En gruppe mennesker som er samlet eller samles i en bestemt hensikt eller for å utføre en bestemt virksomhet; ordet blir nå vanligvis brukt om en lokal gruppe eller et samfunn av trosfeller. Det hebraiske ordet som i alminnelighet er oversatt med «menighet» i Ny verden-oversettelsen, er qahạl, som er avledet av en rot som betyr «å sammenkalle; å komme sammen». (4Mo 20: 8; 5Mo 4: 10) Det blir ofte brukt om en organisert gruppe, som i uttrykkene «Israels menighet» (3Mo 16: 17; Jos 8: 35; 1Kg 8: 14), «den sanne Guds menighet» (Ne 13: 1) og «Jehovas menighet» (4Mo 20: 4; 5Mo 23: 2, 3; 1Kr 28: 8; Mi 2: 5). Qahạl (oversatt med «menighet», men også med «være samlet», «forsamling») betegner grupper som kommer sammen med ulike mål for øye – for eksempel gudsdyrkelse (5Mo 9: 10; 18: 16; 1Kg 8: 65; Sl 22: 25; 107: 32), offentlig forvaltning (1Kg 12: 3) eller krigføring (1Sa 17: 47; Ese 16: 40). I Forkynnerens bok blir Salomo omtalt som «forsamleren» (hebr. qohẹleth). (For  1: 1, 12) Som konge samlet han folket om tilbedelsen av Jehova. Ett eksempel på dette er at han kalte sine undersåtter sammen til det nyoppførte templet i Jerusalem. – 1Kg 8: 1–5; 2Kr 5: 2–6.

Ordet for «menighet» i De kristne greske skrifter er ekklesịa, som kommer av to greske ord, nemlig ek («ut») og kalẹo («kalle»). Det betegner således en gruppe personer som er kalt ut eller kalt sammen, enten i en offisiell eller i en uoffisiell sammenheng. Det er dette ordet som er brukt om Israels menighet i Apostlenes gjerninger 7: 38, og det samme ordet blir også brukt om den «forsamlingen» som sølvsmeden Demetrius hisset opp mot Paulus og hans medarbeidere i Efesos. (Apg 19: 23, 24, 29, 32, 41) Men som oftest blir det brukt i sammenhenger hvor det dreier seg om den kristne menighet. Det blir brukt om den kristne menighet i sin alminnelighet (1Kt 12: 28), om en menighet i en bestemt by, for eksempel i Jerusalem (Apg 8: 1), Antiokia (Apg 13: 1) eller Korint (2Kt 1: 1), og om en bestemt gruppe som kommer sammen i noens hjem (Ro 16: 5; Flm 2). Ordet blir også brukt i flertall, med referanse til flere enkeltmenigheter, eller «Guds menigheter». (Apg 15: 41; 1Kt 11: 16) I noen bibeloversettelser brukes ordet «kirke» i skriftsteder hvor det dreier seg om den kristne menighet, for eksempel i Matteus 16: 18 (NO) og i 1. Korinter 16: 19 (AS, KJ ), men ettersom mange forbinder ordet «kirke» med en bygning for gudstjeneste snarere enn med en menighet som tjener Gud, kan denne gjengivelsen være misvisende.

Det hebraiske ordet qahạl er i Septuaginta vanligvis oversatt med det greske ordet ekklesịa, for eksempel i Salme 22: 22 (21: 23, LXX). – Jf. NW, fotn.

Israels menighet. Fra Moses’ tid av ble Israels nasjon omtalt som en menighet. Jehova bestemte at menigheten skulle styres teokratisk, ikke demokratisk. Myndigheten skulle altså utgå fra Gud selv, ikke fra folket. Med dette for øye inngikk han en pakt med nasjonen, lovpakten. (2Mo 19: 3–9; 24: 6–8) Fordi Moses tjente som mellommann i forbindelse med denne pakten, kunne man med rette si: «Moses påla oss en lov, en eiendom for Jakobs menighet.» (5Mo 33: 4) Jehova var nasjonens Dommer, dens Lovgiver og dens Konge. (Jes 33: 22) Nasjonen var med andre ord en menighet som tilhørte Gud, og kunne derfor omtales som «Jehovas menighet». – 4Mo 16: 3; 1Kr 28: 8.

