Hendelser i den fysiske verden som vekker undring eller forbauselse, og som  ikke kan forklares ved hjelp av kjente menneskelige krefter eller naturkrefter og derfor tilskrives en overnaturlig makt. I De hebraiske skrifter er «mirakel» oversatt fra ordet mofẹth, som også betyr «varsel», «under» og «tegn». (5Mo 28: 46; 1Kr 16: 12, NW, fotn.) Ordet brukes ofte i sammenheng med det hebraiske ordet ʼoth, som betyr «tegn». (5Mo 4: 34) I De greske skrifter er ordet dỵnamis, «kraft; makt», også gjengitt med ’kraftig gjerning’, «evne» og ’mirakel’. – Mt 25: 15; Lu 6: 19; 9: 1; 1Kt 12: 10, AT, KJ, RS, NW, fotn.

Et mirakel vekker undring hos en iakttaker, for han kan ikke utføre den samme handlingen eller fullt ut forstå den. Det er også en kraftig gjerning – en gjerning som krever større kraft eller kunnskap enn han selv har. Men for ham som er kilden til denne kraften, er det ikke noe mirakel. Han forstår det og har evnen til å utføre det. Mange av Guds gjerninger vekker derfor undring hos mennesker, men er ganske enkelt et utslag av hans kraft. Hvis en person tror på en guddom, spesielt på den Gud som har frambrakt skaperverket, vil det ikke være konsekvent av ham å benekte Guds makt til å utføre gjerninger som virker ærefryktinngytende på mennesker. – Ro 1: 20; se MAKT, KRAFT, KRAFTIGE GJERNINGER.

Er mirakler i strid med naturlovene?

Gjennom forskning og observasjoner har vitenskapsfolk iakttatt forskjellige regelmessige prosesser i naturen og oppdaget lover som styrer denne regelmessigheten. Et eksempel på en slik lov er tyngdeloven. Forskere innrømmer at disse lovene er kompliserte, men at de også er pålitelige. Betegnelsen «lover» antyder i seg selv at det må være noen som har sørget for at disse lovene har trådt i kraft. Skeptikere ser på mirakler som et brudd på disse naturlovene, som de mener er ugjenkallelige og ikke kan oppheves, og derfor sier de at det aldri inntreffer mirakler. De har den holdning at hvis noe er uforståelig eller uforklarlig for oss, så langt vi forstår disse lovene, da kan det ikke skje.

Dyktige vitenskapsfolk blir imidlertid mer og mer forsiktige med å si at noe er umulig. Professor John R. Brobeck ved Pennsylvania universitet sier: «En vitenskapsmann kan ikke lenger i all oppriktighet si at noe er umulig. Han kan bare si at det er usannsynlig. Men han kan si at noe er umulig å forklare ut fra den kunnskap vi har i dag. Vitenskapen kan ikke si at alle materiens egenskaper og alle energiformer nå er kjent. . . . Noe som er nødt til å komme i tillegg [for at et mirakel skal kunne skje], er en energikilde som er ukjent innen våre biologiske og fysiologiske vitenskaper. I Bibelen blir denne energikilden identifisert som Guds makt.» (Time, 4. juli 1955) Siden dette ble sagt, har utviklingen på det vitenskapelige område gitt denne uttalelsen enda større vekt.

Forskerne forstår ikke fullt ut hvilke egenskaper som kjennetegner varme, lys, atomenes og atomkjernenes reaksjoner, elektrisitet eller de forskjellige former for materie, selv ikke under normale forhold. Enda mer mangelfull er deres forståelse av disse egenskapene under uvanlige eller unormale forhold. Det er for eksempel ikke så lenge siden man begynte å foreta omfattende undersøkelser under ekstremt lave temperaturer, men selv i denne korte tiden har man observert mange ukjente reaksjoner i grunnstoffene. Når bly, som ikke er noen særlig god elektrisk leder, blir senket ned i flytende helium med en temperatur på –271 °C, blir det merkelig nok en superleder og virker som en kraftig elektromagnet når man plasserer en stangmagnet i nærheten av det. Ved denne uhyre lave temperaturen ser det dessuten ut til at heliumet trosser tyngdeloven ved at det beveger seg opp langs siden av glassbeholderen og over kanten og på den måten tømmer seg selv ut av beholderen. – Matter, Life Science Library, 1963, s. 68, 69.

