I De hebraiske skrifter er dette vanligvis en oversettelse av uttrykket ben-ʼadhạm. Ordet ʼadhạm refererer her ikke til personen Adam, men er brukt generisk (som artsbetegnelse) om «mennesket; menneskeslekten». Uttrykket ben-ʼadhạm har således grunnbetydningen «menneskesønn; menneske; jordisk sønn». (Sl 80: 17; 146: 3; Jer 49: 18, 33) Uttrykket blir ofte brukt i parallellismer sammen med andre hebraiske ord for «mann» eller «menneske», nemlig ʼisj, som betyr «mann; menneske» (jf. 4Mo 23: 19; Jer 50: 40), og ʼenọsj, som betyr «dødelig menneske». (Jf. Sl 8: 4; Jes 51: 12; 56: 2.) I Salme 144: 3 er «et dødelig menneskes sønn» oversatt fra ben-ʼenọsj, mens det tilsvarende arameiske uttrykket (bar ʼenạsj) forekommer i Daniel 7: 13.

Det tilsvarende uttrykket på gresk er huiọs tou anthrọpou, hvor det siste leddet er det greske generiske ordet for «menneske» (ạnthropos). – Mt 16: 27.

I De hebraiske skrifter forekommer uttrykket oftest i Esekiels bok, hvor Gud over 90 ganger tiltaler profeten Esekiel med uttrykket «menneskesønn». (Ese 2: 1, 3, 6, 8) Slik benevnelsen er brukt her, skal den øyensynlig understreke det at profeten bare er en jordisk skapning, for å framheve kontrasten mellom den jordiske budbringeren og budskapets Kilde, Den Høyeste Gud. Den samme benevnelsen blir brukt på profeten Daniel i Daniel 8: 17.

Kristus Jesus, «Menneskesønnen». I evangeliene forekommer uttrykket nesten 80 ganger, og i alle tilfellene er det Jesus Kristus som bruker det om seg selv. (Mt 8: 20; 9: 6; 10: 23) Utenom evangeliene forekommer det i Apostlenes gjerninger 7: 56, Hebreerne 2: 6 og Åpenbaringen 1: 13; 14: 14.

Det at Jesus brukte dette uttrykket om seg selv, understreket at han, Guds Sønn, nå virkelig var et menneske, at han var ’blitt kjød’ (Joh 1: 14), idet han var «født av en kvinne», den jødiske jomfruen Maria, som hadde unnfanget ham og satt ham til verden. (Ga 4: 4; Lu 1: 34–36) Han hadde altså ikke bare materialisert seg i et menneskelig legeme, slik engler tidligere hadde gjort; han var ingen inkarnasjon, men var, gjennom sin jordiske mor, helt og fullt en «menneskesønn». – Jf. 1Jo 4: 2, 3; 2Jo 7; se KJØTT, KJØD.

Derfor kunne apostelen Paulus anvende Salme 8 som en profeti om Jesus Kristus. I sitt brev til hebreerne (2: 5–9) siterer Paulus den passasjen hvor det står: «Hva er da et dødelig menneske [ʼenọsj], at du kommer ham i hu, og et jordmenneskes sønn [ben-ʼadhạm], at du tar deg av ham? Og du tok til å gjøre ham litt ringere enn de gudlignende [i Hebreerne 2: 7: «litt lavere enn engler»], og du kronet ham så med herlighet og prakt. Du lar ham herske over dine henders verk; alt har du lagt under hans føtter.» (Sl 8: 4–6; jf. Sl 144: 3.) Paulus viser at Jesus, som en oppfyllelse av denne profetiske salmen, virkelig ble gjort «litt lavere enn engler», idet han faktisk ble et dødelig «jordmenneskes sønn», så han kunne dø som menneske og derved «smake døden for hvert menneske», for så å bli kronet med herlighet og prakt av sin Far, som oppreiste ham. – He 2: 8, 9; jf. He 2: 14; Flp 2: 5–9.

Benevnelsen «Menneskesønnen» tjener derfor også til å identifisere Jesus Kristus som menneskehetens nære Slektning, den som har makt til å løskjøpe menneskene fra trelldommen under synden og døden, og også som den store Blodhevner. – 3Mo 25: 48, 49; 4Mo 35: 1–29; se BLODHEVNER; GJENKJØP, GJENKJØPER; LØSEPENGE, GJENLØSNING.

Det at Jesus blir kalt «Davids Sønn» (Mt 1: 1; 9: 27), framhever det at han var arvingen til den pakten om Riket som skulle bli realisert i Davids slektslinje. Det at han blir kalt «Menneskesønnen», henleder oppmerksomheten på at han var en del av menneskeslekten i kraft av sin fødsel som menneske. Det at han blir kalt «Guds Sønn»,  understreker hans guddommelige opprinnelse, at han ikke hadde arvet ufullkommenhet fra synderen Adam, men stod fullstendig rettferdig innfor Gud. – Mt 16: 13–17.

Hva er «Menneskesønnens tegn»?