Noen steder blir det hebraiske ordet qahạl (menighet) brukt sammen med det hebraiske ordet ʽedhạh (forsamling). (3Mo 4: 13; 4Mo 20: 8, 10) ʽEdhạh er avledet av en rot som betyr «å bestemme; å treffe avtale (om å møtes)» og betegner således en gruppe som er kommet sammen etter avtale. Ordet blir ofte brukt om det israelittiske samfunn, som i uttrykket «Israels forsamling». (2Mo 12: 3) I nasjonen Israel bestod menigheten (qahạl ) strengt tatt av dem som i egentlig forstand var hebreere (4Mo 15: 15), mens forsamlingen (ʽedhạh) tydeligvis omfattet både israelittene og de fastboende utlendingene som holdt til blant dem. (2Mo 12: 19) Det ser ut til at fastboende utlendinger som var omskåret, kunne regnes for å tilhøre «menigheten» i vid forstand. – 4Mo 15: 14–16.

Det var imidlertid ikke alle som kunne bli medlemmer av «Jehovas menighet». Ingen mann som var kastrert, eller som hadde fått sitt «mannlige lem . . . skåret av», kunne komme inn i menigheten, og uekte sønner, mannlige ammonitter og mannlige moabitter var utestengt «selv inntil tiende generasjon». Men etterkommere av edomitter og av egyptere som ble født «som tredje generasjon», kunne «få komme inn i Jehovas menighet». (5Mo 23: 1–8) Det at uekte sønner og deres etterkommere var utestengt «inntil tiende generasjon», bidrog til å holde i hevd Jehovas lov om at man ikke skulle begå ekteskapsbrudd. (2Mo 20: 14) Og selv om de som var blitt lemlestet på sine kjønnsdeler, ikke kunne komme inn i «Jehovas menighet», kunne de finne trøst i profeten Jesajas ord i Jesaja 56: 1–7. For personer som var utestengt fra «Jehovas menighet» i det gamle Israel, var det selvsagt mulig å nyte godt av foranstaltninger og velsignelser som Jehova tilveiebrakte for folk fra nasjonene i sin alminnelighet. – 1Mo 22: 15–18.

De som tilhørte Israels menighet, ble vist barmhjertighet hvis de syndet av vanvare. Men hvis de med overlegg gjorde noe galt, skulle de bli avskåret, det vil si lide døden. (4Mo 15: 27–31) Man skulle for eksempel bli avskåret fra menigheten – og fra livet – hvis man unnlot å rense seg når man var seremonielt uren, hvis man spiste av kjøttet av et fellesskapsoffer mens man var uren, hvis man spiste av fettet av et offerdyr, hvis man spiste blod, eller hvis man spiste noe hellig mens man var uren. (4Mo 19: 20; 3Mo 7: 21–27; 17: 10, 14; 22: 3) Man skulle også avskjæres hvis man arbeidet på sabbaten (2Mo 31: 14), gav noen av sitt avkom til Molek, vendte seg til åndemedier og til slike som hadde som yrke å forutsi begivenheter, gjorde seg skyldig i visse former for seksuell umoral eller unnlot å «plage» seg selv på den årlige soningsdagen. – 3Mo 20: 1–6, 17, 18; 23: 27–30; se også 2Mo 30: 31–33; 3Mo 17: 3, 4, 8, 9; 18: 29; 19: 5–8.

 Mens Israels menighet bestod av enkeltpersoner, bestod nasjonen av stammer, slekter og husstander. Beretningen om Akans synd tyder på at man hadde en slik organisasjonsstruktur, for i dette tilfellet trådte Israel fram først stamme for stamme, så slekt for slekt, så husstand for husstand og til slutt mann for mann, inntil Akan ble utpekt som den skyldige. – Jos 7: 10–19.

