(Mịkmas[j]) [skjult sted].

Et sted som blir satt i forbindelse med vår tids Mukhmas, som ligger på en høyde omkring 600 m over havoverflaten og 11 km nordnordøst for Jerusalem. Det ligger nord for Wadi Suweinit (Nahal Mikhmas), som antas å være «ravinepasset ved Mikmasj». (1Sa 13: 23) Wadi Suweinit støter sammen med andre wadier fra sørvest og nordvest og strekker seg fra Efraims fjellområde til Jordandalen.

Uten tvil som en forberedelse til å befri israelittene for filisternes innflytelse utvalgte kong Saul seg en styrke på 3000 mann. Av disse leiret 2000 seg sammen med ham i Mikmasj og i Betels fjellområde, mens de andre var stasjonert sammen med hans sønn Jonatan i Gibea. Senere slo Jonatan filisternes garnison i det nærliggende Geba («Gibea», Vg). Som en hevnaksjon mønstret filisterne en stor hær, som innbefattet vogner og hestfolk, og tvang øyensynlig Saul til å trekke seg tilbake fra Mikmasj til Gilgal. Hardt presset av filisterne begynte mange av israelittene å gjemme seg i huler og groper; andre søkte tilflukt øst for Jordan. Saul sa senere at det at de israelittiske krigerne på den måten spredte seg fordi de følte seg truet av filisterne, var grunnen til at han ikke i lydighet hadde ventet på at Samuel kom og ofret brennofferet. Etter at Saul på grunn av sin formastelighet var blitt irettesatt av Samuel, drog han med en styrke som var blitt redusert til omkring 600 mann, til Jonatan i Geba. (1Sa 13: 1–16) Som det framgår av 1. Samuelsbok 14: 2, flyttet Saul tydeligvis sin leir til Migron i nærheten av Gibea.

Jonatan innleder slaget som driver filisterne på flukt. Tre grupper pleide å dra ut på plyndringstokt fra filisternes leir i Mikmasj, og en av filisternes forposter pleide å dra ut til «ravinepasset ved Mikmasj». Jonatan bestemte seg for å få en slutt på dette. (1Sa 13: 16–23) For å gjøre dette måtte han krysse ravinepasset, som (hvis det dreide seg om Wadi Suweinit) øst for Geba (Jaba) danner en dyp kløft med nesten loddrette sider. Et sted hvor Wadi Suweinit danner en skarp krumning, reiser det seg to iøynefallende høyder med bratte klippeskrenter. Det kan være de ’tannlignende steile klippene’ Boses og Sene, som på grunn av den erosjon de har vært utsatt for i omkring 3000 år, kan ha fått mer avrundede kanter. (1Sa 14: 1–7) For en som var ukjent med stedet, ville det ha vært nærmest umulig å finne veien gjennom labyrinten av hauger, knauser og skarpe klipper i wadien. Men Jonatan, som hadde vokst opp i Benjamins område, var åpenbart godt kjent her. Mens hans far lå leiret i Mikmasj og han selv i Geba, hadde han uten tvil gjentatte ganger hatt anledning til å bli bedre kjent i terrenget.

Jonatan og hans våpensvenn gikk mot Mikmasj og viste seg for filisternes forpost. Da filisterne fikk øye på dem, ropte de: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe!» Jonatan klatret så på hender og føtter oppover den bratte skrenten til filisternes forpost, fulgt av sin våpensvenn. Sammen slo de i hjel omkring 20 filistere over en strekning på cirka halvdelen av det areal man kan pløye på en dag med et oksespann. – 1Sa 14: 8, 11–14, NW, fotn.

Et jordskjelv som Gud forårsaket, og som Sauls vaktmenn kunne merke, skapte forvirring i filisternes leir. Da Saul og hans menn kom fram, hadde mange av filisterne slått hverandre i hjel i forvirringen, og resten hadde flyktet. Sauls hær, som nå sannsynligvis var utstyrt med de våpnene som filisterne hadde etterlatt seg, satte etter fiendens flyktende hærstyrker. Sammen med de israelittene som hadde gjemt seg, og med dem som tidligere hadde stilt seg på filisternes side, «fortsatte de å slå filisterne fra Mikmasj til Ajalon». – 1Sa 14: 15–23, 31.

Ifølge 1. Samuelsbok 13: 5 hadde filisternes styrker ved Mikmasj 30 000 stridsvogner. Det er et langt større antall enn det man hadde i flere andre militære operasjoner (jf. Dom 4: 13; 2Kr 12: 2, 3; 14: 9), og det er vanskelig å forestille seg hvordan så mange stridsvogner kunne bli brukt i det fjellendte terrenget. Av den grunn betrakter man vanligvis 30 000 som en avskrivningsfeil. Den syriske oversettelsen Peshitta og Lagardes utgave av den greske oversettelsen Septuaginta sier 3000, og det samme gjør   flere nyere bibeloversettelser. (NO, MMM, AT, JB, Mo) Enda lavere tall har også vært foreslått.

Flere hundre år senere blir Mikmasj nevnt i Jesajas profeti som det sted hvor den assyriske erobreren ville ’la sine saker bli igjen’. (Jes 10: 24, 28) Etter at israelittene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon i 537 f.v.t., ble Mikmas(j) tydeligvis igjen bebodd av benjaminitter. – Esr 2: 1, 2, 27; Ne 7: 31; 11: 31.