Det er tydeligvis også en annen viktig grunn til at Jesus ofte omtalte seg selv som «Menneskesønnen». Den har tilknytning til oppfyllelsen av den profetien som er nedskrevet i Daniel 7: 13, 14. I et syn så Daniel «en som var lik en menneskesønn», komme med himlenes skyer, tre fram for «Den Gamle av Dager» og få «herredømme og verdighet og rike, for at alle folk, folkegrupper og tungemål skulle tjene ham», og det ble sagt at hans herredømme skulle være varig.

Ettersom engelen i forklaringen av synet taler om at «Den Aller Høyestes hellige» (flt.) skal ta dette riket i eie (Da 7: 18, 22, 27), har mange kommentatorer søkt å underbygge den tanke at ’menneskesønnen’ her er en kollektiv person, nemlig Guds hellige som gruppe betraktet, sett kollektivt, som et folk, «det herliggjorte og ideelle Israels folk». Denne tolkningen viser seg imidlertid å være overfladisk sett i lys av De kristne greske skrifter. Den tar ikke i betraktning at Kristus Jesus, Guds salvede Konge, inngikk en ’pakt om et rike’ med sine etterfølgere for at de skulle kunne få del med ham i hans rike, og at de skal herske som konger og prester under hans ledelse og i kraft av den myndighet han gir dem. (Lu 22: 28–30; Åp 5: 9, 10; 20: 4–6) Når de oppnår myndighet over nasjonene, er det altså bare fordi han først har fått en slik myndighet av den suverene Gud. – Åp 2: 26, 27; 3: 21.

Hva som er den riktige forståelsen, framgår enda tydeligere av Jesu svar på et spørsmål fra øverstepresten om hvorvidt han var Kristus, Guds Sønn. Jesus svarte: «Det er jeg; og dere skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» – Mr 14: 61, 62; Mt 26: 63, 64.

Det er derfor tydelig at profetien om at en «menneskesønn» skulle tre fram for Den Gamle av Dager, Jehova Gud, refererer til en enkeltperson, nemlig Messias, Jesus Kristus. Det var tydeligvis slik jødene forstod den. I rabbinske skrifter blir den anvendt på Messias. (Soncino Books of the Bible, redigert av A. Cohen, 1951, kommentaren til Da 7: 13.) Det var utvilsomt et ønske om å få se en bokstavelig oppfyllelse av denne profetien som fikk fariseerne og saddukeerne til å be Jesus om å «vise dem et tegn fra himmelen». (Mt 16: 1; Mr 8: 11) Etter at Jesus hadde dødd som menneske og var blitt oppreist til liv som en ånd, fikk Stefanus et syn hvor han så «himlene åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd». (Apg 7: 56) Dette viser at Jesus Kristus med rette kan omtales ved den messianske betegnelsen «Menneskesønnen» også i himmelen, selv om han gav sitt menneskeliv som en løsepenge for menneskeheten.

I den første delen av sitt svar til øverstepresten sa Jesus at Menneskesønnen skulle «sitte ved kraftens høyre hånd». Dette er åpenbart en hentydning til profetien i Salme 110, som Jesus Kristus tidligere hadde anvendt på seg selv. (Mt 22: 42–45) Denne salmen og også apostelens anvendelse av den i Hebreerne 10: 12, 13 viser at Jesus Kristus ville måtte vente en tid før hans Far ville sende ham for å «dra undertvingende fram midt iblant [sine] fiender». Det ser følgelig ut til at profetien i Daniel 7: 13, 14 ikke ble oppfylt i forbindelse med at Jesus ble oppreist og steg opp til himmelen, men på et senere tidspunkt, da Gud bemyndiget ham til å gå til handling og med stor makt utøve sin kongemyndighet. Det at ’menneskesønnen trer fram for Den Gamle av Dager’, svarer altså tydeligvis, hva tidspunktet angår, til den situasjonen som skildres i Åpenbaringen 12: 5–10, hvor det blir fortalt at det symbolske guttebarnet blir født og så rykket opp til Guds trone.

I Matteus 24: 30 og i Lukas 21: 27 profeterte imidlertid Jesus om «Menneskesønnens tegn» umiddelbart etter at han hadde nevnt den slags himmelfenomener som i Bibelen blir satt i forbindelse med det at Gud fullbyrder sin dom over onde mennesker. (Sml. Mt 24: 29 og Lu 21: 25, 26 med Jes 13: 9, 10 og Joe 2: 30, 31.) Ettersom «alle stammene på jorden . . . skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med makt og stor herlighet» og skal «slå seg selv i jammer», er det tydelig at det siktes til et tidspunkt da en overnaturlig tilkjennegivelse av Jesu kongemakt kommer til å skape stor frykt hos mennesker som ikke har rettet seg etter Guds vilje.

Andre profetiske syn i Åpenbaringen (17: 12–14; 19: 11–21) skildrer den messianske Konge med full kongemakt over «alle folk, folkegrupper og tungemål». (Da 7: 14) Derfor må det også være Jesus Kristus som blir beskrevet som «en som var lik en menneskesønn», i Åpenbaringen 14: 14, og likeledes i Åpenbaringen 1: 13.

Det blir også sagt at ’Menneskesønnen skal komme på skyene’, og at «hvert øye» skal se ham. (Mt 24: 30; Åp 1: 7) Se i denne forbindelse NÆRVÆR; SKY (Brukt billedlig); ØYE.