(Mịka) [kortform av Mikael el. Mikaja].

1. En mann fra Efraim. Mika tok 1100 sølvstykker fra sin mor og brøt dermed det åttende av De ti bud. (2Mo 20: 15) Da han bekjente sin synd og leverte sølvstykkene tilbake, sa moren: «Jeg skal sannelig hellige sølvet fra min hånd til Jehova for min sønn, for å lage et utskåret bilde og en støpt billedstøtte; og nå gir jeg det tilbake til deg.» Hun tok så 200 sølvstykker og gav dem til en sølvsmed, som laget «et utskåret bilde og en støpt billedstøtte», som deretter kom til å være i Mikas hus. Mika, som hadde «et gudshus», laget en efod og noen terafim-bilder og satte en av sine sønner til å tjene som prest for seg. Selv om dette tilsynelatende ble gjort til ære for Jehova, var det i høy grad forkastelig, for det innebar en krenkelse av det budet som forbød avgudsdyrkelse (2Mo 20: 4–6), og betydde at Jehovas tabernakel og presteskap ble satt til side. (Dom 17: 1–6; 5Mo 12: 1–14) Mika tok senere Jonatan, en etterkommer av Moses’ sønn Gersjom, inn i sitt hus og leide denne unge levitten for at han skulle tjene som hans prest. (Dom 18: 4, 30) I sin villfarelse var Mika tilfreds med dette og sa: «Nå vet jeg virkelig at Jehova kommer til å gjøre godt mot meg.» (Dom 17: 7–13) Men Jonatan var ikke av Arons slekt og var derfor ikke kvalifisert til å være prest i det hele tatt, noe som bare gjorde Mikas synd verre. – 4Mo 3: 10.

På den tiden lette danittene etter et område hvor de kunne bosette seg. De sendte ut fem speidere, som til slutt kom til Efraim, til Mikas hus, hvor de overnattet. Mens de var i nærheten av Mikas hus, kjente de igjen stemmen til Jonatan, fant ut hva han gjorde der, og fikk ham til å spørre Gud om deres foretagende ville lykkes. Presten sa til dem: «Gå i fred. Framfor Jehova er den vei som dere går på.» (Dom 18: 1–6) Deretter utspeidet de Lajisj og vendte til slutt tilbake til sine brødre og fortalte hva de hadde sett. De fem speiderne og 600 mann av Dans stamme som var utrustet til krig, drog så mot denne byen. Underveis kom de forbi Mikas hus. Speiderne fortalte da sine brødre om Mikas religiøse gjenstander og foreslo at de skulle ta dem med seg. Danittene tok tingene og overbeviste også levitten om at det ville være bedre for ham å være prest  for en stamme og slekt i Israel enn for bare én mann. De tok så med seg både ham, efoden, terafim-bildene og det utskårne bildet og drog sin vei. – Dom 18: 7–21.

Det tok ikke lang tid før Mika og en gruppe menn satte etter danittene. Da de innhentet dem og fikk spørsmål om hva de ville, sa Mika: «Gudene mine som jeg har laget, har dere tatt, likeså presten, og dere drar av sted, og hva har jeg igjen?» Dans sønner truet da med å angripe Mika hvis han fortsatte med å protestere og følge etter dem. Mika, som innså at danittene var mye sterkere enn hans flokk, vendte hjem. (Dom 18: 22–26) Danittene angrep så Lajisj og brente byen og bygde byen Dan der hvor den hadde ligget. Jonatan og hans sønner ble prester for danittene, som «fortsatte å ha Mikas utskårne bilde, som han hadde laget, oppstilt hos seg alle de dager den sanne Guds hus [tabernaklet] var i Sjilo». – Dom 18: 27–31.

2. En levitt som tilhørte kehatitten Ussiels slekt. Mika var overhode for denne slekten, mens hans bror, Jissjia, var nummer to i rang på det tidspunkt da David inndelte levittene i tjenesteavdelinger. – 1Kr 23: 6, 12, 20; 24: 24, 25.

3. Sønn av Mefibosjet (Merib-Ba’al) og sønnesønn av kong Sauls sønn Jonatan. Mika fikk sønnene Piton, Melek, Tarea (Tahrea) og Akas. – 2Sa 9: 12; 1Kr 8: 33–35; 9: 39–41.

4. En rubenitt som var sønn av Sjime’i og far til Reaja. Hans etterkommer Be’erah var høvding for Rubens stamme og ble ført i landflyktighet av assyrerkongen Tilgat-Pilneser (Tiglat-Pileser III). – 1Kr 5: 1, 3–6; 2Kg 15: 29.

5. Far til Abdon (Akbor). Han blir også kalt Mikaja, som er den lengre formen av hans navn. – 2Kr 34: 20; 2Kg 22: 12.

6. En levitt som nedstammet fra Asaf; sønn av Sikri (som også blir kalt Sabdi og Sakkur) og far til Mattanja. Han blir også kalt Mikaja. – 1Kr 9: 14, 15; Ne 11: 15, 17, 22; 12: 35.

7. Bibelskribent og profet for Jehova. Han skrev den boken som bærer hans navn, og han profeterte mens kongene Jotam, Akas og Hiskia regjerte i Juda (777–717 f.v.t.). Han levde samtidig med profetene Hosea og Jesaja. Man vet ikke nøyaktig hvor lenge han virket som profet, men han avsluttet tydeligvis sin gjerning i slutten av Hiskias regjeringstid, da hans bok ble fullført. – Mi 1: 1; Ho 1: 1; Jes 1: 1.

Profeten Mika var fra landsbyen Moresjet, som lå sørvest for Jerusalem. (Jer 26: 18) Ettersom han bodde i det fruktbare Sjefela-området, var han godt kjent med livet på landet og hentet under inspirasjon mange malende illustrasjoner fra dette miljøet. (Mi 2: 12; 4: 12, 13; 7: 1, 4, 14) Mika profeterte i en svært urolig tid, da falsk tilbedelse og moralsk forderv florerte i Israel og Juda, og da Hiskia gjennomførte religiøse reformer. (2Kg 15: 32 til 20: 21; 2Kr, kap. 27–32) Med god grunn inneholdt «Jehovas ord som kom til Mika», en advarsel om at Gud ville gjøre Samaria til «en ruinhaug på marken», og det ble profetert at Sion skulle «pløyes opp som en åker», og at Jerusalem skulle «bli til ruinhauger». (Mi 1: 1, 6; 3: 12) Ødeleggelsen av Juda og Jerusalem i 607 f.v.t. fant sted mange år etter Mikas tid, men profeten levde sannsynligvis lenge nok til at han fikk se den forutsagte ødeleggelsen av Samaria i 740 f.v.t. – 2Kg 25: 1–21; 17: 5, 6.

8. En levitt – eller en av forfedrene til en levitt – som med segl bevitnet den ’bindende avtalen’ som ble inngått på Nehemjas tid. – Ne 9: 38; 10: 1, 9, 11.