I Israel handlet ansvarlige representanter ofte på folkets vegne. (Esr 10: 14) «Stammenes høvdinger» frambar for eksempel offergaver etter at tabernaklet var reist. (4Mo 7: 1–11) Og prester, levitter og «folkets overhoder» tjente som representanter for folket da de bevitnet den ’bindende avtalen’ som ble inngått på Nehemjas tid. (Ne 9: 38 til 10: 27) Under israelittenes vandring i ødemarken fantes det «høvdinger i forsamlingen, slike som var innkalt til møtet, navngjetne menn», og det var 250 av disse som sluttet seg til Korah, Datan, Abiram og On og samlet seg mot Moses og Aron. (4Mo 16: 1–3) Etter anvisning fra Jehova Gud valgte Moses ut 70 av Israels eldste som var oppsynsmenn, for at disse skulle hjelpe ham med å bære «byrden av folket», noe han ikke var i stand til å gjøre alene. (4Mo 11: 16, 17, 24, 25) Tredje Mosebok 4: 15 nevner «forsamlingens eldste», og det ser ut til at nasjonens eldste, dens overhoder, dens dommere og dens oppsynsmenn tjente som folkets representanter. – 4Mo 1: 4, 16; Jos 23: 2; 24: 1.

I ødemarken brukte man to sølvtrompeter til sammenkalling av forsamlingen og til å gi signal med når leiren skulle bryte opp. Hvis det ble blåst i begge trompetene, skulle forsamlingen møte fram etter avtale med Moses ved inngangen til møteteltet. Hvis det ble blåst i bare den ene, skulle «høvdingene som overhoder for Israels tusener» møte. (4Mo 10: 1–4) Noen ganger kalte kongen folket sammen (1Kg 8: 5; 2Kr 20: 4, 5); Hiskia benyttet seg av løpere da han kalte folket sammen til Jerusalem til den store påskefeiringen som ble holdt på hans tid. – 2Kr 30: 1, 2, 10–13.

På et senere tidspunkt hadde Sanhedrinet stor makt og innflytelse. Sanhedrinet var en domstol med 71 medlemmer – øverstepresten og 70 andre fremtredende menn i nasjonen, «folkets forsamling». – Mt 26: 59; Lu 22: 66.

Mens jødene var i landflyktighet i Babylon, eller kort tid senere, begynte det å bli vanlig at de kom sammen i bygninger kalt synagoger. Etter hvert ble det bygd synagoger mange forskjellige steder; Jesus underviste for eksempel i synagogen i Nasaret. (Lu 4: 16–21) Synagogene var i virkeligheten skoler hvor Skriften ble opplest og forklart, og steder hvor man bad til Gud og lovpriste ham. – Apg 15: 21; se SYNAGOGE.

Israels menighet var i en unik stilling. Moses gav folket følgende påminnelse: «Du er et hellig folk for Jehova din Gud. Det er deg Jehova din Gud har utvalgt til å bli hans folk, en spesiell eiendom, blant alle de folk som er på jordens overflate.» (5Mo 7: 6) Men den jødiske menighet har opphørt å være Guds menighet; den ble forkastet fordi den avviste Guds Sønn. – Apg 4: 24–28; 13: 23–29; Mt 21: 43; 23: 37, 38; Lu 19: 41–44.

Den kristne menighet. Før den jødiske nasjon ble forkastet og opphørte å være Guds menighet, omtalte Jesus Kristus seg selv som den «klippe» som han skulle bygge ’sin menighet’ på. (Mt 16: 18) Det var slik Peter, som han her snakket til, forstod dette, for Peter identifiserte senere Jesus som den «stein» som var blitt forkastet av mennesker, men som var «utvalgt, dyrebar, for Gud», og han omtalte ham også som den «grunnhjørnestein» som et menneske trygt kan vise tro på, uten fare for å bli skuffet. (1Pe 2: 4–6; Sl 118: 22; Jes 28: 16) Også Paulus viste utvetydig at det er Jesus Kristus som er den grunnvoll som menigheten er bygd på. (Ef 2: 19–22; 1Kt 3: 11) Ettersom den kristne menighet tilhører Jehova, blir den passende nok omtalt som «Guds menighet». – Apg 20: 28; Ga 1: 13.

