Den beretningen om Jesu Kristi tjeneste som Johannes Markus skrev under inspirasjon. Denne beretningen om «det gode budskap om Jesus Kristus» begynner med en beskrivelse av det arbeidet som ble utført av Jesu forløper, døperen Johannes, og slutter med en omtale av det som skjedde i forbindelse med Jesu oppstandelse. Den dekker derfor tiden fra våren 29 til våren 33 e.v.t. – Mr 1: 1.

Denne evangelieberetningen, som er den korteste av de fire, er en levende og kraftfull beskrivelse av Jesu Kristi tjeneste og de mirakler han utførte som Guds Sønn. Uttrykkene «straks» og «så snart» forekommer ofte. (Mr 1: 10, 12, 18, 21, 29) Omkring halvparten av beretningen er gjengivelser av samtaler og redegjørelser, mens den andre halvparten er skildringer av handlinger og virksomhet.

Kilden til opplysningene. Ifølge tradisjonen var Peter den viktigste kilden til de opplysningene Markus brakte videre i sin evangelieberetning. Dette kan passe godt med det faktum at Markus var sammen med Peter i Babylon. (1Pe 5: 13) Ifølge Origenes skrev Markus sin evangelieberetning «under Peters veiledning». (The Ecclesiastical History, Evsebios, VI, XXV, 3–7) Tertullian sier i sitt verk «Mot Markion» (IV, V) at Markusevangeliet «kan tilskrives Peter, som Markus tjente som tolk for». (The Ante-Nicene Fathers, bd. III, s. 350) Evsebios gjengir en uttalelse av «presbyteren Johannes» slik den er sitert av Papias (ca. 140 e.v.t.): «Og Presbyteren pleide å si dette: ’Markus ble Peters tolk og nedskrev omhyggelig alt han husket, men ikke i den orden det var sagt eller gjort av Herren. . . . Markus gjorde ikke noe galt ved å skrive ned enkeltheter etter som han kom i tanker om dem, for han bestrebet seg på ikke å utelate noe av det som han hadde hørt, og på ikke å komme med noen usanne utsagn.’» – The Ecclesiastical History, III, XXXIX, 12–16.

Johannes Markus hadde åpenbart også andre kilder han kunne hente opplysninger fra. Siden Jesu første disipler kom sammen hjemme hos hans mor (Apg 12: 12), må han ha hatt kontakt med flere enn Peter som hadde kjent Jesus Kristus godt, mennesker som hadde sett ham utføre sin gjerning, og som hadde hørt ham forkynne og undervise. Ettersom Markus sannsynligvis var den unge mannen som «kom seg naken unna» da de som arresterte Kristus, forsøkte å gripe ham, hadde han antagelig også selv hatt en viss personlig kontakt med Jesus. – Mr 14: 51, 52.

 Tydeligvis skrevet med tanke på ikke-jøder. Selv om Markusevangeliet var av interesse for og til gagn for jødiske lesere, ble det etter alt å dømme ikke skrevet spesielt for dem. Det later til at det ble skrevet først og fremst for ikke-jødiske lesere, særlig for romere. Den knappe og konsise stilen det er holdt i, er blitt betraktet som spesielt velegnet for romerske leseres måte å tenke på. Det blir av og til benyttet latinske uttrykk som er transkribert til gresk. Det greske  ordet praitọrion (Mr 15: 16, Int) kommer for eksempel fra det latinske praetorium, og det greske ordet kentyrịon (Mr 15: 39, Int) kommer fra det latinske centurio, som ble brukt om en offiser med kommando over hundre soldater.

Beretningen inneholder forskjellige forklaringer som jødiske lesere ikke ville hatt behov for. Det opplyses at Jordan var en elv, og at Oljeberget var rett overfor templet. (Mr 1: 5; 13: 3) Det blir nevnt at fariseerne pleide å faste, og det står at saddukeerne «sier at det ikke er noen oppstandelse». (2: 18; 12: 18) I Markusevangeliet blir det også forklart at påskeofferet ble slaktet «på de usyrede brøds første dag», og at ’Forberedelsen’ var «dagen før sabbaten». – 14: 12; 15: 42.

