Mederne var en arisk folkegruppe. De var således av jafetisk avstamning og nedstammet øyensynlig fra Jafets sønn Madai. (1Mo 10: 2) Hva avstamning, språk og religion angår, var de nær beslektet med perserne.

Mederne opptrer ikke i bibelhistorien før på 700-tallet f.v.t., mens den første omtalen av dem i tilgjengelige ikke-bibelske kilder daterer seg fra den assyriske kongen Salmanassar IIIs tid. Denne kongen hersket samtidig med kong Jehu i Israel (ca. 904–877 f.v.t.). Arkeologiske og andre vitnesbyrd tolkes dit hen at de bodde på den iranske høysletten fra omkring midten av det andre årtusen f.v.t.

Geografiske forhold. Grensene for det mediske område har uten tvil variert noe gjennom tidene, men det lå hovedsakelig vest og sør for Kaspihavet. Det var atskilt fra dette havet av Elburs-fjellene. I nordvest strakte det seg tydeligvis forbi Urmiasjøen til elven Araxes, mens det mot vest strakte seg til Zagros-fjellene, som skilte Media fra Assyria og lavlandet ved Tigris.  I øst grenset det til et stort ørkenområde og i sør til landet Elam.

Størstedelen av medernes land bestod således av en fjellrik høyslette som hovedsakelig lå mellom 900 og 1500 m over havet. Ettersom nedbøren i landet som regel er sparsom, er landet stort sett tørt og steppelignende, men det finnes også svært fruktbare sletter flere steder. De fleste av elvene flyter mot den store ørkenen i landets indre, hvor de forsvinner og blir til sumper, som i sommerheten tørker ut og etterlater saltavleiringer. På grunn av naturlige grenser var Media forholdsvis lett å forsvare. Den vestlige fjellkjeden, som er den høyeste, har en rekke fjelltopper på over 4200 m, men den høyeste enkelte toppen, Demavend (Damavand) (5771 m), hører til Elburs-fjellene, i nærheten av Kaspihavet.

Hovedbeskjeftigelser. Akkurat som befolkningen i dette området gjør i dag, bodde de fleste mederne i små landsbyer eller var nomader, og kvegdrift var en av deres hovedbeskjeftigelser. Dette blir bekreftet av kileskrifttekster om assyriske innfall i Media hvor det blir fortalt at mederne oppdrettet en fremragende hesterase, og at disse hestene var noe av det som invaderende fiender var mest interessert i å ta som bytte. På de gode beitemarkene i de høyereliggende dalene gikk det sauer, geiter, esler, muldyr og kuer. På assyriske relieffer er mederne noen ganger avbildet med noe som ligner lange saueskinnsjakker utenpå tunikaer og med høye snørestøvler, et nødvendig antrekk med tanke på at de arbeidet som gjetere oppe i høylandet, hvor det var snø og streng kulde om vinteren. Arkeologiske funn viser at mederne hadde dyktige smeder som arbeidet i bronse og gull.

Historie. Mederne etterlot seg praktisk talt ikke noen skriftlige dokumenter; det man vet om dem, har man fått kjennskap til gjennom den bibelske beretningen, assyriske tekster og klassiske greske historieskrivere. Det ser ut til at mederne har vært oppdelt i en mengde småriker under stammehøvdinger, og de assyriske kongene Shamshi-Adad V, Tiglat-Pileser III og Sargon II skryter i sine beretninger av seirer over visse byhøvdinger i medernes fjerntliggende land. Etter at assyrerne hadde beseiret Israel i 740 f.v.t., ble israelittene sendt i landflyktighet til steder i Assyria og til «medernes byer», hvorav noen på det tidspunktet var underlagt Assyria som vasaller. – 2Kg 17: 6; 18: 11.

Assyrernes forsøk på å underlegge seg «de gjenstridige mederne» fortsatte under assyrerkongen Asarhaddon, som var sønn av Sankerib og tydeligvis levde samtidig med Juda-kongen Manasse (716–662 f.v.t.). I en av sine innskrifter taler Asarhaddon om «et distrikt like ved saltørkenen som ligger i medernes fjerntliggende land, ved lapis-lazuli-fjellet Bikni», og sier: «Mektige høvdinger som ikke hadde bøyd seg under mitt åk – dem og deres folk, ridehester, kveg, sauer, esler og (baktriske) kameler – et enormt bytte – tok jeg og førte til Assyria. . . . Min kongelige tributt og skatt påla jeg dem årlig.» – Ancient Records of Assyria and Babylonia av D.D. Luckenbill, 1927, bd. II, s. 215, 216.