Denne kristne menighet (gr. ekklesịa), som er bygd på Kristus, har også Kristus som hode. Det blir derfor sagt: «Han [Gud] la også alt under hans føtter og gjorde ham til hode over alle ting for menigheten, som er hans legeme, fylden hos ham som fyller alt i alle.» – Ef 1: 22, 23; se også Kol 1: 18.

Den kristne menighet overtok Israels menighets plass som Guds menighet på pinsedagen i år 33, da hellig ånd ble utøst over Jesu disipler i Jerusalem. De første som skulle bli medlemmer av denne menigheten, var blitt utvalgt kort tid etter Jesu dåp, ved begynnelsen av Jesu jordiske tjeneste. (Apg 2: 1–4; Joh 1: 35–43) Blant sine første disipler valgte Jesus ut tolv til å være apostler (Lu 6: 12–16), og senere valgte han ut Saulus fra Tarsus, som ble «en apostel for nasjonene». (Apg 9: 1–19; Ro 11: 13) Lammets, Jesu Kristi, tolv trofaste apostler, deriblant Mattias, som erstattet Judas, utgjør den kristne menighets sekundære grunnvoll. – Apg 1: 23–26; Åp 21: 1, 2, 14.

Denne menigheten blir omtalt som «menigheten av de førstefødte, de som er blitt innskrevet i himlene», og det fulle antall av menighetens medlemmer under hodet, Kristus, er 144 000.  (He 12: 23; Åp 7: 4) Disse utvalgte er blitt «kjøpt fra menneskene» for at de skal utføre et spesielt arbeid her på jorden, og for at de så skal være sammen med Kristus i himmelen som hans brud. Liksom de som skulle tilhøre Guds hebraiske menighet, måtte oppfylle visse krav, er det visse krav man må oppfylle for å kunne bli medlem av den kristne «Guds menighet». De som tilhører menigheten, er åndelig sett jomfruer som fortsetter å følge Lammet, Jesus Kristus, uansett hvor det går, og «det er ikke blitt funnet løgn i deres munn; de er uten lyte». – Åp 14: 1–5.

De som blir medlemmer av den kristne menighet, Guds menighet, blir utvalgt av Jehova. (Ro 8: 30; 2Te 2: 13) Menighetens første medlemmer ble kalt fra den jødiske menighet, som var blitt forkastet fordi den ikke hadde tatt imot Guds Sønn som Messias. Men fra og med det tidspunkt da Kornelius ble en kristen (år 36), er også mennesker fra nasjonene i sin alminnelighet blitt kalt til å bli medlemmer av den kristne menighet. Paulus kunne derfor si: «Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus.» (Ga 3: 28; Apg 10: 34, 35; Ro 10: 12; Ef 2: 11–16) Lovpakten, som Moses var mellommann for, og som Israels menighet var underlagt, ble oppfylt av Jesus Kristus og fjernet av Jehova Gud (Mt 5: 17; 2Kt 3: 14; Kol 2: 13, 14), men de som tilhører den kristne menighet, høster gagn av de velsignelser som er knyttet til den nye pakt, som den større Moses, Jesus Kristus, er mellommann for. (Mt 26: 28; He 12: 22–24; Apg 3: 19–23) Og mens prestene og kongene i Israel ble salvet med olje (2Mo 30: 22–30; 2Kg 9: 6), blir de som blir utvalgt av Gud til å bli medlemmer av den kristne menighet, salvet med hellig ånd (2Kt 1: 21, 22; 1Jo 2: 20), og Jehova Gud adopterer dem som sine sønner. – Ef 1: 5.

Israels menighet bestod i alt vesentlig av kjødelige israelitter, hebreere. Guds salvede kristne menighet består av åndelige israelitter, som utgjør stammene i det åndelige Israel. (Åp 7: 4–8) De aller fleste kjødelige israelitter forkastet Jesus Kristus, så «ikke alle som utspringer fra Israel, er virkelig ’Israel’», det vil si det åndelige Israel. (Ro 9: 6–9) Med henblikk på den kristne menighet, Guds menighet, som består av åndelige jøder, sier Paulus dessuten: «Den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd.» – Ro 2: 28, 29.

