En som megler mellom to parter med tanke på å forsone dem; en som går i forbønn; en formidler; et mellomledd. I Bibelen blir ordet brukt om Moses og om Jesus, som var mellommenn for henholdsvis lovpakten og den nye pakt. – Ga 3: 19; 1Ti 2: 5.

En pakt blir gjort gyldig ved blod. Han som under inspirasjon skrev Hebreerbrevet, etter all sannsynlighet apostelen Paulus, behandler to viktige pakter – lovpakten og den nye pakt. I sin drøftelse nevner han at Kristus er mellommann for den nye pakt. (He 9: 15) Ordene i Hebreerne 9: 16 har vært gjenstand for en del diskusjon blant bibelforskere. Skriftstedet er blitt gjengitt på følgende måter: «For hvor det er et testament, der er det nødvendig at dens død som har oprettet det, blir godtgjort.» (EN) «For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død.» (NB) «Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død.» (NO) «For hvor det er en pakt, er det nødvendig at den menneskelige paktslutters død blir tilveiebrakt.» (NV) «For hvor det er en pakt, er det nødvendig at paktsofferets død inntreffer.» (Yg) «For hvor det er en pakt, et det nødvendig at dets død som har ratifisert den, blir godtgjort.» – ED.

Ifølge interlineære oversettelser lyder den ordrette gjengivelsen av den greske teksten slik: «Hvor nemlig pakt [gr. diathẹke], død nødvendighet å bli båret av den som har opprettet pakt for seg.» (He 9: 16, Int) «For hvor det er en pakt,  er døden en nødvendighet å bli frambåret av den som oppretter pakt.» – The Interlinear Greek-English New Testament, oversatt av Alfred Marshall.

Gjengivelsen «pakt» uttrykker på nøyaktig måte det skribenten ønsker å formidle. Gjengivelsen «testament», som finnes i mange oversettelser, stemmer ikke med bruken av ordet i den greske oversettelsen Septuaginta og mange steder i De kristne greske skrifter. (Lu 1: 72; Apg 3: 25; 7: 8; Ro 9: 4; 11: 27; He 8: 6–10; 12: 24) Ordet «testament» er heller ikke i overensstemmelse med det emne Paulus behandler, nemlig lovpakten og den nye pakt. Verken lovpakten eller den nye pakt var et «testament».

I Hebreerne 9: 16 taler apostelen Paulus tydeligvis om pakter mellom Gud og mennesker (ikke pakter mellom mennesker), og om at disse krevde ofre. Det er verdt å merke seg at når mennesker, og spesielt hebreerne, henvendte seg til Gud eller inngikk pakter med ham, foregikk dette vanligvis på grunnlag av ofre, idet offerdyrene noen ganger ble skåret opp i stykker når en pakt ble inngått. Det er nokså innlysende at det måtte utgytes blod for at lovpakten og den nye pakt skulle tre i kraft eller være bindende i Guds øyne. Ellers ville Gud ikke ha anerkjent dem som gyldige eller handlet med de involverte parter på grunnlag av et paktsforhold. (He 9: 17) Lovpakten ble gjort gyldig ved dyreofre – okser og geiter – som trådte i stedet for Moses, mellommannen. (He 9: 19) Den nye pakt ble gjort gyldig ved at Jesu Kristi menneskeliv ble ofret. – Lu 22: 20; se NW, tillegget, 7D.

Mellommannen for lovpakten. Moses var mellommann for lovpakten mellom Jehova Gud og Israels nasjon. Jehova talte til ham «munn til munn» (4Mo 12: 8), men representert ved en engel, som talte på Jehova Guds vegne. (Apg 7: 38; Ga 3: 19; He 2: 2) Som mellommann var Moses talsmann for Jehova overfor Israel (2Mo 19: 3, 7, 9; 24: 9–18), og han var også «betrodd hele [Jehovas] hus». (4Mo 12: 7) I egenskap av mellommann hjalp han også Israels nasjon til å overholde pakten og nyte godt av dens velsignelser.

Lovpakten trer i kraft. Apostelen Paulus sier: «Nå er det ingen mellommann der hvor det bare dreier seg om én person, men Gud er bare én.» (Ga 3: 20) I lovpakten var Gud den ene parten og Israels nasjon den andre. Fordi israelittene var syndere, kunne de ikke nærme seg Gud i en pakt. De hadde behov for en mellommann. Deres skrøpelighet kom til uttrykk da de sa til Moses: «Tal med oss du, og la oss lytte; men la ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø.» (2Mo 20: 19; He 12: 18–20) Jehova innsatte derfor i sin barmhjertighet Moses som mellommann for lovpakten og sørget for at pakten ble gjort gyldig ved dyreofre. Moses var riktignok selv syndig og ufullkommen, men han hadde oppnådd Guds gunst, slik Abraham hadde gjort tidligere. (He 11: 23–28; se ERKLÆRE RETTFERDIG [Hvordan man ble «regnet» rettferdig].) Da pakten ble innstiftet, var det Moses som stod for ofringen av dyrene. Deretter stenket han deres blod på «paktsboken». Han leste så boken for folket og lot dem således få vite hva som ble krevd av dem, og de lovte på sin side at de skulle være lydige. Til slutt stenket han blod på folket (uten tvil på dets representanter, de eldste) og sa: «Dette er paktens blod, den pakt som Jehova har sluttet med dere angående alle disse ord.» – 2Mo 24: 3–8; He 9: 18–22.