Det ville vanligvis ikke ha vært nødvendig å forklare semittiske uttrykk for jødiske lesere i sin alminnelighet, men det finnes mange slike forklaringer i Markusevangeliet. Ord og uttrykk som blir oversatt, er «Boanerges» (Tordensønner), «Talitạ kụmi» («Lille pike, jeg sier deg: Stå opp!»), «korban» («en gave viet til Gud») og «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?» («Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»). – Mr 3: 17; 5: 41; 7: 11; 15: 34.

Når og hvor boken ble skrevet. Ifølge gammel tradisjon ble Markusevangeliet først kjent i Roma. Dette blir bekreftet av oldtidsforfattere som Clemens fra Alexandria, Evsebios og Hieronymus. Markus var i Roma den første gangen Paulus var fange der. (Kol 4: 10; Flm 1, 23, 24) Senere var han sammen med Peter i Babylon. (1Pe 5: 13) Mens Paulus for andre gang var fange i Roma, bad han Timoteus om å komme og ta Markus med seg. (2Ti 4: 11) Det er sannsynlig at Markus på dette tidspunktet vendte tilbake til Roma. Siden det ikke blir nevnt noe i Markusevangeliet om at Jerusalem ble ødelagt som en oppfyllelse av Jesu profeti, må Markus ha fullført sin beretning før dette skjedde i år 70. Det at han i løpet av årene 60–65 var i Roma minst én gang, og sannsynligvis to ganger, tyder på at han kan ha fullført sin evangelieberetning der i byen en gang i denne perioden.

Noen særtrekk ved Markus’ beretning. Markus tar stort sett med stoff som også finnes hos Matteus og Lukas, men han kommer også med utfyllende detaljer. Noen av dem belyser hva Jesus følte i visse situasjoner. Da enkelte mislikte at han på sabbaten helbredet en mann med en vissen hånd, ble han «dypt bedrøvet over deres hjerters ufølsomhet». (Mr 3: 5) Da han ble dårlig mottatt av folk i hjemtraktene sine, ’undret han seg over deres mangel på tro’. (6: 6) Og i forbindelse med den rike unge mannen som spurte hva han måtte gjøre for å få evig liv, sies det at Jesus «fikk ham kjær». – 10: 21.

Visse opplysninger i forbindelse med Jesu siste dager på jorden finnes også bare hos Markus. Etter å ha fortalt om dem som vitnet falskt under rettssaken mot Jesus, sier Markus at deres vitnesbyrd ikke stemte overens. (Mr 14: 59) Den forbipasserende mannen som ble pålagt å gjøre tjeneste ved å bære Jesu torturpæl, var Simon fra Kyrene, «far til Aleksander og Rufus». (15: 21) Markus forteller også at Pilatus forvisset seg om at Jesus var død, før han lot Josef fra Arimatea få hans legeme og begrave det. – 15: 43–45.

Fire av Jesu illustrasjoner er gjengitt i Markusevangeliet, og én av dem finnes bare her. (Mr 4: 26–29) Markus forteller om minst 19 av de miraklene Jesus utførte. To av dem (helbredelsen av en døv mann som også var talehemmet, og helbredelsen av en bestemt blind mann) er bare omtalt i Markusevangeliet. – Mr 7: 31–37; 8: 22–26.

Henvisninger til De hebraiske skrifter. Selv om det later til at Markus først og fremst skrev med tanke på romerne, inneholder hans beretning også henvisninger til og sitater fra De hebraiske skrifter. Han viser at døperen Johannes’ gjerning var en oppfyllelse av Jesaja 40: 3 og Malaki 3: 1. (Mr 1: 2–4) Han forteller også om forskjellige tilfeller da Jesus anvendte, siterte fra eller hentydet til De hebraiske skrifter, noe Jesus for eksempel gjorde da han snakket om å ære Gud bare med leppene (Mr 7: 6, 7; Jes 29: 13), om å ære foreldre (Mr 7: 10; 2Mo 20: 12; 21: 17), om skapelsen av mannen og kvinnen og innstiftelsen av ekteskapet (Mr 10: 6–9; 1Mo 1: 27; 2: 24), om forskjellige bud (Mr 10: 19; 2Mo 20: 12–16; 3Mo 19: 13), om templet (Mr 11: 17; Jes 56: 7; Jer 7: 11), om å bli forkastet (Mr 12: 10, 11; Sl 118: 22, 23), om Jehovas ord til Moses ved den brennende tornebusken (Mr 12: 26; 2Mo 3: 2, 6), om de to store bud angående kjærlighet (Mr 12: 29–31; 5Mo 6: 4, 5; 3Mo 19: 18), om Jehovas profetiske ord til Davids Herre som gikk ut på at hans fiender skulle bli ham underlagt (Mr 12: 36; Sl 110: 1), om at hans disipler skulle bli spredt (Mr 14: 27; Sak 13: 7), om at han ble forlatt av Gud (Mr 15: 34; Sl 22: 1), om hva en helbredet spedalsk mann skulle gjøre (Mr 1: 44; 3Mo 14: 10, 11), og om profetien angående den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse (Mr 13: 14; Da 9: 27).

