En inspirert beretning om Jesu Kristi liv, skrevet – uten tvil i Palestina – av den tidligere skatteoppkreveren Matteus, eller Levi. Det er den første boken i De kristne greske skrifter, og den er fra gammelt av blitt betraktet som det første evangeliet som ble skrevet. Matteus’ beretning begynner med Jesu slektsregister, fulgt av hans fødsel og slutter med at Jesus etter sin oppstandelse pålegger sine etterfølgere å gå ut og ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Mt 28: 19, 20) Den dekker således tiden mellom Jesu fødsel i år 2 f.v.t. og hans møte med sine disipler like før himmelfarten i år 33 e.v.t.

Tidspunkt for nedskrivningen. I en rekke håndskrifter (alle av senere dato enn 900-tallet e.v.t.) er Matteusevangeliet forsynt med etterskrifter som sier at beretningen ble skrevet omkring det åttende året etter Kristi himmelfart (ca. 41 e.v.t.). Dette er ikke i strid med de indre vitnesbyrd. Det at oppfyllelsen av Jesu profeti om Jerusalems ødeleggelse ikke er nevnt, tyder på at beretningen er skrevet før år 70 e.v.t. (Mt 5: 35; 24: 16), og uttrykket «helt til denne dag» (27: 8; 28: 15) viser at det har gått en tid mellom de begivenheter som det fortelles om, og det tidspunkt da beretningen ble nedskrevet.

Opprinnelig skrevet på hebraisk. De ikke-bibelske vitnesbyrd om at Matteus opprinnelig skrev sitt evangelium på hebraisk, går helt tilbake til Papias fra Hierapolis, på 100-tallet e.v.t. Ifølge Evsebios skal Papias ha sagt: «Matteus sammenstilte ordene på hebraisk.» (The Ecclesiastical History, III, XXXIX, 16) Tidlig på 200-tallet henviste Origenes til Matteus’ beretning, og i en omtale av de fire evangeliene sa han ifølge Evsebios at det «første ble skrevet . . . av Matteus, som en gang var skatteoppkrever, men som senere ble en Jesu Kristi apostel, . . . på hebraisk». (The Ecclesiastical History, VI, XXV, 3–6) Den lærde Hieronymus (som levde på 300- og 400-tallet) skrev i sitt verk De viris inlustribus (Om berømte menn), kapittel III: «Matteus . . . utarbeidet først et evangelium om Kristus i Judea på det hebraiske språk og med hebraiske bokstaver til gagn for de troende av omskjærelsen. . . . Den hebraiske utgaven er dessuten bevart fram til denne dag i biblioteket i Cæsarea, som martyren Pamphilus så flittig samlet skrifter til.» – Oversatt fra en latinsk tekst redigert av E.C. Richardson og utgitt i serien «Texte und Untersuchungen zur Geschichte der altchristlichen Literatur», Leipzig 1896, bd. 14, s. 8, 9.

Det er mulig at Matteus etter at han hadde skrevet sin beretning på hebraisk, selv oversatte den til koiné, det fellesgreske språk.

Opplysninger som bare finnes i Matteusevangeliet. En undersøkelse av Matteus’ beretning viser at over 40 prosent av stoffet ikke finnes i de andre tre evangeliene. Dette gjelder for eksempel Matteus’ gjengivelse av Jesu slektsregister (Mt 1: 1–16), som skiller seg ut fra den versjonen som finnes i Lukasevangeliet (Lu 3: 23–38). En sammenligning av de to registrene tyder på at Matteus gjengir Jesu juridiske slektslinje gjennom Jesu adoptivfar, Josef, mens Lukas tydeligvis gjengir hans kjødelige slektslinje. Andre hendelser eller detaljer som bare er nevnt i Matteus’ beretning, er: Josefs reaksjon på at Maria var gravid, det at en engel viste seg for Josef i en drøm (Mt 1: 18–25), astrologenes besøk, flukten til Egypt, drapet på guttebarna i og omkring Betlehem (kap. 2) og den drømmen Pilatus’ hustru hadde i forbindelse med Jesus (27: 19).

Minst ti lignelser, eller illustrasjoner, som finnes i Matteus’ beretning, er ikke nevnt i de andre evangeliene. Disse innbefatter fire i kapittel 13, nemlig illustrasjonene om ugresset i åkeren, om den skjulte skatten, om den ’meget verdifulle perlen’ og om slepenoten. Andre illustrasjoner i denne kategorien er illustrasjonene om den ubarmhjertige slaven (Mt 18: 23–35), om arbeiderne i vingården (20: 1–16), om kongesønnens bryllup (22: 1–14), om de ti jomfruene (25: 1–13) og om talentene (25: 14–30).

