(Mẹmfis).

En hovedstad i oldtidens Egypt; den blir identifisert med ruinene ved Mit Rahiney, som ligger 23 km sør for Kairo, på Nilens vestbredd. Memfis var lenge den viktigste byen i Nedre Egypt (dvs. området omkring Nildeltaet og et lite område sør for dette).

I Hosea 9: 6 kalles byen Mof i den hebraiske teksten; dette navnet gjengis «Memfis» i de fleste norske oversettelser. Andre steder blir den kalt Nof. – Jes 19: 13; Jer 2: 16; 44: 1; 46: 14, 19; Ese 30: 13, 16.

Historie. Ifølge en gammel legende som blir gjenfortalt av den greske historieskriveren Herodot (II, 99), ble Memfis grunnlagt av en hersker ved navn Min (Menes); det er imidlertid ikke blitt funnet noe historisk vitnesbyrd om denne personen, som også skal ha grunnlagt det «første dynasti» av egyptiske herskere.

Memfis’ beliggenhet var ideell for en hovedstad i Nilens land. Byen lå et lite stykke sør for det stedet hvor Nilen begynner å forgrene seg og deltaområdet begynner, og kontrollerte således ikke bare deltaområdet mot nord, men også ferdselen på Nilen. Ørkenområder og fjell gjorde det vanskelig å nærme seg byen fra vest, og selve Nilen og høydene på den andre siden av elven utgjorde et vern mot angrep fra øst. På grunn av sin beliggenhet på grensen mellom Øvre Egypt (i sør) og Nedre Egypt (i nord) satt altså Memfis med nøkkelen til hele Egypt i oldtiden, omtrent slik Kairo, som ligger like i nærheten, gjør i vår tid.

Handel. Gjennom hele sin historie var byen et viktig handelssentrum, og den begynte å avta i betydning først etter grekernes erobring, da Alexandria ved nordkysten ble landets viktigste havneby. Noen historikere sier at Memfis ble berømt for sine glassvarer, og at Roma ble storimportør av glass fra Memfis. I dette området dyrket man dessuten akasietrær til framstilling av møbler, til bygging av skip til den egyptiske flåte og til produksjon av krigsvåpen.

Politikk. Også politisk hadde Memfis en meget viktig stilling, særlig i den perioden som egyptologene kaller «Det gamle riket», og et stykke inn i «Mellomriket». De fleste historikere mener at de første dynastiene hadde sitt regjeringssete i Memfis, selv om regjeringssetet for en tid kan ha blitt flyttet til Tebe (Bibelens No-Amon), som lå 480 km lenger sør. Det virker sannsynlig at det fortsatt var Memfis som var hovedstaden da Abraham besøkte Egypt og møtte den daværende faraoen. – 1Mo 12: 10–20.

Det synes å framgå av Bibelens beretning at den egyptiske hovedstaden lå i Nedre Egypt (i nord) under israelittenes opphold i landet, på et sted hvor det var forholdsvis lett å komme til Gosen, hvor israelittene bodde. (1Mo 47: 1, 2; se GOSEN nr. 1.) Det at Moses kunne møte farao «ved bredden av Nilen», kan tyde på at hovedstaden var Memfis snarere enn en by nede i deltaområdet (slik noen mener), ettersom Nilen forgrenet seg sterkt der hvor deltaområdet startet. – 2Mo 7: 15.

På grunn av sin fremtredende posisjon blir Memfis nevnt i flere profetier som omhandler Egypt. I Jeremia 2: 16 sier profeten at Nof (Memfis) og Tahpanes (en by i deltaområdet) ’avbeitet [Israels] isse’, noe som betyr at de to byene ribbet Israel og billedlig talt gjorde nasjonen skallet. Dette førte til ydmykelse og sorg for dem som hevdet å være Guds tjenere. (Jf. 2Kg 2: 23; Jes 22: 12.) Både for nordriket, Israel, og det sørlige riket, Juda, viste det seg å være forgjeves å søke hjelp og støtte hos Egypt, her representert ved Memfis og Tahpanes. Egypterne viste seg tvert imot å være parat til å utnytte den situasjonen Guds paktsfolk var i, til sin egen fordel. – Ho 7: 11; Jes 30: 1–3; 2Kg 23: 31–35.

Religion. Memfis var et senter for egyptisk religion og lærdom, men på 700-tallet f.v.t. forutsa Jesaja at den visdom som Nofs (Memfis’)  fyrster (kanskje prestefyrster) skrøt av, kom til å vise seg å være feilslått, og at Egypt skulle bli villedet. (Jes 19: 13) Disse rådgiverne skapte tydeligvis en falsk trygghetsfølelse i Egypt, slik at man ikke tok den trusselen som den aggressive stormakten Assyria utgjorde, på alvor.

