptil 5 m høyt, dekket med vakre, lyserøde og noen ganger hvite blomster, ordnet i par. I Forkynneren 12: 5 blir et blomstrende mandeltre brukt som bilde på det at man blir hvithåret når man blir gammel. Bladene er ovale og er takkete i kantene. Frukten, mandelen, er avlang og er avrundet i den ene enden og spissere i den andre. Mandler har alltid vært regnet som en delikatesse, og Jakob lot mandler inngå i den gaven som han sendte med sønnene sine til Egypt da de skulle vende tilbake dit. (1Mo 43: 11) Mandelkjernene er en kilde til  en ettertraktet olje; av 10 kg kjerner kan det utvinnes ca. 4,5 kg olje.

Utvilsomt på grunn av mandelblomstenes skjønnhet ble begrene på lampestaken i tabernaklet formet som slike blomster. (2Mo 25: 33, 34; 37: 19, 20) Arons stav var også en gren av et mandeltre; på mirakuløst vis satte den knopper og frambrakte modne mandler i løpet av én natt som bevis for at Gud godkjente Aron som den som var salvet til øversteprest. – 4Mo 17: 8.