Presteskapet blir innsatt. De av Arons hus som var utnevnt til å være prester, kunne ikke uten videre begynne å utføre sin tjeneste. De måtte bli innsatt i embetet under ledelse av Guds mellommann Moses. Da dette skjedde, fra 1. til 7. nisan i 1512 f.v.t., salvet Moses tabernaklet og dets utstyr og redskaper, samt Aron, med den spesielle salvingsoljen. Etter at Moses hadde fylt hendene til Aron og hans sønner med det som skulle ofres, svingte han deres fylte hender fram og tilbake framfor Jehova og helliget dem på den måten, eller ’fylte deres hender med makt’, med tanke på presteembetet. Deretter stenket han noe av salvingsoljen og blodet fra alteret på dem. En av Moses’ oppgaver som mellommann bestod således i å innsette presteskapet, som utgjorde et grunntrekk ved lovpakten. – 3Mo 8; He 7: 11; se INNSETTELSE.

Moses spilte også en viktig rolle i forbindelse med den første tjeneste som det nylig innsatte presteskapet utførte, den 8. nisan i 1512 f.v.t., idet han forestod det hele og sammen med Aron velsignet folket. (3Mo 9) Under innstiftelsen av alt det som hadde med lovpakten å gjøre, opptrådte Moses i sin offisielle stilling som mellommann.

Annen tjeneste som mellommann. Gjennom Moses fikk Israel en lovsamling på mer enn 600 lover, deriblant de forordninger som gjaldt prestene. Ved Guds kraft utførte han mange mirakler til gagn for folket. Han gikk i forbønn for folket og bad inntrengende Jehova om å spare dem for Jehovas navns skyld. (2Mo 32: 7–14; 4Mo 14: 11–20; 16: 20–22; 21: 7; 5Mo 9: 18–20, 25–29; 10: 8–11) Moses var mer opptatt av det som hadde med Jehovas navn og folkets ve og vel å gjøre, enn av sine egne interesser. – 2Mo 32: 30–33; 4Mo 11: 26–29; 12: 9–13.

 Likhetspunkter mellom Moses og Jesus som mellommenn. De som blir tatt inn i den nye pakt, befinner seg i en situasjon som kan sammenlignes med den fortidens israelitter befant seg i. De kristne er også syndere. Ettersom dyreblod ikke virkelig kan ta bort synder (He 10: 4), kreves det et bedre offer. Jesus Kristus er dette bedre offer. (He 10: 5–10) Etter å ha nevnt de ofre som ble frambåret under Moseloven, sier Paulus: «Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod . . . rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan yte den levende Gud hellig tjeneste? Og det er derfor han er mellommann for en ny pakt, for at de som er blitt kalt, skal få løftet om den evige arv, ettersom en død har funnet sted til deres utfrielse ved en løsepenge fra overtredelsene under den tidligere pakt. For hvor det er en pakt, er det nødvendig at den menneskelige paktslutters død blir tilveiebrakt. For en pakt er gyldig på grunnlag av døde ofre, ettersom den ikke er i kraft på noe tidspunkt mens den menneskelige paktslutter lever.» – He 9: 11–17.

Paulus peker videre på at den tidligere pakt, lovpakten, ikke ble innviet uten blod. Som lovpaktens mellommann sørget Moses for at ofrene ble frambåret, og stenket deretter blodet på «paktsboken». (He 9: 18–28) Jesus Kristus, Guds mellommann for den nye pakt, gjorde noe som svarte til dette. Etter at han hadde brakt sitt offer, trådte han fram for Jehova Gud med verdien av sitt blod. Et annet likhetspunkt er at akkurat som lovpakten ble inngått med en nasjon, ikke med enkeltpersoner (2Mo 24: 7, 8), ble den nye pakt inngått med «en hellig nasjon», «Guds Israel». – 1Pe 2: 9; Ga 6: 15, 16.