Denne oppdagelsen er en av mange som har overrasket vitenskapsfolk og snudd opp ned på deres tidligere oppfatninger. Hvordan kan da noen si at Gud brøt sine egne lover når han utførte kraftige gjerninger som menneskene ble forundret over og syntes var mirakuløse? Universets Skaper har naturligvis fullkommen kontroll over alt han har skapt, og han kan lede det hele innenfor rammen av de lover han har nedlagt i det. (Job 38) Han kan frambringe de forhold som er nødvendige for at disse gjerningene skal bli utført; han kan øke eller senke reaksjonshastigheten og endre eller nøytralisere reaksjonene. Det kan også engler, som har større makt enn menneskene, gjøre når de utfører Jehovas vilje. – 2Mo 3: 2; Sl 78: 44–49.

En vitenskapsmann setter naturligvis ikke til side de fysiske lover og går heller ikke utenom dem når han for eksempel øker eller senker temperaturen eller tilsetter mer oksygen for å fremme eller hemme en kjemisk prosess. Likevel stiller skeptikerne seg tvilende til Bibelens mirakler, deriblant det «mirakel» som skapelsen er. De som gjør dette, forutsetter i virkeligheten at de kjenner alle forhold som har eksistert og enhver  prosess som har funnet sted. De forutsetter at Skaperens virksomhet er begrenset av deres snevre forståelse av naturlovene.

En svensk professor i plasmafysikk innrømmet hvor begrenset viten forskerne har: «Det er ingen som tviler på at vår jordiske atmosfære adlyder mekanikkens og atomfysikkens lover. Men selv om vi kjenner de grunnlovene de atmosfæriske fenomener er underlagt, kan det være umåtelig vanskelig å avgjøre hvordan disse lovene vil gi seg utslag i en gitt situasjon.» (Verdener og antiverdener av H. Alfvén, 1968, s. 12) Professoren brukte dette eksemplet for å belyse hvor vanskelig det er å si noe sikkert om universets opprinnelse. Gud fastsatte de fysiske lover som styrer jorden, solen og månen, og innenfor rammen av disse lovene har menneskene vært i stand til å utrette utrolige ting. Det er ingen tvil om at Gud kunne gjøre bruk av disse lovene på en slik måte at resultatet var uventet for menneskene. Det var ikke noe problem for ham å skille vannet i Rødehavet, slik at «vannmassene var en mur» på hver side. (2Mo 14: 22) Å gå på vannet er umulig for mennesker, men det ville ikke være vanskelig ved hjelp av kraften til ham «som spenner himlene ut liksom et tynt flor, som brer dem ut som et telt til å bo i». Gud blir dessuten beskrevet som den som har skapt alle ting i himmelen og har full kontroll over dem, og det sies også at «på grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem». – Jes 40: 21, 22, 25, 26.

Ettersom det å erkjenne at det finnes slike lover, for eksempel tyngdeloven, forutsetter at det finnes en lovgiver som er menneskene overlegen i intelligens og makt, hvorfor da tvile på hans evne til å utrette mirakler? Hvorfor forsøke å begrense hans virksomhet til det uendelig lille område som dekkes av menneskenes kunnskap og erfaring? Patriarken Job beskriver det mørke og den dårskap som Gud lar komme over dem som på denne måten setter sin visdom opp imot hans. – Job 12: 16–25; jf. Ro 1: 18–23.

