Blant hebreerne inntok en medhustru stillingen som en hustru av annen rang og ble noen ganger ganske enkelt omtalt som hustru. Det ser ut til at medhustruene var slavekvinner, som kunne være enten (1) en hebraisk pike som var blitt solgt av sin far (2Mo 21: 7–9), (2) en utenlandsk slavekvinne som var blitt kjøpt, eller (3) en utenlandsk pike som var blitt tatt til fange i krig (5Mo 21: 10–14). I noen tilfeller kunne medhustruen være den frie hustruens slavekvinne eller tjenestepike, slik det for eksempel forholdt seg med Saras, Leas og Rakels tjenestekvinner. – 1Mo 16: 3, 4; 30: 3–13; Dom 8: 31; 9: 18.

Ordningen med å ha medhustruer var eldre enn lovpakten, men i og med lovpakten ble ordningen lovfestet og regulert, noe som beskyttet både hustruenes og medhustruenes rettigheter. (2Mo 21: 7–11; 5Mo 21: 14–17) Medhustruene hadde ikke de samme rettigheter i husstanden som den regulære hustruen, og en mann kunne ha både flere regulære hustruer og flere medhustruer. (1Kg 11: 3; 2Kr 11: 21) Når en hustru var ufruktbar, kunne hun gi sin tjenestepike til mannen som medhustru. Det barnet medhustruen fødte, ville da bli betraktet som den frie kvinnens, hennes frues, barn. (1Mo 16: 2; 30: 3) Medhustruenes sønner ble betraktet som ektefødte barn og var arveberettiget. – 1Mo 49: 16–21; jf. 1Mo 30: 3–12.

Ettersom en avdød konges hustruer og medhustruer ifølge orientalsk skikk bare kunne bli gitt til kongens lovlig innsatte etterfølger, forsøkte Davids sønn Absalom respektløst å forsterke sitt krav om å få kongemakten ved å ha omgang med sin fars ti medhustruer. (2Sa 16: 21, 22) Etter at Salomo var blitt konge, henvendte hans eldre bror Adonja, som allerede hadde forsøkt å tilrive seg tronen, seg til hans mor, Batseba, og sa: «Du vet godt at kongedømmet skulle ha blitt mitt», og bad henne så om å anmode Salomo om å la ham få Abisjag fra Sjunem til hustru. Abisjag var tydeligvis blitt betraktet som Davids hustru eller medhustru. Harmfull svarte Salomo: «Be også om kongedømmet for ham», og så gav han befaling om at Adonja skulle lide døden, idet han tolket Adonjas anmodning som et forsøk på å oppnå kongemakten. – 1Kg 1: 5–7; 2: 13–25.

Det var først på Jesu tid Gud fant det passende å gjeninnføre den opprinnelige, monogame norm for ekteskapet som han hadde fastsatt i Edens hage, men han beskyttet i mellomtiden medhustruens stilling ved lovgivning. Ordningen med å ha medhustruer bidrog naturligvis til en hurtigere befolkningsøkning i Israel. – Mt 19: 5, 6; 1Kt 7: 2; 1Ti 3: 2; se EKTESKAP (Polygami).

Brukt billedlig. Apostelen Paulus sammenligner Jehova med en ektemann som er gift med en fri kvinne. Hans «hustru» er «det Jerusalem som er der oppe», «mor» til de åndsavlede kristne, akkurat som Sara var Abrahams hustru. Han sammenligner videre Jehovas forhold til Israels nasjon, representert ved dens hovedstad, Jerusalem, med forholdet mellom en ektemann og en medhustru. Ved lovpakten var Jehova «gift» med Jerusalem som med en ’tjenestepike’, og hans forhold til denne «medhustruen» svarte til det forhold Abraham stod i til slavekvinnen og medhustruen Hagar. – Ga 4: 22–29; jf. Jes 54: 1–6.