Noen ganger inneholder Matteus’ beretning utfyllende opplysninger. Lukas’ beretning har for eksempel med deler av Bergprekenen (Lu 6: 17–49), men Matteus’ gjengivelse er langt mer omfattende (Mt 5: 1 til 7: 29). Både Markus, Lukas og Johannes omtaler den mirakuløse bespisningen av 5000 menn, men Matteus tilføyer: «foruten kvinner og små barn». (Mt 14: 21; Mr 6: 44; Lu 9: 14; Joh 6: 10) Matteus nevner at Jesus møtte to demonbesatte menn i gadarenernes land, mens Markus og Lukas bare nevner én. (Mt 8: 28; Mr 5: 2; Lu 8: 27) Matteus forteller også om to blinde menn som ved en anledning ble helbredet, mens Markus og Lukas bare nevner én.  (Mt 20: 29, 30; Mr 10: 46, 47; Lu 18: 35, 38) Alle skribentene hadde naturligvis rett i den forstand at det i hvert tilfelle dreide seg om minst én person. Men Matteus var ofte mer nøyaktig når det gjaldt å oppgi tall. Det er mulig at dette henger sammen med hans tidligere arbeid som skatteoppkrever.

Matteus’ bruk av De hebraiske skrifter. Det er blitt anslått at Matteusevangeliet inneholder omkring hundre sitater fra og henvisninger til De hebraiske skrifter. Omkring 40 steder dreier det seg om direkte sitater. De stedene der Jesus selv siterer fra eller henviser til De hebraiske skrifter, er da medregnet. Som eksempler kan nevnes følgende: at en mann skulle få personer i sin egen husstand til fiender (Mt 10: 35, 36; Mi 7: 6); at døperen Johannes var den «Elia» som skulle komme (Mt 11: 13, 14; 17: 11–13; Mal 4: 5); at det Jesus erfarte, kunne sammenlignes med det Jona fikk erfare (Mt 12: 40; Jon 1: 17); budet om å ære sine foreldre (Mt 15: 4; 2Mo 20: 12; 21: 17); at noen bare ærer Gud med leppene (Mt 15: 8, 9; Jes 29: 13); at det trengs to eller tre vitner i en sak (Mt 18: 16; 5Mo 19: 15); uttalelser  angående ekteskap (Mt 19: 4–6; 1Mo 1: 27; 2: 24); forskjellige bud (Mt 5: 21, 27, 38; 19: 18, 19; 2Mo 20: 12–16; 21: 24; 3Mo 19: 18; 24: 20; 5Mo 19: 21); at templet var gjort til «en røverhule» (Mt 21: 13; Jes 56: 7; Jer 7: 11); at «den steinen som bygningsmennene forkastet», Jesus, var blitt en «hovedhjørnestein» (Mt 21: 42; Sl 118: 22, 23); at fiender av Davids Herre skulle bli lagt under hans føtter (Mt 22: 44; Sl 110: 1); at avskyeligheten skulle stå på det hellige sted (Mt 24: 15; Da 9: 27); at Jesu disipler skulle bli spredt (Mt 26: 31; Sak 13: 7); at Jesus tilsynelatende skulle bli forlatt av Gud (Mt 27: 46; Sl 22: 1). Andre eksempler er Jesu uttalelser da han motstod Satans fristelser. – Mt 4: 4, 7, 10; 5Mo 8: 3; 6: 16, 13.

Det er også interessant å se hvordan Matteus under inspirasjon anvendte profetier i De hebraiske skrifter på Jesus og dermed beviste at han var den lovte Messias. Dette ville være av spesiell interesse for jødene, som det ser ut til at beretningen i første rekke var skrevet for. Det dreier seg om slike profetier som disse: at Jesus skulle bli født av en jomfru (Mt 1: 23; Jes 7: 14); at han skulle bli født i Betlehem (Mt 2: 6; Mi 5: 2); at han skulle bli kalt fra Egypt (Mt 2: 15; Ho 11: 1); at det skulle lyde klage på grunn av de drepte barnas død (Mt 2: 16–18; Jer 31: 15); at døperen Johannes skulle berede veien for Jesus (Mt 3: 1–3; Jes 40: 3); at Jesu tjeneste skulle bringe lys (Mt 4: 13–16; Jes 9: 1, 2); at Jesus skulle bære andres sykdommer (Mt 8: 14–17; Jes 53: 4); at han skulle bruke illustrasjoner (Mt 13: 34, 35; Sl 78: 2); at han skulle ri inn i Jerusalem på en eselfole (Mt 21: 4, 5; Sak 9: 9); at han skulle bli forrådt for 30 sølvstykker (Mt 26: 14, 15; Sak 11: 12).

En nøyaktig og nyttig beretning. Ettersom Matteus var en av dem som Jesus hadde et nært samarbeid med de senere årene av sitt liv på jorden, og som derfor var øyenvitne til den tjeneste Jesus utførte, er det forståelig at denne tidligere skatteoppkreveren kunne skrive en fengslende og meningsfylt beretning om Jesu liv. Ved Guds ånds hjelp var han i stand til å huske i detalj hva Jesus hadde sagt og gjort på jorden. (Joh 14: 26) Matteus tegnet et nøyaktig bilde av Jesus fra Nasaret og beskrev ham som Guds elskede Sønn som hadde sin Fars godkjennelse, som den som var kommet «for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange», og som den forutsagte messianske Konge som siden skulle komme i herlighet. (Mt 20: 28; 3: 17; 25: 31) Da Jesus var på jorden, henviste han til sine gjerninger og kunne med rette si: «For fattige blir det gode budskap forkynt.» (11: 5) Og i dag er det utallige mennesker, både jøder og ikke-jøder, som har stort gagn av det gode budskap om Riket som Matteus nedskrev i sin evangelieberetning. – Mt 4: 23; jf. NW, fotn.