Gud holder sine morallover. Skaperen er ikke en uberegnelig eller upålitelig Gud som bryter sine egne lover. (Mal 3: 6) Det framgår av at Gud alltid holder sine morallover, som er i harmoni med hans fysiske lover, men ligger på et høyere plan. Han er rettferdig og kan ikke se gjennom fingrene med urettferdighet. «Du har for rene øyne til å se på det som er ondt; og å betrakte vanskeligheter er du ikke i stand til,» sier profeten Habakkuk. (Hab 1: 13; 2Mo 34: 7) Jehova sa i sin lov til Israel: «Sjel for sjel, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» (5Mo 19: 21) Da Gud ønsket å tilgi hjelpeløse, angrende mennesker den synd som er årsak til at de dør, måtte han tilveiebringe et juridisk grunnlag for ikke å bryte sin egen lov. (Ro 5: 12; Sl 49: 6–8) Han viste at han holdt seg strengt til denne loven, idet han ofret sin enbårne Sønn som en løsepenge for menneskenes synder. (Mt 20: 28) Apostelen Paulus sier at Jehova «gjennom utfrielsen ved løsepengen som er betalt av Kristus Jesus», var i stand til «å vise sin egen rettferdighet . . . så han kunne være rettferdig også når han erklærer det menneske rettferdig som tror på Jesus». (Ro 3: 24, 26) Når man tenker på at Gud i respekt for sine moralske lover ikke avstod fra å ofre sin elskede Sønn, er det ikke vanskelig å forstå at han ikke trenger å «bryte» sine fysiske lover for å gjøre noe han ønsker i forbindelse med det fysiske skaperverk.

I strid med menneskelig erfaring? Det å hevde at mirakler ikke har skjedd, er ikke det samme som å bevise det. Sannferdigheten til en hvilken som helst beretning om en historisk begivenhet kan dras i tvil av noen som lever i dag, fordi de ikke selv opplevde begivenheten og det ikke lenger lever øyenvitner som kan bekrefte den. Men det endrer ikke de historiske kjensgjerningene. Noen kommer med innvendinger mot beretningene om miraklene fordi de, som de sier, er i strid med menneskelig erfaring – det vil si den menneskelige erfaring de kjenner til og godtar på grunnlag av det de personlig har observert, det de har lest i bøker, og så videre. Hvis vitenskapsfolk hadde en slik holdning til vitenskapelig arbeid generelt, ville de neppe forske så mye som de gjør, eller utvikle så mange nye produkter og prosesser. De ville for eksempel ikke fortsette sin forskning for å kunne helbrede «uhelbredelige» sykdommer eller foreta romreiser til planetene eller enda lenger ut i universet. Men de fortsetter å forske, og av og til fører det til at menneskene tilegner seg helt nye erfaringer. Det som blir utrettet i våre dager, ville ha forbauset mennesker i gammel tid, og en god del av det som menneskene i vår tid opplever hver dag, ville før ha blitt betraktet som mirakler.

Kan ikke «bortforklares» ved hjelp av logikk. Noen av dem som kommer med innvendinger mot Bibelens beretninger, hevder at Bibelens mirakler kan forklares vitenskapelig og logisk som ganske enkelt naturlige hendelser som bibelskribentene tilskrev Guds inngripen. Det er riktig at for eksempel jordskjelv ble benyttet. (1Sa 14: 15, 16; Mt 27: 51) Men det i seg selv viser ikke at Gud ikke hadde noe med disse begivenhetene å gjøre. Det som skjedde, var ikke  bare i seg selv kraftige gjerninger (for eksempel de førnevnte jordskjelvene), men også tidspunktene viste i høy grad at hendelsene ikke kunne være tilfeldige. Et eksempel: Noen har hevdet at den mannaen som israelittene fikk i ørkenen, var et søtt, klebrig stoff som skilles ut av tamarisktrær og -busker. Selv om denne tvilsomme påstanden var sann, var det at israelittene fikk manna, likevel et mirakel på grunn av tidspunktet, for mannaen falt ikke på jorden den sjuende dagen i uken. (2Mo 16: 4, 5, 25–27) Dessuten ble mannaen full av mark og stinket hvis den ble gjemt til neste dag, men dette skjedde ikke når den neste dagen var en sabbat. (2Mo 16: 20, 24) Dessuten stemmer ikke påstanden om at mannaen ble skilt ut fra trær, særlig godt med Bibelens beskrivelse av mannaen. Ifølge Bibelen falt mannaen på jorden, den smeltet i solens hete, og den kunne støtes i en morter, males på en kvern, kokes eller bakes. – 2Mo 16: 19–23; 4Mo 11: 8; se MANNA.