Henvisningene til De hebraiske skrifter i Markusevangeliet viser tydelig at Jesus Kristus hadde tillit til dem og gjorde bruk av dem i sin tjeneste. Denne evangelieberetningen er også et godt grunnlag å bygge på for dem som ønsker å bli bedre kjent med Menneskesønnen, som ikke  kom «for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». – Mr 10: 45.

Den lange og den korte avslutningen. Markus 16: 8 slutter med ordene: «Og de sa ikke noe til noen, for de fryktet.» Noen har ment at denne avslutningen er for brå til at evangelieberetningen opprinnelig kan ha endt slik. Men hvis man tar Markus’ vanlige stil i betraktning, behøver man ikke nødvendigvis trekke en slik konklusjon. Også bibeloversetteren Hieronymus og historieskriveren Evsebios fra 300-tallet er av den mening at den autentiske beretningen slutter med ordene «for de fryktet». – Hieronymus, brev 120, spørsmål 3, slik det er gjengitt i Corpus Scriptorum Ecclesiasticorum Latinorum, Wien og Leipzig 1912, bd. LV, s. 481; Evsebios, «Ad Marinum», I, ifølge Patrologia Græca, Paris 1857, bd. XXII, sp. 937.

I mange håndskrifter og gamle oversettelser blir det føyd til en lang eller en kort avslutning etter disse ordene. Den lange avslutningen (som består av tolv vers) står i Codex Alexandrinus, Codex Ephraemi Syri rescriptus og Codex Bezae Cantabrigiensis. Den står også i den latinske oversettelsen Vulgata, i Syrus Curetonianus og den syriske oversettelsen Peshitta. Men den står ikke i Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus (ms. 1209), Syrus Sinaiticus og den armenske oversettelsen. Enkelte senere håndskrifter og oversettelser inneholder den korte avslutningen. Codex Regius fra 700-tallet e.v.t. har med begge avslutningene, og den korteste står først. Hver av avslutningene innledes her med en bemerkning om at disse passasjene blir brukt i visse kretser, men ingen av dem blir tydeligvis anerkjent som ekte.

Bibeloversetteren Edgar J. Goodspeed har kommet med følgende kommentar angående den lange og den korte avslutningen på Markusevangeliet: «Den korte avslutningen passer mye bedre til Markus 16: 8 enn den lange, men ingen av dem kan betraktes som en opprinnelig del av Markusevangeliet.» – The Goodspeed Parallel New Testament, 1944, s. 127.

[Ramme på side 264]

HOVEDPUNKTER I MARKUS

Markus’ konsise og livfulle beretning om Jesu liv, hvor Jesus blir beskrevet som Guds Sønn, som utførte mange mirakler

Den korteste evangelieberetningen, den tredje som ble skrevet (ca. 60–65 e.v.t.), tydeligvis med tanke på ikke-jøder

Jesus reiser omkring og forkynner med iver om Riket

Jesus blir døpt og begynner å forkynne: «Guds rike er kommet nær» (1: 9–11, 14, 15)

Han oppfordrer Simon, Andreas, Jakob og Johannes til å forlate sin virksomhet som fiskere og bli hans medarbeidere (1: 16–21)

Etter at han har forkynt i synagogen i Kapernaum, drar han ut og forkynner i hele Galilea (1: 21, 22, 35–39)

Levi, en skatteoppkrever, tar imot Jesu oppfordring og blir hans etterfølger (2: 14–17)

Jesus danner en gruppe på tolv apostler som skal forkynne (3: 13–19)

Han gjør bruk av mange illustrasjoner når han forkynner om Guds rike, slik at bare de som er det verd, fullt ut forstår det han sier (4: 1–34)