[Ramme på side 272]

HOVEDPUNKTER I MATTEUS

Apostelen Matteus’ beretning om Jesu liv. Dette evangeliet, som i første rekke er skrevet med jødene i tankene, viser at Jesus er den forutsagte messianske Konge

Som det første evangeliet ble det sannsynligvis opprinnelig skrevet på hebraisk omkring åtte år etter Jesu død og oppstandelse

Enkeltheter i Jesu liv oppfyller profetier om Messias

Jesus blir født av en jomfru som en etterkommer av Abraham i Davids slektslinje, i Betlehem (1: 1–23; 2: 1–6)

Guttebarn blir drept; Jesus blir kalt fra Egypt (2: 14–18)

Han vokser opp i Nasaret; døperen Johannes bereder veien for ham (2: 23 til 3: 3)

Han viser seg å være et lys i Galilea (4: 13–16)

Han utfører mange mirakuløse helbredelser (8: 16, 17)

Han hjelper med glede de vanskeligstilte (12: 10–21)

Han underviser ved hjelp av illustrasjoner; mange har et uimottagelig hjerte (13: 10–15, 34, 35)

Jesus rir inn i Jerusalem på en eselfole; han blir hyllet som Davids Sønn av folkemengden, men blir forkastet av de jødiske «bygningsmennene» (21: 1–11, 15, 42)

Judas forråder ham for 30 sølvstykker, som senere blir brukt til å kjøpe en pottemakers mark (26: 14, 15, 48, 49; 27: 3–10)

Hans disipler blir spredt (26: 31)

Jesus befinner seg i graven i deler av tre dager (12: 39, 40)

Jesus forkynner det gode budskap om Guds rike

Etter at Johannes er blitt arrestert, forkynner Jesus: «Himlenes rike er kommet nær» (4: 12–23)

Han besøker alle byene og landsbyene i Galilea for å forkynne det gode budskap om Riket (9: 35)

Han instruerer sine tolv disipler og sender dem ut for å forkynne om Riket (10: 1 til 11: 1)

Han åpenbarer sannheter om Riket, idet han forteller lignelsene om såmannen, om ugresset blant hveten, om sennepsfrøet, om surdeigen, om skatten som var skjult i en mark, om den meget verdifulle perlen, om slepenoten, om arbeiderne i vingården, om de to sønnene, om de onde vindyrkerne og om kongesønnens bryllup (13: 3–50; 20: 1–16; 21: 28–41; 22: 1–14)

Han besvarer sine disiplers spørsmål om tegnet på hans nærvær og tar i sitt svar med en forutsigelse om en verdensomfattende forkynnelse av det gode budskap om Riket (24: 3 til 25: 46)

Jesus avslører de religiøse ledernes hykleri

Han viser at de gir en uriktig framstilling av hensikten med sabbaten, og at deres tradisjoner gjør Guds ord ugyldig (12: 3–7; 15: 1–14)

Han avslører deres mangel på tro, deres morderiske ånd, deres hykleri og deres stolthet (12: 24–42; 16: 1–4; 21: 43–45; 23: 2–36)

Han påpeker deres forakt for rett, barmhjertighet og trofasthet (23: 23, 24; 9: 11–13)

Jesus gir sine etterfølgere god veiledning

I Bergprekenen viser Jesus sine disipler hvorfor de kan være virkelig lykkelige; han advarer dem mot vrede og oppmuntrer dem til å holde fred med hverandre og til endog å elske sine fiender; han forteller om faren ved å tenke på ekteskapsbrudd; han advarer disiplene mot hykleri, lærer dem hvordan de skal be, advarer mot materialisme og oppfordrer dem til å søke først Guds rike og hans rettferdighet; han advarer sine tilhørere mot å være overdrevent kritiske og sier til dem at de skal be uopphørlig, at de skal være klar over at veien til livet er smal, og at de må bære god frukt (5: 1 til 7: 27)

Jesus oppmuntrer til ydmykhet og advarer mot å få andre til å snuble; han viser hvordan uoverensstemmelser kan løses (18: 1–17, 21–35)

Han fastlegger den kristne normen for ekteskap og skilsmisse (19: 3–9)

Guds Sønns død og oppstandelse

Etter å ha feiret påsken innstifter Jesus høytiden til minne om sin forestående død (26: 26–30)

Han blir forrådt og arrestert, og Sanhedrinet dømmer ham til døden (26: 46–66)

Han blir forhørt av Pilatus og så pisket, hånt og pælfestet (27: 2, 11–54)

Jesus blir begravet; han blir oppreist og viser seg for sine etterfølgere; han gir dem i oppdrag å gå ut og gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner (27: 57 til 28: 20)