Når det i De kristne greske skrifter er tale om «menigheten» i generell forstand, siktes det vanligvis til de 144 000 medlemmene av menigheten, Kristi salvede disipler, Jesus selv ikke innbefattet. (Ef 5: 32; He 12: 23, 24) Men det at Davids ord i Salme 22: 22 under inspirasjon blir anvendt på Jesus Kristus i Hebreerne 2: 12, viser at ordet «menigheten» også kan referere til disse salvede sammen med deres hode, Jesus Kristus. Han som skrev brevet til Hebreerne, siterer Davids ord når han sier: «For både han som helliger, og de som blir helliget, stammer alle fra én, og av den grunn skammer han [dvs. Jesus Kristus] seg ikke over å kalle dem ’brødre’, idet han sier: ’Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre; midt i menigheten vil jeg lovprise deg med sang.’» (He 2: 11, 12) Liksom David var medlem av Israels menighet og lovpriste Jehova midt i menigheten, kan Jesus Kristus i denne sammenheng betraktes som et medlem av den åndelige menighet, idet menighetens øvrige medlemmer blir omtalt som hans «brødre». (Jf. Mt 25: 39, 40.) David tilhørte Jehovas israelittiske menighet, og Jesus Kristus tilhørte også denne menigheten mens han var på jorden og forkynte blant dens medlemmer. En rest fra denne menigheten ble medlemmer av Jesu menighet.

Organiseringen av den kristne menighet. Det ble opprettet kristne menigheter mange forskjellige steder, men disse fungerte ikke uavhengig av hverandre. Alle menighetene anerkjente den kristne menighets styrende råd og dets myndighet. Det styrende råd bestod av apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem, og det fantes ingen rivaliserende grupper andre steder som prøvde å føre tilsyn med menigheten. Da det oppstod et spørsmål angående omskjærelse i det første århundre, ble det forelagt det trofaste kristne styrende råd til drøftelse. Da det styrende råd under ledelse av den hellige ånd hadde truffet sin avgjørelse, ble den gjort bindende for alle kristne menigheter, og menighetene godtok den villig. – Apg 15: 22–31.

Det kristne styrende råd i Jerusalem sendte ut reisende representanter. Paulus og noen andre gjorde for eksempel menighetene kjent med den ovennevnte avgjørelsen, og det blir i den forbindelse sagt: «Som de nå reiste gjennom byene, overgav de dem som var der, de forordninger som var blitt vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem, for at de skulle overholde dem.» Om virkningen av dette sies det videre: «Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» (Apg 16: 4, 5) Da apostlene i Jerusalem ved en tidligere anledning «hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem; og disse  drog ned og bad for dem at de måtte få hellig ånd». – Apg 8: 14, 15.

Hver enkelt menighet holdt seg nøye til de retningslinjer som kom fra det styrende råd, som blant annet førte tilsyn med utnevnelsen av eldste. (Tit 1: 1, 5) I tråd med de retningslinjer som det styrende råd hadde gitt under den hellige ånds ledelse, ble det således i hver menighet utnevnt tilsynsmenn og også menighetstjenere, som var assistenter for tilsynsmennene. De mennene som skulle få slike betrodde, ansvarsfulle stillinger, måtte oppfylle bestemte krav. (1Ti 3: 1–13; Tit 1: 5–9) Reisende representanter for det styrende råd, for eksempel Paulus, fulgte Kristi eksempel og var selv gode eksempler. (1Kt 11: 1; Flp 4: 9) Ja, alle de som tjente som åndelige hyrder, skulle være «eksempler for hjorden» (1Pe 5: 2, 3), vise kjærlig omtanke for de enkelte i menigheten (1Te 2: 5–12) og hjelpe dem som var åndelig syke (Ga 6: 1; Jak 5: 13–16). – Se ELDSTE, ELDRE MANN; TILSYNSMANN; TJENER.