De som Kristus er mellommann for. Apostelen Paulus erklærer at det bare er «én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle» – for både jøder og hedninger. (1Ti 2: 5, 6) Kristus er mellommannen for den nye pakt, som er inngått mellom Gud og det åndelige Israels menighet. (He 8: 10–13; 12: 24; Ef 5: 25–27) Han ble mellommann for at de kalte skulle kunne «få løftet om den evige arv». (He 9: 15) Det er ikke engler han tar seg av, men «Abrahams ætt». (He 2: 16) Han tar seg av dem som vil bli tatt inn i den nye pakt, slik at de blir ’adoptert’ som sønner av Jehova og blir medlemmer av hans åndelige husstand; disse vil til slutt befinne seg i himmelen som Kristi brødre, idet de sammen med ham blir en del av «Abrahams ætt». (Ro 8: 15–17, 23–25; Ga 3: 29) Han har gitt dem den lovte hellige ånd, som de er blitt beseglet med og har fått som et pant på sin himmelske arv. (2Kt 5: 5; Ef 1: 13, 14) Det fulle antall av dem som endelig og for alltid blir beseglet, vil ifølge Åpenbaringen 7: 4–8 være 144 000.

Innstiftelsen av den nye pakt. Etter sin død og oppstandelse trådte Jesus fram for Gud i himmelen for å framstille verdien av sitt offer, som i første rekke kommer dem som er tatt inn i den nye pakt, til gode. (He 9: 24) I denne forbindelse fungerte han både som Øversteprest og som Mellommann. I overensstemmelse med mønsteret fra innstiftelsen av lovpakten framstilte Jesus verdien av sitt offer for Gud i himmelen (liksom Moses stenket blodet på lovboken [ettersom Gud ikke var personlig til stede]). På pinsedagen i år 33 e.v.t. utøste Jesus deretter den hellige ånd fra Gud over de første som ble tatt inn i den nye pakt, omkring 120 personer. Senere samme dag ble omkring 3000 jøder og proselytter føyd til menigheten. (Apg 1: 15; 2: 1–47; He 9: 19) Og akkurat som Moses leste Loven for folket, gjør Jesus Kristus dem som er med i den nye pakt, tydelig kjent med de betingelser og lover som er knyttet til denne pakten. – 2Mo 24: 3–8; He 1: 1, 2; Joh 13: 34; 15: 14; 1Jo 5: 1–3.

Ettersom Jesus Kristus er udødelig og således «forblir i live for evig», kan han som Mellommann og Øversteprest til enhver tid gå i forbønn for dem av det åndelige Israel som nærmer seg Gud gjennom ham, og på den måten virke som mellommann for den nye pakt inntil de som tar imot den hjelp han formidler, har oppnådd fullstendig frelse. (He 7: 24, 25) Han kan lede begivenhetene fram til den lykkelige oppfyllelsen av hensikten med den nye pakt. De som er med i pakten, vil til slutt bli innsatt som underprester i det himmelske prestedømme under sin store Øversteprest, Kristus. – Åp 5: 9, 10; 20: 6.

Velsignelser for menneskeheten i sin alminnelighet. Som Mellommann virker Jesus utelukkende med tanke på dem som er med i den nye pakt. Men han er også Guds Øversteprest og Abrahams Ætt, og under utøvelsen av disse to funksjonene vil han bringe velsignelser til den øvrige delen av menneskeheten, ettersom alle nasjoner skal bli velsignet ved hjelp av Abrahams ætt. De som er med i den nye pakt, blir først velsignet av Kristus, den primære delen av ætten (Ga 3: 16, 29), idet de blir medlemmer av den sekundære delen av ætten. Gjennom den nye pakt, som han er mellommann for, blir de gjort til konger og prester og vil få være med på å la de velsignelser Jesu Kristi offer og Rikets styre bringer, tilflyte alle jordens nasjoner. Når Kristi oppgave som mellommann er fullført, idet «Guds Israel» er blitt ført fram til denne stillingen, vil  det således bli til gagn og velsignelse for hele menneskeheten. – Ga 6: 16; 1Mo 22: 17, 18.

Det finnes altså andre, som ikke hører med til de 144 000 «beseglede», som også ber til Jehova Gud i Kristi navn og tror på verdien av Kristi gjenløsningsoffer. Dette offeret er ikke bare til gagn for dem som Jesus tjener som mellommann for i forbindelse med den nye pakt, men også for alle andre som viser tro på Kristus. (1Jo 2: 2) Disse, som ikke er med i den nye pakt, er også klar over at ’det ikke er noe annet navn under himmelen som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved’. (Apg 4: 12) Også de ser hen til Jesus Kristus som sin store himmelske Øversteprest, som de kan nærme seg Gud gjennom, og som den som ved sin tjeneste har gjort det mulig for dem å oppnå tilgivelse for sine synder. (He 4: 14–16) I Åpenbaringen 21: 22–24 sies det at ’nasjonene skal vandre i Det nye Jerusalems lys’, og det er Jehova som er denne byens lys, og Lammet, Jesus Kristus, som er dens lampe.