(Megịddo).

En av de viktigere byene i det lovte land. Den lå 90 km nord for Jerusalem og 31 km sørøst for det sted hvor byen Haifa nå ligger. Den dekket litt over 40 mål og  lå på en høyde som i dag blir kalt Tell al-Mutesellim (Tel Megiddo), og som reiser seg vel 20 m over sletten. – BILDER og KART: bd. 1, s. 953.

Strategisk beliggenhet. Byen var på grunn av sin beliggenhet strategisk viktig. Fra den hadde man utsikt over den fruktbare vestlige delen av Jisre’el-sletten (Esdrelon-sletten, også kjent som «Megiddo-dalsletten» eller «Megiddos dalslette»; 2Kr 35: 22; Sak 12: 11), noe som gjorde det lett å kontrollere de viktige handels- og militærrutene som krysset hverandre her. Både Bibelen og den verdslige historie forteller at mange nasjoners hærer utkjempet avgjørende slag ved Megiddo på grunn av byens strategiske beliggenhet. I dette området, «ved Megiddos vann», beseiret dommeren Barak kong Jabins veldige hærstyrker under Sisera, styrker som omfattet 900 stridsvogner utstyrt med jernljåer. (Dom 4: 7, 13–16; 5: 19) Det var i Megiddo Juda-kongen Akasja døde etter at han på Jehus befaling var blitt slått ned i nærheten av Jibleam. (2Kg 9: 27) Det var også ved Megiddo Juda-kongen Josjia ble dødelig såret da han rykket ut mot farao Nekohs egyptiske hær, som var på vei for å hjelpe assyrerne ved elven Eufrat. – 2Kg 23: 29, 30; 2Kr 35: 22.

Arkeologiske utgravninger har vist at Megiddo i flere perioder av sin lange historie var sterkt befestet. Man har avdekket ruiner som viser at byen en gang hadde mellom 4 og 5 m tykke murer, og at disse senere ble forsterket så de ble over 7,5 m tykke. Deler av murene var fortsatt over 3,3 m høye da de ble funnet.

Historie. Første gang Megiddo blir nevnt i Bibelen, er i listen over de 31 kongene som Josva beseiret i den innledende fasen av erobringen av det lovte land. (Jos 12: 7, 8, 21, 24) Da landet ble fordelt mellom stammene, ble byen Megiddo, med dens tilhørende småbyer, tildelt Manasse stamme som en enklaveby i Jissakars område. (Jos 17: 11; 1Kr 7: 29) I dommertiden klarte ikke Manasse å drive ut kanaaneerne av dette befestede stedet. Da israelittene var blitt sterke, fikk de imidlertid satt Megiddos innbyggere til å utføre tvangsarbeid. – Dom 1: 27, 28.

I Davids regjeringstid, da riket nådde sin fulle utstrekning, ble alle kanaaneiske elementer i det lovte land, også Megiddo, underlagt israelittene. Salomo kunne derfor ta med Megiddo som nummer fem blant de områdene som skulle sørge for matvarer til kongen og hans husstand én måned i året. – 1Kg 4: 7, 8, 12.

Salomo sørget også for at byen Megiddo ble befestet, og den ble muligens en av de vognbyene hvor noen av hans 12 000 stridshester stod oppstallet. (1Kg 9: 15–19; 10: 26) I Megiddo har arkeologiske utgravninger avdekket ruiner av det enkelte forskere (men ikke alle) mener er staller med plass til over 450 hester. Disse bygningene ble først satt i forbindelse med Salomos tid, men mange arkeologer har senere datert dem til en senere periode, kanskje Akabs tid.

Sakarjas profeti (12: 11) taler om en ’stor klage’ på «Megiddos dalslette». Det siktes muligens til den klage som ble holdt over kong Josjia, som ble drept der i et slag. (2Kg 23: 29, 30) Her i Sakarjas bok er Megiddo stavet litt annerledes på hebraisk enn ellers; i stedet for det vanlige, Meghiddọ, står det her Meghiddọn, en litt lengre form, svarende til den som finnes i Åpenbaringen 16: 16. – Se HAR-MAGEDON.