Liksom Jehova hadde organisert Israels menighet under ledelse av eldste, overhoder, dommere og oppsynsmenn (Jos 23: 2), sørget han altså nå for at det ble ført tilsyn med den kristne menighet, ved å la det bli utnevnt eldste i betrodde stillinger i menigheten. (Apg 14: 23) Og på samme måte som ansvarlige menn noen ganger opptrådte på vegne av hele Israels menighet, for eksempel i forbindelse med saker hvor det måtte felles en dom (5Mo 16: 18), ordnet Gud med at hver enkelt kristen menighets interesser ble ivaretatt i slike saker av ansvarlige representanter, menn som fikk myndighet ved den hellige ånd. (Apg 20: 28; 1Kt 5: 1–5) Men hvis det oppstod uoverensstemmelser mellom medlemmer av den kristne menighet, tjente Jesu Kristi ord i Matteus 18: 15–17 (som ble uttalt før Jehova Gud hadde forkastet den jødiske menighet, og som derfor opprinnelig gjaldt den) som grunnlag for å bilegge eller håndtere slike problemer.

Jehova Gud har satt lemmene på Kristi åndelige «legeme» «slik som det behaget ham». Og Paulus sier: «Gud har satt de respektive i menigheten: for det første apostler; for det andre profeter; for det tredje lærere; så kraftige gjerninger; så gaver til å helbrede; hjelpetjenester, evner til å lede, forskjellige slags tunger.» Ikke alle hadde de samme oppgavene, men alle trengtes i den kristne menighet. (1Kt 12: 12–31) Paulus sier at Jesus gav den kristne menighet apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere «for å bringe de hellige i den rette tilstand, til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enheten i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til en fullvoksen mann, til det mål av vekst som hører Kristi fylde til». – Ef 4: 11–16.

Israels menighet mottok Guds lov og fikk lære «at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». (5Mo 8: 1–3) Også Jesus Kristus anerkjente det prinsipp at mennesket ikke lever av brød alene, «men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn». (Mt 4: 1–4) Det er derfor blitt truffet tiltak for å skaffe til veie den nødvendige åndelige føde til den kristne menighet; Jesus Kristus omtalte selv den «slave» som han benytter til å tilveiebringe ’maten’ til de kristne, ’tjenestefolkene’. I sin profeti om sitt nærvær og «avslutningen på tingenes ordning» sier Jesus at ’herren’, «når han kommer», skal sette denne «tro og kloke slave» «over alt det han eier». – Mt 24: 3, 45–47.

Det å komme sammen for å tilbe Jehova og drøfte hans lov var viktig for Israels menighet. (5Mo 31: 12; Ne 8: 1–8) Tilsvarende er møter hvor man tilber Jehova og studerer hans Ord, svært viktige for den kristne menighet, noe som understrekes av at Hebreerbrevet formaner de kristne til ikke å unnlate å komme sammen. (He 10: 24, 25) I synagogene var det blitt vanlig at jødene kom sammen for å lese opp fra Skriften og forklare den og for å be til Gud og lovprise ham. Dette ble videreført blant de kristne når de kom sammen, skjønt uten de ritualene som med tiden var blitt innlemmet i gudstjenesten i synagogene. I synagogene var det ingen spesiell presteklasse, men enhver gudfryktig jødisk mann kunne være med på å lese opp fra Skriften og utlegge den hvis han ønsket det. På lignende måte var ikke de som tilhørte den første kristne menighet, delt opp i presteskap og lekfolk eller delt opp på noen tilsvarende måte. Men verken i den kristne menighet eller i synagogene kunne kvinner undervise eller utøve myndighet over mennene. – 1Ti 2: 11, 12.

Det ble opprettholdt god orden på de møtene som den kristne menighet holdt, noe som er i overensstemmelse med at Jehova, som innførte menighetsordningen blant Kristi disipler, «ikke [er] en uordens Gud, men en freds Gud». Det at det var slik orden, var også til stort åndelig gagn for alle som var til stede. – 1Kt 14: 26–35, 40; se FORSAMLING, SAMLING.