Vitnenes troverdighet. Den kristne tro er nøye forbundet med Jesu Kristi oppstandelse. (1Kt 15: 16–19) Det finnes overbevisende vitnesbyrd om at dette miraklet virkelig fant sted – det var mer enn 500 øyenvitner som kunne bekrefte det. – 1Kt 15: 3–8; Apg 2: 32.

Man må også ta i betraktning motivet til dem som ble overbevist om at Jesus var blitt oppreist, om at dette miraklet virkelig hadde funnet sted. Det er mange som har opplevd å bli forfulgt og drept på grunn av sin overbevisning, enten den gikk i religiøs, politisk eller en annen retning. Men de kristne gjennomgikk lidelser uten å oppnå noen materiell eller politisk vinning. De fikk ikke makt, rikdom eller anseelse, men mistet ofte alt dette. De forkynte om Jesu oppstandelse, men tydde aldri til noen form for voldsbruk for å fremme sin tro eller for å forsvare seg. Når man leser hvordan de resonnerte og argumenterte, ser man at de ikke var fanatiske, men at de var fornuftige mennesker som av kjærlighet til sine medmennesker forsøkte å hjelpe dem.

Hva kjennetegner Bibelens mirakler? Noe som kjennetegner de miraklene Bibelen forteller om, er at de gjerne ble utført i full offentlighet, at de var enkle, og at de tjente en bestemt hensikt og ble utført med et spesielt motiv. Noen ganger var det bare noen få personer eller en liten gruppe til stede (1Kg 17: 19–24; Mr 1: 29–31; Apg 9: 39–41), men ofte ble de utført i full offentlighet, mens tusener, ja til og med millioner, var vitne til dem. (2Mo 14: 21–31; 19: 16–19) Jesus utførte sine gjerninger i full offentlighet – det var ikke noe hemmelighetskremmeri rundt dem – og han helbredet alle som kom til ham, uten at han noen gang mislyktes og skyldte på at de manglet tro. – Mt 8: 16; 9: 35; 12: 15.

Enkelhet preget både Jesu mirakuløse helbredelser og den måten han kontrollerte naturkreftene på. (Mr 4: 39; 5: 25–29; 10: 46–52) I motsetning til såkalte undere eller kunster som krever spesielle rekvisitter eller spesiell iscenesetting og belysning eller spesielle ritualer, ble de bibelske miraklene utført uten at det ble lagt vekt på ytre form. Ofte skjedde det i sammenheng med et tilfeldig møte eller etter en anmodning, og ofte på åpen gate eller et tilfeldig sted. – 1Kg 13: 3–6; Lu 7: 11–15; Apg 28: 3–6.

Den som utførte miraklet, var ikke drevet av et selvisk ønske om anseelse eller materiell velstand. Motivet var først og fremst å herliggjøre Gud. (Joh 11: 1–4, 15, 40) Miraklene var ikke mystiske handlinger som ble utført bare for å tilfredsstille folks nysgjerrighet eller for å skape en stemning av mystikk. Det var alltid noen som ble hjulpet, noen ganger i fysisk henseende og alltid i åndelig henseende, siden miraklene fikk folk til å vende seg til den sanne tilbedelse. Akkurat som «det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen [«profetiens ånd», NW, fotnoter]», pekte mange av miraklene på Jesus som den som var sendt av Gud. – Åp 19: 10.

Miraklene i Bibelen berørte ikke bare mennesker (og dyr), men også livløse ting, for eksempel da vinden og sjøen la seg (Mt 8: 24–27), da regnet stanset og senere begynte å falle igjen (1Kg 17: 1–7; 18: 41–45), og da vann ble til blod og til vin (2Mo 7: 19–21; Joh 2: 1–11). Ved hjelp av mirakler ble alle slags fysiske sykdommer og mangler helbredet, for eksempel «uhelbredelig» spedalskhet (2Kg 5: 1–14; Lu 17: 11–19) og medfødt blindhet (Joh 9: 1–7). Det at det inntraff så mange forskjellige mirakler, vitner om at det var Skaperen som stod bak dem. Det er logisk å tro at det bare er Skaperen som kan ha innflytelse på alle menneskenes erfaringsområder og over alle former for materie.

