(Mịdjan), MIDJANITTER [av (tilhørende) Midjan].

1. En av de sønnene Abraham fikk med sin medhustru Ketura. Midjan ble far til Efa, Efer, Hanok, Abida og Elda’a. (1Mo 25: 1, 2, 4; 1Kr 1: 32, 33) Før sin død gav Abraham gaver til Midjan og de andre sønnene som han hadde med sine medhustruer, og sendte dem så til «Østens land». – 1Mo 25: 5, 6.

2. Etterkommerne av Abrahams sønn Midjan blir som gruppe betraktet omtalt som «Midjan» eller «midjanitter». (4Mo 31: 2, 3) Det ser ut til at Bibelen også noen ganger omtaler dem som ismaelitter. (Jf. 1Mo 37: 25, 27, 28, 36; 39: 1; Dom 8: 22, 24.) Dette kan tyde på at Abrahams etterkommere gjennom sønnene Ismael og Midjan stort sett hadde den samme levemåte, og det er mulig at de to folkeslagene også blandet seg gjennom giftermål. Det ser også ut til at i det minste noen av kenittene var kjent som midjanitter. Ettersom kenittene blir nevnt som et folk allerede før Midjan var født, kan det være at Hobab, Moses’ kenittiske svoger, var midjanitt bare sett fra et geografisk synspunkt. – 1Mo 15: 18, 19; 4Mo 10: 29; Dom 1: 16; 4: 11; se ISMAELITT; KENITTER.

Som etterkommere av Abraham snakket midjanittene trolig et språk som var nær beslektet med hebraisk. Gideon hadde for eksempel tydeligvis ingen problemer med å forstå midjanittene. (Dom 7: 13–15; 8: 18, 19) Det er imidlertid også mulig at Gideon hadde lært midjanittenes språk, ettersom Israel hadde vært underlagt midjanittene i sju år. – Dom 6: 1.

Midjanittene var hovedsakelig nomader og bodde i telt (Dom 6: 5, 6; Hab 3: 7), men på Moses’ tid bodde de ifølge beretningen også i byer (4Mo 31: 9, 10). På den tiden var de nokså velstående. De hadde esler, småfe og storfe i titusenvis (4Mo 31: 32–34), og deres rikdommer innbefattet gullsmykker som til sammen veide over 191 kg, og som i dag ville ha hatt en verdi av over 15 millioner kroner. – 4Mo 31: 50–52.

Det ser ut til at både menn og kvinner brukte gullsmykker, deriblant nese- og øreringer. De midjanittiske kongene var kledd i «purpurrødfarget ull», og selv kamelene deres hadde halskjeder, tydeligvis med måneformede anheng. – 4Mo 31: 50; Dom 8: 21, 26.

En god del av midjanittenes rikdom skrev seg tydeligvis fra handel og plyndring. (Jf. 1Mo 37: 28; Dom 6: 5, 6.) Allerede på Josefs tid drog karavaner med midjanittiske kjøpmenn til Egypt. Det var til en slik karavane som var på vei til Egypt med velluktende harpiks, at Josef ble solgt av sine halvbrødre. – 1Mo 37: 25, 28.

På et tidspunkt, sannsynligvis en tid før israelittene drog inn i det lovte land, ble midjanittene i Moabs område beseiret av den edomittiske kongen Hadad, Bedads sønn. – 1Mo 36: 35; 1Kr 1: 46.

Fikk Israel til å synde. Senere inntok midjanittene en fiendtlig holdning til israelittene. Sammen med moabittene leide de profeten Bileam til å forbanne Israel. (4Mo 22: 4–7) Da dette ikke lyktes, benyttet midjanittene og moabittene, etter forslag fra Bileam, seg av en list, idet de lot sine kvinner forlede flere tusen israelittiske menn til å gjøre seg skyldig i seksuell umoral og avgudsdyrkelse i forbindelse med Ba’al-Peor. (4Mo 25: 1–9, 14–18; 31: 15, 16; 1Kt 10: 8; Åp 2: 14) Deretter tok israelittene på Guds befaling hevn over Midjan. De midjanittiske byene og inngjerdede leirene i området ble brent. Tusenvis  av husdyr og mange gjenstander av gull ble tatt som bytte, og med unntak av jomfruene ble alle midjanittene drept, deriblant fem konger – Evi, Rekem, Zur, Hur og Reba. – 4Mo 31.

Mindre enn tre hundre år senere hadde midjanittene kommet seg såpass etter dette nederlaget at de kunne undertrykke israelittene i sju år. (Jf. Dom 6: 1; 11: 25, 26.) Sammen med amalekittene og «østerlendingene» trengte disse nomadene med sine kveghjorder og utallige kameler inn i Israels land. De nådde helt til Gaza og røvet israelittenes husdyr og spiste opp avlingene deres. – Dom 6: 2–6.

Beseiret av Gideon. Da israelittene til slutt ropte til Jehova om hjelp, oppreiste han Gideon for at han skulle utfri dem. (Dom 6: 7–16) Det nederlag som Jehova tilføyde midjanittene ved hjelp av ham, var så fullstendig at det ikke finnes noen beretning om at midjanittene siden plaget israelittene. (Dom 8: 28) Fyrstene Oreb og Se’eb ble drept, og det ble også Sebah og Salmunna. (Dom 7: 25; 8: 5, 21; se GIDEON.) Flere hundre år senere ble det henvist til seieren over Midjan for å illustrere en fullstendig tilintetgjørelse av fiendens makt. –  Jes 9: 4; 10: 24–26; se også Sl 83: 9–11.

Som en motsetning til den fiendtlige holdning midjanittene tidligere hadde hatt, skulle det ifølge en gjenopprettelsesprofeti komme en tid da «de unge hannkamelene fra Midjan og Efa» skulle bringe gaver til Sion. – Jes 60: 5, 6, 11–14.

3. Det området som var bebodd av midjanittene, ble kalt «Midjan» eller ’Midjans land’. (1Kg 11: 18; Hab 3: 7) Det er alminnelig enighet om at Midjans etterkommere hovedsakelig bosatte seg i den nordvestlige delen av Arabia, like øst for Akababukta. Men hvor stort deres område var, er uvisst, og størrelsen på det må ha variert en del i løpet av deres historie. På Moses’ tid bodde mange av midjanittene tydeligvis ikke langt unna moabittenes område og i nærheten av det området som var underlagt amorittkongen Sihon. – 4Mo 22: 4; 31: 8–12; Jos 13: 21.

Moses selv tilbrakte omkring 40 år i Midjans land. Der giftet han seg med Sippora, en av presten Jetros sju døtre. (Se JETRO.) Med henne fikk han to sønner, Gersjom og Elieser. Mens Moses arbeidet som gjeter for sin svigerfar, kom han til å oppholde seg i fjellområdet omkring Horeb, noe som kan tyde på at han bodde i nærheten av Akababukta. Men om området omkring Horeb på den tiden tilhørte «Midjans land», kan ikke fastslås med sikkerhet. (2Mo 2: 15–22; 3: 1; 4: 18–20; 18: 1–4; Apg 7: 29, 30) Det ser imidlertid ut til at i hvert fall en del av Edom senere ble omtalt som Midjan. – 1Kg 11: 14–18.