(Mạrah) [bitterhet].

Et av de første stedene hvor israelittene slo leir på Sinaihalvøya. Det fikk navnet «Marah» fordi vannet der smakte vondt. (2Mo 15: 23; 4Mo 33: 8) Selv om israelittene nokså nylig var blitt utfridd fra egypterne ved Rødehavet, begynte de troløst å murre da  det viste seg at de ikke kunne drikke av vannet i Marah. På Jehovas befaling kastet nå Moses et tre i vannet, og vannet ble søtt. Bibelen sier ikke noe om hva slags tre det dreide seg om, så det er ikke mulig å fastslå dette. Jehova kunne selvsagt ha ledet Moses til et bestemt slags tre som hadde naturlige egenskaper som gjorde at det kunne gjøre vannet friskt, hvis han hadde villet det. Men det er ingen grunn til å lete etter noen vitenskapelig eller naturlig forklaring på det som skjedde, ettersom vannet utvilsomt ble friskt ved et mirakel. – 2Mo 15: 23–25; jf. 2Kg 2: 19–22; 4: 38–41.

Jehova brukte forholdene i Marah til å prøve israelittenes tro på hans evne til å sørge for dem. Ettersom dårlig vann kan forårsake sykdommer (2Kg 2: 19), viste det at vannet ble friskt, at Jehova kunne beskytte israelittene mot de sykdommene som var kommet over egypterne. Den «forordning» som Jehova her lærte israelittene, var denne: Når de adlød ham som sin Gud, ville de ikke bli rammet av de sykdommene som han hadde lagt på egypterne. – 2Mo 15: 25, 26.

Marah blir i alminnelighet regnet for å være identisk med Ein Hawwara, som ligger 80 km sørsørøst for dagens Suez, bare noen få kilometer fra rødehavskysten.