Ifølge den greske historieskriveren Herodot (I, 96) kom mederne til å utgjøre et forent rike under en hersker ved navn Deiokes. Noen av nåtidens historikere tror at Deiokes er identisk med den herskeren som i innskriftene blir kalt Daiaukku. Han ble tatt til fange av Sargon II og deportert til Hamat etter et av de assyriske angrepene på Media. De fleste forskere mener imidlertid at det ikke var før på Kyaxares’ tid at Medias konger begynte å bli forent under én hersker. (Denne Kyaxares var ifølge Herodot [I, 102, 103] sønnesønn av Deiokes.) Selv på det tidspunktet kan de ha vært som småkongene i Kanaan, som noen ganger kjempet under én konges ledelse, men likevel bevarte en betydelig uavhengighet. – Jf. Jos 11: 1–5.

Mederne vokste i styrke trass i assyrernes angrep, og de ble nå Assyrias farligste rival. Da Babylons konge Nabopolassar, Nebukadnesars far, gjorde opprør mot Assyria, forente mederen Kyaxares sine styrker med babylonernes. Etter at mederne i Nabopolassars tolvte år (634 f.v.t.) hadde inntatt Assjur, møtte Kyaxares (i de babylonske innskrifter kalt Ú-ma-kis-tar) Nabopolassar ved den erobrede byen, hvor de «kom til en entente cordiale [hjertelig forståelse]». (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 93) Berossos (kjent gjennom Polyhistor og Abydenos, som begge blir sitert av Evsebios) sier at Nabopolassars sønn, Nebukadnesar, giftet seg med den mediske kongens datter, Amytis (eller Amuhea ifølge Abydenos). (Evsebios, Chronicorum liber prior, redigert av A. Schoene, Berlin 1875, sp. 29, linjene 16–19; sp. 37, linjene 5–7.) Historikerne er imidlertid uenige om hvorvidt Amytis var datter av Kyaxares eller av hans sønn Astyages.

Beseirer Assyria sammen med babylonerne. Etter flere kamper mot assyrerne klarte medernes og babylonernes forente styrker i Nabopolassars 14. år (632 f.v.t.) endelig å innta Ninive. (Sef 2: 13) De assyriske hovedstyrkene ble flyttet til Karan (360 km mot vest), men selv om Assyria fikk hjelp fra Egypt, var bestrebelsene når det  gjaldt å opprettholde det assyriske herredømme, forgjeves, og det assyriske rike ble delt mellom mederne og babylonerne. (Na 2: 8–13; 3: 18, 19) Det ser ut til at mederne tok den nordlige delen av området, mens babylonerne tok den sørlige og den sørvestlige delen, som innbefattet Syria og Palestina. Kyaxares trengte deretter inn i Lilleasia, helt fram til elven Halys, hvor en krig med Lydia endte uavgjort, med den følge at Halys ble det mediske rikes grense i vest. Riket omfattet nå størstedelen av den iranske høysletten, det nordlige Mesopotamia, Armenia og Kappadokia.

Perserne overtar den dominerende posisjon. På dette tidspunktet hadde mederne, med hovedstaden Ekbatana (Esr 6: 2), den dominerende posisjon i forhold til perserne, som hadde tatt området sør for Media i besittelse. De greske historieskriverne Herodot (I, 107, 108) og Xenofon (Cyropaedia, I, ii, 1) forteller begge at Kyaxares’ etterfølger Astyages (kalt Ishtumegu i kileskrifttekstene) hadde giftet bort sin datter Mandane til den persiske herskeren Kambyses, og at hun med ham fikk sønnen Kyros (II). Da Kyros var blitt konge av Anshan, en persisk provins, forente han de persiske styrker i et forsøk på å fjerne det mediske åk. Nabonids krønike forteller at «Ishtugemus [Astyages’] hær gjorde opprør mot ham», og at soldatene overleverte ham «i lenker» til Kyros, som deretter inntok den mediske hovedstaden. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 305.) På denne måten ble Media forent med Persia, og det medopersiske rike oppstod. I et syn som profeten Daniel fikk, ble dobbeltmakten Medo-Persia sammenlignet med en vær med to horn, hvorav «det høyeste var det som kom sist opp», et uttrykk for at perserne ville komme til å innta den dominerende posisjon og bevare overherredømmet i riket resten av den tiden det bestod. – Da 8: 3, 20.

