Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Mark, åker

Mark, åker

Det hebraiske ordet sadhẹh, som i de fleste tilfeller blir oversatt med «mark», kan bety et jaktområde, et jordstykke som blir brukt til beiteland eller åker, et uoppdyrket skogsområde, en fjelltopp eller til og med et område som er bebodd av et bestemt folk, for eksempel i benevnelsen «Moabs område». Uttrykket blir også brukt som en motsetning til «by». (1Mo 27: 5; 31: 4; 37: 5–7; 5Mo 24: 19; Dom 9: 32, 36; 1Sa 14: 25; 4Mo 21: 20; 5Mo 28: 3) Det greske ordet agrọs sikter til dyrket mark, «åker» (Mt 13: 24), «landet» som en motsetning til byen (Mr 16: 12), og, i flertall, til «landsbygden» (Mr 5: 14). – Se også Mt 6: 28; 13: 44.

Dessuten kunne flere åkerstykker som hadde forskjellige eiere, samlet bli omtalt som «åkeren», noe som framgår av beretningen om Rut. Da Rut gikk ut til «åkeren», kom hun tilfeldigvis til å havne «på det åkerstykket som tilhørte Boas». Boas eide altså bare en del av området. (Rut 2: 2, 3) Vingårder og hager var tydeligvis omgitt av murer eller hekker, mens åkrer etter alt å dømme ikke var det. (4Mo 22: 24; Høy 4: 12) Loven inneholdt en bestemmelse om at ingen måtte flytte sin nestes grensemerker, noe som antyder at det var forholdsvis lett å gjøre det. (5Mo 19: 14) Ifølge Loven ble bosetninger som ikke hadde noen mur rundt seg, regnet som en del av landets mark. – 3Mo 25: 31.

Israelittene måtte være forsiktige ved bruk av ild, som lett kunne spre seg fra en åker til en annen, og de måtte passe på dyrene sine så de ikke kom seg inn på annen manns mark. (2Mo 22: 5, 6) I Jesaja 28: 25 sies det at spelt ble sådd som grense mellom åkrer. Ved at jordbrukerne sådde denne mindre verdsatte hvetesorten langs ytterkantene av åkrene sine, kunne de kanskje til en viss grad beskytte sine mer verdifulle nyttevekster, som hvete og bygg, mot kveg som kunne trenge seg inn i utkanten av åkrene.

Det er sannsynlig at det fantes stier som gjorde det mulig å gå over markene, og som også tjente som skiller mellom de forskjellige jordstykkene, for det er høyst usannsynlig at Jesus og hans disipler ville ha tråkket rett gjennom en kornåker og trampet ned noe av kornet der de gikk. Hvis de hadde gjort det, ville fariseerne utvilsomt også ha brukt dette imot dem. (Lu 6: 1–5) Det kan ha vært slike stier Jesus hentydet til i sin illustrasjon om såmannen da han sa at noen såkorn falt langs veien. – Mt 13: 4.