I Memfis har man funnet minnesmerker knyttet til den perioden da den etiopiske kongen Tirhaka hersket over Egypt. Tirhaka overlevde et sammenstøt med assyrerkongen Sankerib i Kanaan (732 f.v.t.; 2Kg 19: 9), men Sankeribs sønn Asarhaddon påførte senere den egyptiske hæren et knusende nederlag, slik at den ble nødt til å trekke seg tilbake til Memfis. I Asarhaddons egne opptegnelser angående den påfølgende striden heter det: «Jeg beleiret Memfis, hans [Tirhakas] residensby, og erobret den på en halv dag ved hjelp av undergravning, bresjer og stormstiger; jeg ødela (den), rev ned (dens murer) og brente den ned.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 293.) Det ser ut til at egyptiske styrker senere gjenerobret Memfis og massakrerte den assyriske garnisonen. Men Asarhaddons sønn Assurbanipal rykket inn i Egypt og drev herskerne ut av Memfis og sørover, oppover Nildalen.

Da det gikk nedover med Assyria i siste halvdel av 600-tallet f.v.t., kom Memfis igjen fullstendig under egyptisk kontroll. Etter 607 f.v.t., da babylonerkongen Nebukadnesar la Juda øde, flyktet mange jøder til Egypt, hvor de slo seg ned i Memfis og andre byer. (Jer 44: 1) Gjennom sine profeter Jeremia og Esekiel forutsa Jehova at disse jødene skulle gå til grunne, og at Nebukadnesar skulle tilføye Egypt et ødeleggende slag, noe som skulle gå hardt ut over Memfis (Nof). (Jer 44: 11–14; 46: 13, 14, 19; Ese 30: 10–13) De babylonske angriperne skulle selvsikkert angripe Memfis ved høylys dag. – Ese 30: 16.

Memfis led et nytt stort nederlag i 525 f.v.t., da perserkongen Kambyses angrep byen, som så ble sete for et persisk satrapi. Byen kom seg aldri helt igjen etter denne erobringen. Under ptolemeerne blomstret Alexandria, mens det gikk jevnt og trutt nedover med Memfis, og på 600-tallet e.v.t. var byen blitt en ruinhaug.

Memfis var blant de viktigste hellige byene i det gamle Egypt, og det var også byen On (Heliopolis), som lå i nærheten. (1Mo 41: 50) Særlig viktige var de helligdommene som var viet til guden Ptah og til den hellige oksen Apis. Ifølge den «memfiske teologi», som var utarbeidet av prestene i Memfis, var guden Ptah skaperen (en ære han delte med andre guder, f.eks. Thot, Re [Ra] og Osiris), og det ser ut til at hans rolle i mytologien var formet etter den rolle som farao spilte i det menneskelige samfunn. Klassiske historieskrivere forteller om hvordan Ptahs tempel i Memfis med jevne mellomrom ble utvidet og forskjønnet. Det var utsmykket med enorme statuer.

Apis-oksen, en spesielt merket, levende okse som man hadde i Memfis, ble tilbedt som inkarnasjonen av guden Osiris, men den blir også i noen legender satt i forbindelse med guden Ptah. Når Apis-oksen døde, ble det holdt sørgehøytid, og oksen ble begravet med stor pomp og prakt i Sakkara, som lå i nærheten. (Da en grav i Sakkara ble åpnet på 1800-tallet, fant man over 60 balsamerte okser og kuer.) Utvelgelsen av en ny Apis-okse og innsettelsen av den i Memfis var ledsaget av en like storslått seremoni. Israelittene kan ha vært påvirket av denne avgudsdyrkelsen da de kom til at de skulle tilbe Jehova ved hjelp av en gullkalv, og derved gjorde opprør mot Jehova. (2Mo 32: 4, 5) Tilbedelsen av den utenlandske gudinnen Astarte stod også sterkt i Memfis, i tillegg til at byen hadde templer for slike egyptiske guder og gudinner som Hathor, Amon, Imhotep, Isis, Osiris-Sokar, Anubis og andre. Hele denne lange rekken av guder og gudebilder var dømt av Gud og skulle bli tilintetgjort. – Ese 30: 13.

Kongegraver. Noe som vitner om Memfis’ storhet i oldtiden, er de kolossale gravplassene like i nærheten av det stedet hvor byen lå; i disse områdene finner man blant annet omkring 20 pyramider, monumentale kongegraver. Den fremtredende rolle som Memfis spilte som det sted hvor kongene ble gravlagt, avspeiler seg utvilsomt i følgende profeti som Hosea uttalte mot det troløse Israel på 700-tallet f.v.t.: «Egypt skal samle dem; Memfis skal begrave dem.» (Ho 9: 6) Blant de pyramidene som er funnet i Sakkara ved Memfis, er trinnpyramiden, oppført av kong Djoser («det tredje dynasti»). Den anses for å være den eldste frittstående steinbygning man kjenner til. Et stykke vestnordvest for Memfis ligger de enda langt mer imponerende pyramidene ved Giza og også den store sfinksen. I dag er disse gravbygningene og lignende steinbygninger det eneste som er igjen og kan si noe om den religiøse glans Memfis hadde i fortiden. Som forutsagt er byen blitt «til forferdelse». – Jer 46: 19.