Kyros gav imidlertid mederne stillinger som innebar makt og myndighet, slik at de under hans herredømme bevarte en betydelig innflytelse. Da profeten Daniel tydet den kryptiske skriften på veggen for kong Belsasar, forutsa han således at det babylonske rike ville bli delt og gitt til «mederne og perserne», og lenger ute i Daniels bok er det fortsatt mederne som blir nevnt først i uttrykket «medernes og persernes lov». (Da 5: 28; 6: 8, 12, 15) I det etterfølgende århundre blir imidlertid partene nevnt i omvendt rekkefølge i Esters bok (Est 1: 3, 14, 18, 19), bortsett fra i ett tilfelle (Est 10: 2), hvor mederne blir nevnt før perserne, i samsvar med den historiske rekkefølgen.

Beseirer Babylon sammen med perserne. På 700-tallet f.v.t. hadde profeten Jesaja forutsagt at Jehova ville egge mederne mot Babylon, idet han beskrev mederne som noen som «regner sølv for intet, og som ikke finner behag i gull», og sa at «deres buer vil knuse unge menn». (Jes 13: 17–19; 21: 2) Uttrykket «mederne» kan her godt innbefatte perserne, slik det vanligvis gjør hos de klassiske greske historieskriverne. Det at de foraktet sølv og gull, skal tydeligvis forstås slik at når det gjaldt Babylon, var de i første rekke interessert i å innta byen, ikke i å ta bytte. Ingen bestikkelse eller tributt kunne derfor avholde dem fra å fullføre det de hadde bestemt seg for. For både mederne og perserne var buen et svært viktig våpen. Deres buer, som var laget av tre, og i noen tilfeller beslått med bronse eller kobber (jf. Sl 18: 34), ville sannsynligvis ’knuse Babylons unge menn’ med et regn av piler, som var slipt og polert slik at de trengte ekstra dypt inn. – Jer 51: 11.

Det er verdt å merke seg at Jeremia (51: 11, 28) blant Babylons angripere nevner ’medernes konger’ i flertall. Dette kan tyde på at det selv etter at Kyros hadde overtatt makten, fantes én eller kanskje flere underordnede mediske konger – noe som på ingen måte ville være uforenelig med datidens praksis. (Jf. også Jer 25: 25.) Da Babylon ble inntatt av medernes, persernes, elamittenes og andre nabofolks forente styrker, finner vi således også at det var en meder ved navn Dareios som ble «gjort til konge over kaldeernes rike», tydeligvis utpekt og innsatt av perserkongen Kyros. – Da 5: 31; 9: 1; se DAREIOS nr. 1.

Erobret av Aleksander den store. På den persiske kongen Ahasverus’ (sannsynligvis Xerxes Is) tid ble hæren fortsatt omtalt som «Persias og Medias militære styrke», kongens nærmeste rådgivere var «sju fyrster i Persia og Media», og lovene var fortsatt kjent som «Persias og Medias lover». (Est 1: 3, 14, 19) I 334 f.v.t. vant Aleksander den store sine første avgjørende seirer over de persiske styrker, og i 330 f.v.t. inntok han Media. Etter hans død kom den sørlige delen av Media til å utgjøre en del av det selevkidske rike, mens den nordlige delen ble et uavhengig kongerike. Selv om riket til sine tider var underlagt enten partisk eller selevkidsk overherredømme, fantes det ifølge den greske geografen Strabon fortsatt et medisk dynasti i det første århundre e.v.t. (Geography, 11, XIII, 1) I år 33 e.v.t. var både medere, partere, elamitter og personer av andre nasjonaliteter til stede i Jerusalem for å feire pinsen. Ettersom de blir omtalt som «jøder, gudfryktige menn, fra enhver  nasjon», var de kanskje etterkommere av de jødene som ble ført i landflyktighet til medernes byer etter assyrernes erobring av Israel, og kanskje var noen av dem proselytter som hadde antatt den jødiske tro. – Apg 2: 1, 5, 9.

På 200-tallet e.v.t. var mederne blitt blandet så sterkt med den øvrige iranske befolkningen at de hadde opphørt å eksistere som et særskilt folk.