Hensikten med miraklene i den første kristne menighet. Miraklene tjente en rekke viktige hensikter. Det viktigste var at de bidrog til å bekrefte at et menneske fikk kraft og støtte fra Gud. (2Mo 4: 1–9) Både når det gjaldt Moses, og når det gjaldt Jesus, trakk folk denne konklusjonen. (2Mo 4: 30, 31; Joh 9: 17, 31–33) Gjennom Moses hadde Gud lovt at det skulle komme en profet. De miraklene Jesus utførte, hjalp dem som var vitne til dem, til å fastslå at han var denne profeten. (5Mo 18: 18; Joh 6: 14) I kristendommens første tid hjalp miraklene sammen med det budskapet som ble forkynt, enkeltpersoner  til å forstå at Gud stod bak kristendommen, og at han hadde vendt seg bort fra den tidligere jødiske tingenes ordning. (He 2: 3, 4) Med tiden skulle de mirakuløse gavene opphøre. De var bare nødvendige i den kristne menighets barndom. – 1Kt 13: 8–11.

Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at Jehovas ånd virket på en mektig måte slik at det raskt ble opprettet menigheter og kristendommen kunne bli grunnfestet. (Apg 4: 4; kap. 13, 14, 16–19) I løpet av de få årene mellom år 33 og år 70 e.v.t. ble tusener av troende samlet i mange menigheter fra Babylon til Roma og kanskje også enda lenger vest. (1Pe 5: 13; Ro 1: 1, 7; 15: 24) Det er verdt å merke seg at det fantes få avskrifter av de inspirerte skrifter på den tiden. Vanligvis var det bare de velstående som eide bokruller eller bøker. I hedenske land hadde man ingen kunnskap om Bibelen eller Bibelens Gud, Jehova. Man var stort sett helt avhengig av det talte ord. Det fantes ingen bibelkommentarer, bibelordbøker eller bibelske oppslagsverk. Mirakuløse gaver som spesiell kunnskap, visdom, tungetale og «evne til å skjelne inspirerte uttalelser» var derfor helt nødvendige for menigheten på den tiden. (1Kt 12: 4–11, 27–31) Men som apostelen Paulus skrev, skulle disse gavene opphøre når det ikke lenger var behov for dem.

Situasjonen er annerledes i vår tid. I vår tid ser vi ikke at Gud utfører slike mirakler gjennom sine kristne tjenere. Det kommer av at alle nødvendige opplysninger nå finnes og er tilgjengelige for den del av verdens befolkning som kan lese, og de mennesker som ikke kan lese, men som gjerne vil høre, kan få hjelp av modne kristne som har tilegnet seg kunnskap og visdom gjennom studium og erfaring. Det er ikke nødvendig at Gud i vår tid utfører slike mirakler for å bekrefte at Jesus Kristus er Guds utvalgte befrier, eller for å bevise at Gud står bak sine tjenere. Selv om Gud hadde fortsatt å gi sine tjenere evnen til å utføre mirakler, ville ikke det ha overbevist alle, for heller ikke alle som var vitne til Jesu mirakler, godtok hans lære. (Joh 12: 9–11) På den annen side advarer Bibelen spottere om at Gud vil utføre utrolige gjerninger når han utsletter den nåværende tingenes ordning. – 2Pe 3: 1–10; Åp, kap. 18, 19.

Som en konklusjon kan det sies at de som benekter at det har funnet sted mirakler, enten ikke tror at det finnes en usynlig Gud og Skaper, eller tror at Gud ikke siden skapelsen har brukt sin makt på en måte som overgår menneskets fatteevne. Men deres mangel på tro gjør ikke Guds Ord til intet. (Ro 3: 3, 4) Beretningene i Bibelen om Guds mirakler og den gode hensikt de tjente, som alltid var i overensstemmelse med de sannheter og prinsipper som finnes i Guds Ord, inngir tillit til Gud. De utgjør en sterk forsikring om at Gud bryr seg om menneskene, og at han kan og vil beskytte dem som tjener ham. Miraklene viser hva som vil skje i større målestokk i framtiden, og beretningen om dem bygger opp troen på at Gud på mirakuløst vis kommer til å gripe inn og helbrede og velsigne trofaste mennesker. – Åp 21: 4.