Gravsted hvor levningene av en død person ble lagt i håp om at vedkommende skulle bli husket, spesielt av Gud.

Når det gjelder de greske ordene som blir brukt for å betegne et gravsted eller en grav, sier A.T. Robertson i Word Pictures in the New Testament (1932, bd. V, s. 87): «Tafos (grav) bringer tanken hen på begravelse (thapto, å begrave), som i Matt. 23: 27; mnemeion (av mnaomai, mimnesko, å minnes) er et minnesmerke (et gravsted som et monument).» Ordet mnẹma, som er beslektet med mnemeion, ser ut til å ha en tilsvarende betydning. Det refererer til «et minne om eller et monument over en ting eller en død person, i neste omgang et gravmonument og derfor et gravsted». – Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 2, s. 173.

Et slikt gravsted kunne være gravd ut i jorden, eller det kunne være en naturlig hule eller et gravkammer uthogd i fjellet. Det siste var vanlig  blant hebreerne. (Jf. Apg 7: 16 og 1Mo 23: 19, 20.) Som det framgår av opplysningene ovenfor, bringer ordet tạfos (grav) tanken først og fremst hen på begravelse, mens ordene mnẹma (gravsted) og mnemeion (minnegrav) betoner tanken om å bevare minnet om den avdøde. De sistnevnte ordene ser derfor ut til i høyere grad enn tạfos å overbringe tanken om noe varig; de er beslektet med det latinske ordet monumentum.

Hvis man ser bort fra kongegravene, later det til at jødiske gravsteder vanligvis ble lagt utenfor byene. Når gravsteder er omtalt i De kristne greske skrifter, tyder beskrivelsen alltid på at de lå utenfor byene, med unntak av Davids gravsted, som er nevnt i Apostlenes gjerninger 2: 29. Slike gravsteder lå følgelig avsides, og siden det var forbundet med seremoniell urenhet å ferdes der, holdt jødene seg unna dem. Disse stedene ble derfor av og til tilholdssted for gale eller demonbesatte personer. – Mt 8: 28; Mr 5: 5.

Ikke kunstferdig utsmykket. Selv om de jødiske minnegravene tjente som et minne om den avdøde, var de vanligvis ikke kunstferdig utsmykket eller prangende. Noen var så enkle og lite iøynefallende at folk kunne gå på dem uten å vite det. (Lu 11: 44) Selv om det var vanlig blant hedningfolkene i jødenes naboland å utsmykke gravene så mye som de hadde råd til, var de eldste jødiske gravene man har funnet, bemerkelsesverdig enkle. Grunnen var at jødenes gudsdyrkelse ikke tillot at de døde ble vist spesiell ærbødighet, og at den ikke inneholdt noen forestillinger om en bevisst tilværelse i en åndeverden etter døden, forestillinger som egypterne, kanaaneerne og babylonerne hadde. Mange kritikere hevder at nasjonen Israels gudsdyrkelse fra begynnelsen av var synkretistisk, det vil si at den var en sammensmelting av motstridende trosoppfatninger og hadde utviklet seg ved at man innlemmet læresetninger og skikker fra eldre religioner, men jødenes enkle gravsteder er ett av flere vitnesbyrd om at de stod imot en slik religiøst fordervende innflytelse. Det fantes imidlertid unntak. Jesus viste at det på hans tid var en vanlig skikk blant de skriftlærde og fariseerne å utsmykke profetenes og andres minnegraver. (Mt 23: 29, 30) Påvirket av grekerne og romerne gikk tendensen blant de velstående på den tiden i retning av mer utsmykkede gravsteder.

De mest kjent gravstedene som er nevnt i De kristne greske skrifter i tillegg til graven til døperen Johannes (Mr 6: 29), er Lasarus’ grav og Jesu grav. Lasarus’ grav var en typisk jødisk grav – en hule med en stein foran åpningen, kanskje en ganske liten åpning, hvis vi kan gå ut ifra at den lignet andre gravsteder man har funnet i Palestina. Sammenhengen tyder på at graven lå utenfor landsbyen. – Joh 11: 30–34, 38–44.

Jesu grav. Jesus ble lagt i en ny grav som tilhørte Josef fra Arimatea. Dette var ikke en naturlig hule, men et gravkammer som var hogd ut i en klippe i en hage ikke langt fra der hvor Jesus ble pælfestet. Inngangen til graven var stengt med en stor stein, tydeligvis en sirkelrund stein av den typen man av og til brukte. (Mt 27: 57–60; Mr 16: 3, 4; Joh 19: 41, 42) Inne i graven var det muligens hogd ut benklignende hyller eller vertikale nisjer i veggene hvor likene kunne oppbevares. – Jf. Mr 16: 5.

Det er i hovedsak to ulike steder hvor det blir hevdet at Jesu grav lå. Det tradisjonelle stedet er der hvor Den hellige gravs kirke ligger. Det andre stedet er kjent som «hagegraven» og er en grav som er hogd ut i et stort klippeframspring på siden av en høyde som befinner seg utenfor dagens bymurer. Det finnes imidlertid ingen sikre beviser for at noen av disse stedene er identisk med den minnegraven Jesus ble lagt i. – Se GOLGATA.

’Graver som ble åpnet’ da Jesus døde. Teksten i Matteus 27: 52, 53 som forteller at ’minnegraver ble åpnet’ som et resultat av et jordskjelv som inntraff da Jesus døde, har vært mye diskutert, og noen mener at det fant sted en oppstandelse. En sammenligning med de skriftstedene som omtaler oppstandelsen, gjør det imidlertid klart at disse versene ikke beskriver en oppstandelse, men snarere at likene ble kastet ut av gravene. Noe lignende har også skjedd i nyere tid, for eksempel i Ecuador i 1949 og i Sonsón i Colombia i 1962, da 200 lik på kirkegården ble kastet ut av gravene i et voldsomt skjelv. – El Tiempo, Bogotá, Colombia, 31. juli 1962.

I Guds minne. I Johannes 5: 28 er det ordet mnemeion (ikke tạfos) som er brukt når det snakkes om at «alle de som er i minnegravene», skal bli oppreist. Det ser ut til at dette ordet er valgt med omhu, ettersom det inneholder tanken om å bli bevart i minnet og står i skarp kontrast til den tanke Gehenna står for, nemlig fullstendig forkastelse og fjerning fra hukommelsen. (Mt 10: 28; 23: 33; Mr 9: 43) For hebreerne var begravelser (se BEGRAVELSE, GRAVSTEDER) svært viktige, noe som viser at de var interessert i å bli husket, spesielt av Jehova Gud, som de ventet ville «lønne dem som oppriktig søker ham». (He 11: 1, 2, 6) Man finner svært sjelden innskrifter på israelittiske graver, og de som finnes, består ofte av bare navnet på den avdøde. De fremtredende kongene i  Juda etterlot seg ingen prangende minnesmerker med inngraverte lovprisninger og skildringer av deres bedrifter, slik tilfellet var med kongene i andre nasjoner. De trofaste menn i gammel tid var tydeligvis mer opptatt av at deres navn var innskrevet i den ’minneboken’ som er omtalt i Malaki 3: 16. – Jf. For 7: 1; se NAVN.

Det at de opprinnelige greske ordene for «gravsted» og «minnegrav» inneholder tanken om å bevare i minnet, gir også en dypere mening til den inntrengende henstillingen som den ugjerningsmannen som var pælfestet ved siden av Jesus, kom med: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» – Lu 23: 42.