Når Jesus forkynner i hjemtraktene sine, støter han på mange som mangler tro (6: 1–6)

Han intensiverer forkynnelsesvirksomheten ved å sende ut sine apostler (6: 7–13)

I forbindelse med sin virksomhet kommer han også til Fønikia og Dekapolis (7: 24, 31)

Jesus blir forvandlet; han blir sett i et syn som gjelder Rikets herlighet (9: 1–8)

Utenfor Jerusalem profeterer han om at ’Menneskesønnen skal komme med stor makt og herlighet’ (13: 1–37)

Guds Sønn utfører mirakler

I synagogen i Kapernaum befrir han en mann for en uren ånd; senere helbreder han Simons svigermor, og han helbreder også mange andre for forskjellige lidelser (1: 23–34, 40–42)

Jesus helbreder en lam mann og viser i den forbindelse at han har makt til å tilgi synder (2: 1–12)

Syke strømmer til fra alle kanter for å bli helbredet (3: 1–12)

Jesus stiller en storm på Galilea-sjøen og driver deretter ut demoner fra en mann og lar dem fare inn i en svinehjord (4: 35 til 5: 17)

Han helbreder en kvinne som har blødninger, og oppreiser Jairus’ datter fra de døde (5: 21–43)

Han metter 5000 med to fisker og fem brød og går deretter på Galilea-sjøen i kraftig vind (6: 35–52)

Han driver ut en demon av datteren til en syrisk-fønikisk kvinne og helbreder en døv og talehemmet mann (7: 24–37)

Han metter 4000 med sju brød; i Betsaida gjør han en blind mann seende (8: 1–9, 22–26)

Jesus driver ut en demon av en stum og døv gutt, noe hans disipler ikke har klart å gjøre; ved Jeriko lar han en blind tigger få synet igjen (9: 14–29; 10: 46–52)

Han forbanner et fikentre, som deretter visner (11: 12–14, 20)

Guds Sønns motstandere lider nederlag

Engler kommer og tjener Jesus etter at Satan har forsøkt å friste ham i ødemarken (1: 12, 13)

De skriftlærde blant fariseerne kritiserer Jesus fordi han spiser sammen med skatteoppkrevere og syndere, men Jesus tilbakeviser deres kritikk (2: 15–17)

Senere reiser fariseerne innvendinger mot at Jesu disipler plukker aks på sabbaten, og mot at Jesus helbreder på sabbaten, og de begynner å rådslå med herodianerne for å få tatt livet av ham (2: 23 til 3: 6)

Jesus tilbakeviser på en overbevisende måte anklagen om at han driver ut demoner ved hjelp av Satan (3: 20–30)

Døperen Johannes blir halshogd, men Jesus fortsetter å undervise (6: 14–29, 34)

Fariseere og skriftlærde kritiserer det at hans disipler ikke følger deres tradisjon i forbindelse med vasking av hendene; Jesus avslører deres hykleri og forklarer hva det er som virkelig gjør et menneske urent (7: 1–23)

Noen fariseere stiller Jesus et spørsmål om skilsmisse for å sette ham på prøve, men uten å oppnå det de vil (10: 1–12)

Overprestene, de skriftlærde og de eldste kommer til Jesus etter at han har renset templet, og spør med hvilken myndighet han gjør slikt, men han bringer dem til taushet (11: 15–18, 27–33)

Han forteller lignelsen om vingården for å avsløre de religiøse ledernes motstand mot Guds vilje og deres planer om å drepe Jesus; de søker å gripe ham, men frykter folkemengden (12: 1–12)

Noen av fariseerne og herodianerne spør Jesus om det er riktig å betale skatt til keiseren; noen saddukeere stiller ham et vanskelig spørsmål om oppstandelsen. Ingen av dem klarer å få ham til å gå i en felle (12: 13–27)

Judas forråder Jesus; disiplene blir brakt til å snuble. Jesus blir arrestert, og Sanhedrinet dømmer ham skyldig til døden; han forutsier at han skal «sitte ved kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer» (14: 1, 2, 10, 11, 17–21, 27–65)

Pilatus blir presset til å dømme Jesus til døden; Jesus dør på torturpælen og blir begravet (15: 1–47)

Engler kunngjør at Jesus er oppreist (16: 1–8)